Intervju med forfatter Alexander H. Sandtorv

Av Kristin Sæter Kvilhaug

Alexander H. Sandtorv har en doktorgrad i kjemi fra Universitetet i Bergen, har skrevet boken “Kjemi  –  enkelt forklart” på feltet og kom nylig ut med fantasyromanen “Profetien om Laura”.

Intervjuet inneholder spoilere.

Hvordan føles det å få utgitt- og promotere sin egen bok?

En blanding av fryktinngytende, utrolig gøy, utslitende og surrealistisk. Prosessen var veldig lang, over seks år, og det har vært ekstremt mange bunnpunkt. Det er vanskelig å komme ut i Norge. Det som har holdt meg gående er at jeg har sett for meg hvordan det ville bli når det hele var ferdig. Jeg tror ikke jeg skjønner det enda og må nok gå forbi boken i bokhyllen mange ganger før jeg ordentlig skjønner det. Ja, forstår at det skjedde – at det er virkelig!

Hvorfor ble du forfatter? Er det noe du alltid har villet bli?

Jeg har skrevet bøker hele livet. Jeg begynte da jeg var fjorten, med en kjempedårlig bok! Jeg har alltid hatt lysten og behovet til å fortelle. Du har lest boken? (Jeg svarer ja). Så du ser at det er mye mørke i den, mange ting som er vanskelige og dramatiske og stammer fra mitt eget liv. Jeg hadde et behov for å fortelle den historien. Nå når den er ferdig, kan jeg love at den neste ikke blir så mørk. Men jeg er koblet sånn at jeg har behovet for formidling. Jeg må. Jeg har ikke noe valg.

Du nevner en neste bok. Har du planer om en oppfølger, en ny serie eller hva tenker du?

Det blir noe nytt. Alle spør om det. Det er smigrende da jeg tror folk spør fordi de likte boken og vil ha mer. Jeg tror folk liker det de kjenner til. Hvis du liker J. K. Rowling, vil du at det skal komme flere Harry Potter-bøker. Men hun vil skrive noe nytt. Så ja, det er smigrende, men jeg planlegger noe nytt. I et annet univers, med en annen hovedperson. Du er en av de første som får vite om dette, men jeg har faktisk en skapelsesberetning om Tåkelandet, Pandora og hvordan hun bli trent og annen bakhistorie. Om det som skjedde med trollmannen. Jeg vet ikke, det er i grunn et «dumping-dokument» som tydelig viser hva som har skjedd. Men tittelen blir «Profeten og Trollmannen». Så ja, vi får nå se. Det er nå det eneste jeg kan tenke meg i samme univers.

Du har en doktorgrad i kjemi og har blant annet utgitt en bok på feltet. Tenker du at studietiden har påvirket deg som forfatter, også innen skjønnlitteratur?

Godt spørsmål. Mange synes det er veldig rart. “Hvordan kan du også arbeide skjønnlitterært?”, “Hvordan kan disse tingene henge sammen?”. Det er virker helt umulig for folk å forstå. Sånn som utdanningssystemet vårt er bygget opp, skal man gjøre sånn eller sånn.. Men kunst og vitenskap henger veldig fint sammen. Det er klart at for meg er det å jobbe med kjemisk forskning langt ifra en skjønnlitterær eksersis, men modningsprosessen, som skjer uansett hva man studerer, og jobbingen med doktorgraden min, har lært meg mange ting jeg tok med meg i det skjønnlitterære. For eksempel utholdenhet. Faktisk det å skrive vitenskapelige artikler også. Det har påvirket prosaen min. Du må være klar og tydelig. Du må koke alt ned i et komprimert format. Men ideer og tanker og sånt henger ikke så mye sammen med kjemien.

Hvor henter du inspirasjon fra når du skriver?

Over alt. Jeg henter det mye fra musikk. Musikk er kjempeviktig for meg. Jeg blir veldig inspirert av det. Nå har jeg en «book tour»-spilleliste (på Spotify under “Bokturne” hos brukeren “asa029”).

Hva slags musikk er det?

Kate Bush, Tori Amos, Sigur Ros, Anthony and the Johnsons, Florence and the Machine, Jenny Hval. Jeg har faktisk skrevet om henne før. Jeg har ikke møtt henne, men har veldig lyst. Hun har sin egen ting.. sin egen greie. Andre er P. J. Harvey, Cæur the Pirate. Har du hørt musikken til et spill som heter «Child of Light»? Det er et perfekt eksempel på musikken jeg hører på. Agnes Obel.. (Her avbryter undertegnede med: «Hun er fantastisk! Alt hun lager er som musikalske eventyr»). Ikke sant? Ja, hun har sin egen greie. Musikken må ha dybde. Jeg lar meg inspirere av livet og er alltid ekstremt på og hyperbevisst på det rundt meg. Bitte små ting som skjer hele tiden. Små ting jeg samler på. Det er egentlig ingenting jeg ikke lar meg inspirere av.

I boken viser du til fantasy-klassikere som «Alice i Eventyrland» og Narnia-bøkene. Da jeg var liten, leste moren min for meg på sengkanten. Hva var ditt møte med fantasy-sjangeren?

Jeg oppdaget fantasy helt av meg selv. Nå er jeg trent i klassisk litteratur også, men det kom senere. Fantasy var inngangsportalen min til litteratur. Jeg husker veldig godt den første fantasy-romanen jeg leste. Det var Terry Brooks’ «Shannara». Da var jeg ti-elleve år eller noe sånt. Vi skulle på ferie til Sommerland i Bø og fikk rundt 300 kroner som skulle vare, og jeg brukte dem på den boken. Etter det ville jeg egentlig bare være i hytta og lese.. Så ballet det på seg, frem til jeg beveget meg over til klassikere av Flaubert, Dostojevski. Jeg har lest mye Jung. Drømmesymboler. Jeg er veldig påvirket av dette i boken. Nå har jeg faktisk ikke lest fantasy-bøker på en stund. Jeg kan ikke lese bøker i sjangeren jeg selv skriver i. Hvis det gir mening. Da blir jeg blir så påvirket.

På Goodreads har du allikevel satt opp en del norsk fantasy?

Goodreads, ja. Jeg bruker nok «bokelskere» mer. Det er slitsomt å ha mange plattformer på sosiale medier. Jeg har norsk fantasy på goodreads fordi jeg er del av det norske fantasy-miljøet. Det blir ikke lest så mye som jeg burde. Det siste jeg leste som jeg virkelig likte var Siri Pettersens bøker (Ravneringene). Nå som jeg har vært i sluttfasen av min egen bok, har jeg ikke hatt tid til å lese noen ting, nesten. Det er intenst! Man emulerer uten å vite det, ikke sant? Hvis jeg leser noe, emulerer jeg det, og før jeg vet det så skriver jeg plutselig en stemme som imiterer. Kjenner du til Angela Carter? Hun er en kjent, britisk postmodernist som blant annet har skrevet «The Infernal Desire Machines of Doctor Hoffman». Det er nok en veldig viktig bok for meg, men den ødela virkelig. Jeg ville skrive som henne! Det pågikk i et år eller noe. Hun skriver veldig barokt (fruktig, overstrømmende). Så, poenget er at jeg må være veldig forsiktig med hva jeg «putter inn» fordi jeg blir så påvirket av det. I hvert fall hvis jeg virkelig, virkelig liker det.

Du har alt sagt litt om inspirasjon, men hva påvirket deg til å skrive «Profetien om Laura»?

Det er mye forskjellig. Laura kom til meg da jeg var ganske ung, rundt 22 år, og nettopp hadde flyttet hjemmefra. Til en hybel på et forferdelig sted kalt Fantoft. Dumping-stedet for studenter i Bergen. Jeg var så forknytt at jeg aldri klarte å skrive. Men jeg ville på den annen side veldig gjerne fortelle denne historien. Gjennom selvterapi klarte jeg å finne stemmen min og skrive Lauras historie. Som er ganske lik min egen. Det er samsvar mellom disse. Det har vært terapeutisk å skrive, men også vondt. Det handler om dette med «ordet». Et tema i boken er stemmeløshet, og det er veldig symbolsk. Men når jeg først har lempet ut alt det der, tror jeg at jeg skal klare å skrive noe mindre dystert neste gang.

Selvterapeutisk, sa du?

All litteratur er selvterapeutisk, vil jeg si. Hvorfor ville man ellers skrive? Man låner i større eller mindre grad fra seg selv som forfatter. De verkene som gjør størst inntrykk på meg, er de der forfatterne har følt mest og hatt tydelige budskap. Jeg tror et problem i litteraturen i dag er at den er så ekstremt populistisk. Alt er så flatt. Jeg hater det. Når ting er underholdning, lett, aldri går dypt og aldri krever noe av deg. Jeg vil ikke være litteratursnobb og si at slik litteratur er helt uten verdi, men det problematiske er at det er så mye av det overalt. Og så lite av alt det andre.

Tenker du at mange regner det som «god litteratur» i dag? Eller det som er akseptabelt å lese?

Akseptabelt, ja. Kanskje at det er det som er litteratur. Det er ikke mitt budskap i det hele tatt. Det er noe med den prosessen.. å lese noe som krever noe tilbake, hvor man føler seg involvert. Det er mer slitsomt, du må investere mer. Men man får samtidig mer ut av det. Jeg vil ikke være den norske, mannlige versjonen av Lucinda Riley. Når jeg er i bokhandelen i dag, er det det som står blant bestselgerne og «topp ti». Da kan man lure på hva som har skjedd med kulturen vår.

Det har kommet meg for øre at du fikk hjelp av bl. a ungdomsskole- og videregåendeelever til å vurdere manuset ditt? Kan du fortelle litt om det?

Det kom ut av ønsket om en annen innfallsvinkel. Denne boken er faktisk revisjon ti. Vi kan gå tilbake til revisjon fem og tiden da konsulentuttalelsene fra forlagene kommer. Jeg måtte tolke dem, for jeg er jo ikke trent. Jeg er selvlært. Så når jeg får en tre siders greie der det står at dramaturgien ikke er god nok og at «den viktige troverdigheten ikke rekker å bli etablert», så er det helt umulig for meg å forstå. Hvordan skal jeg bruke disse tingene i mitt manus? Det var helt umulig. Og du vet, når man får sånne konsulentuttalelser fra de store forlagene er det veldig viktig og stort. Nåløyet er så lite at man må ta det til seg.

 Ja, de fleste får kanskje et automatisk, ukommentert avslag?

Mange. Vil du ha litt statistikk? Det blir sendt inn 2000 manus i året, ti blir antatt. Av de 2000 er det kanskje 1910 som får standard refusjonsbrev. Så det å få konsulentuttalelse er veldig bra, og derfor må man ta det alvorlig. Redaksjonen har sett noe i det du har. Men tingen var at når jeg fikk dem, hadde jeg ikke peiling på hva jeg skulle gjøre. Og da kom jeg opp med en annerledes innfallsvinkel. Jeg ville spørre ungdommer om de ville lese. De hadde ikke det samme vokabularet og det ble mindre cerebralt og mer basert på hva de følte når de leste. Dette ballet på seg.. Til slutt ble det mellom 100 og 200 som leste, hele klasser spredd utover Norge. Jeg fikk masse innspill og tanker om det som sto i boken. Jeg samlet alt dette i et dokument, silte kritisk og bestemte meg for å skrive hele manuset på nytt. Det var ting som kom opp jeg ikke hadde tenkt på. For eksempel var det mange flere ideer og konsepter i de tidligere utgavene. Jeg måtte luke. Jeg hadde først «en drøm inni en drøm inni en drøm», og det blir jo litt mye! I hvert fall når det allerede er så symboltungt. For eksempel var ikke moren til Laura med, og da var det jo ingen som var Stemmen og handlingen gikk ikke helt opp i opp. Den hjelpen fikk jeg ikke fra konsulentuttalelsene. På Mailand videregående hadde de et opplegg med litterære samtaler i grupper sammen med norsklærer. Anmeldelsene jeg fikk av dem var spot on. De hadde tolket boken akkurat slik jeg har tenkt. Det sier noe om at man må snakke om det og tenke over det. Læreren fortalte meg at elevene mange ganger fikk store øyne fordi de ikke hadde skjønt hvordan ting hang sammen før hun påpekte ting i teksten. For meg viser det også at ungdom helt fint kan lese. De må bare aktiveres på riktig måte.

Kan du si litt om skrivestrategien din? Hvor, hvordan, når?

Jeg har en heltidsjobb, er foreleser og skriver fagbøker. Jeg har en katt ved navn Schrödinger! Det er mye å gjøre. Så når jeg skiver skjer det vanligvis i veldig konsentrerte blokker der jeg rydder helt plass. Helgen er typisk. Når jeg først skriver, vet jeg akkurat hva jeg skal si. Førsteutkastet var ekstremt ukritisk. Hvis jeg blir for kritisk kan jeg ikke skrive noen ting. Jeg reviderer mye. Boken er i ti revisjoner fordi jeg ikke hadde noen overhengende plan. Jeg hadde mange scener jeg måtte finne veien imellom. Jeg liker skriveprosessen. Du blir overrasket selv! Noen ganger gjør karakterene ting du ikke hadde forutsett. Prosessen er langdryg, jeg går igjennom mange revisjoner, det handler mye om å finne den boken jeg vil skrive. Det gjør man ved å prøve og feile. En ting jeg måtte kutte, var at Agnar, Lauras love interest – som også representerer det livet Laura ikke tror at hun kan ha – var Laura. Det høres utrolig schizofrent ut, ikke sant? Tanken var at i den ekstreme ensomheten Laura opplevde, fant hun opp Agnar og delegerte deler av seg selv over i ham. Hun har en veldig frynsete og ødelagt psyke når vi møter henne og det er hele grunnen til at vi tror på henne. Alt har gått i knus. Men det må være noen lyspunkter. Selv om det går dårlig med Agnar, har Laura, da hun mobbes og slås foran ham, et øyeblikk der hun reflekterer over forholdet deres og allikevel ikke ville vært foruten. Det er mange som sier at jeg ikke må være så stygg med karakterene mine. Jeg får meldinger om det når folk leser. Men en ting som endret seg mellom revisjonene var at selv om den fortsatt er mørk, har den lyspunkter som gjør det hele mer tålbart.

Ja, hvis ikke du hadde lagt inn Agnar og huset som sang, hadde det ikke kommet et eneste rent lyspunkt før helt på tampen. Det ville kanskje blitt litt dystert?

Ja, det blir litt for mørkt. En av mine favorittscener er når Laura møter moren, som også er Orakelet, fordi alt dette kommer opp. Hun får løst det. At hun har blitt forlatt, at hun aldri har blitt elsket. Den scenen var heller ikke sånn tidligere. Det er del av den gradvise oppbygningen frem mot resolusjonen. At Laura aksepterer at ting er som de er. Hun drar hjem. Hun skulle ikke dra hjem heller, egentlig. Hun skulle drukne! Hun skulle vel ikke drukne-drukne, men boken sluttet med at vannet stiger og hun svømmer og ser en øy i det fjerne. Og så slutter boken. Så du ser det har skjedd mye mellom tidligere utgaver og den versjonen som ligger på bordet. Opprinnelig ba Laura fuglen fly sin vei. Hun snudde ryggen til fantasien. Men igjen, disse tingene har jeg jobbet med og tenkt på en del. Brikkene falt på plass. Og det at den er dyster, men favner om lyspunktene tror jeg gir boken en helt annen dybde og dimensjon. Det gjør at man føler mer. Er det alltid mørkt, orker ingen å lese det. Lyspunktene blir en kontrast til de mørke pyttene vi dykker ned i. Det jeg har lært, er å ikke favne om mørket, men om lyset.

Har du et mål med boken? Hva slags respons ønsker du å få frem i leseren?

Vet du hvem Rotko er? Han var en amerikansk kunstner og abstrakt ekspresjonist. Han sa at det største komplimentet han noen gang fikk var at han måtte være et menneske som følte mye. Det er det jeg vil. Jeg vil at man skal føle mye når man leser boken min. For når vi går tilbake til det jeg synes er problematisk med litteratur (lett underholdning som mål), synes jeg for det første at litteraturen blir unyttig og for det andre at vi kutter oss selv av fra mye av vår egen menneskelighet. For meg, som elsker å lese, oppstår de virkelig store følelsene når jeg har følt noe jeg har lest. Det er for meg magi. Tenk at det går an å lese hieroglyfer på en side, som får deg til å føle deg som et menneske! Så det er målet – at noen skal føle. Jeg vil jo også at det skal bli en bok som diskuteres. Nå begynner anmeldelsene å tikke inn. Jeg får fem stjerner, men også fire. Forfattere som sier de ikke bryr seg om anmeldelser, tror jeg lyver. Det er klart det ikke er det som driver deg, men hvis boken bommer fullstendig, er det klart det ville vært hardt for meg.

Men du kommer til å fortsette å skrive uansett om du får dårlige anmeldelser eller «bommer»?

Det vet jeg ikke. Det er jo dimensjoner og grader, da. La oss si at denne boken gjorde det veldig, veldig dårlig.. Da tror jeg at jeg på et eller annet tidspunkt kunne sluttet å skrive. Jeg er jo også naturviter. Det er en sånn kunstnertanke om at man skal gjøre kunsten for kunstens skyld, men i dagens samfunn er det ikke helt slik det foregår. Jeg tror at hvis boken hadde gjort det veldig dårlig, hadde det vært vanskelig for meg å få et forlag med på en ny én. Det er realiteten. Når man er en etablert, kjent forfatter har ikke det noe å si. Nesten uansett hva du gjør, er det ikke et problem. Når man er helt ny, som meg, har sånne ting mye å si. Så langt går det jo veldig bra, da. Jeg føler at jeg har skrevet boken jeg ville skrive. Jeg, som er på et helt nyoppstartet forlag, som ikke er kjendis og får muligheten til å bli utgitt, er noe veldig sjeldent. Jeg er takknemlig for det! Jeg har en fanskare som er med på alt og det har veldig mye å si. Å støtte mindre litteratur har også mye å si. Det skjønner ikke folk, tror jeg.

Det var en tankevekker. Det er lett å kjøpe basert på navn. Du vet det er en veletablert forfatter og har kanskje lest noe av vedkommende før, og før du vet ordet av det kjøper du noe nytt av personen.

Det er selvfølgelig lov å gjøre det og, men poenget er at hvis du bare gjør det og samtidig vil at det skal finnes en litteraturflora, kan du ikke få begge deler. Da er du nødt til å investerer i mer av litteraturfloraen. For at den skal leve. Det er en business.

Jeg har forstått at du er opptatt av feminisme. Kan du fortelle litt om hvordan feminisme spiller inn på Lauras karakter, liv og ferd? Hva slags rolle har det i boken?

Her er en problemstilling: når jeg skriver om en mann, skriver jeg om en karakter, mens når jeg skriver om en kvinne, skriver jeg om en kvinne. Menn, som litterære karakterer, er altså karakterer og ikke bundet av kjønnet sitt, har ingen forventninger tilknyttet seg og vi aksepterer ting som er kjønnsoverskridende. Når vi skriver om kvinner er det automatisk problematisk. Hvis jeg skriver om en svak kvinne, er det et stikk i ryggen på neo-feminismen.. Hvis jeg skriver om en «superkvinne» uten problemer, har jeg egentlig ikke skrevet en realistisk karakter. Hver eneste gang man skriver om en kvinne, er det som om man uttaler seg om kvinner generelt. I mye større grad enn man gjør med menn. Det er en problemstilling jeg føler på, og en av grunnene til at jeg ville skrive om en kvinne. Så mitt bidrag til feminismen er at kvinner er mennesker. Det virker kjempeenkelt å akseptere, men det er tydeligvis vanskelig å ta det innover seg. Det er mange fløyer innen feminismen som synes kvinner bør skildres «sånn eller sånn». Det synes jeg blir irrelevant. Vi skal jo ikke ha et visst bilde av noen. Uavhengig av kjønn. Når jeg har skrevet om Laura, har jeg skrevet om en mor. Det er ekstremt problematisk i feminismen, fordi det gjør at hun ikke kan være en egen person. I hvert fall når den eksterne konflikten handler om at hun skal finne barnet sitt. Da er Laura definert utifra morsrollen. Samtidig føler jeg at jeg har skildret en kvinne som er ekstremt selvstendig, som mot alle odds har klart seg, overlevd og gjennomgått «en reise til livet». En kvinne som er veldig smart, som har lest mye og er ekstremt ressurssterk. Det er mitt bidrag til feminismen.

Ja, det får man absolutt inntrykk av. Du starter med Laura som mor, men går etterhvert inn i en nyansert karakter som har mye å kjempe med i hverdagen, og man merker at hun langsomt klarer å overvinne sine egne tanker.

Ja, for det handler om en indre reise, sant. Hvis du ser på kortene hun har fått i livet, er det utrolig. Med faren, myra, mobbingen. Mot alle odds har hun klart å finne en vei tilbake igjen. Og på slutten, når vi møter henne, har hun innsett hva som har skjedd og likevel har hun bestemt seg for at hun skal være ansvarlig for disse tingene. For meg er dette kjempesterkt! Hvis jeg noen gang skulle skrive bare én kvinne, så måtte det være en sånn kvinne. For det, for meg, er jo sånn som jeg vil at feminismen skal være. Et kjønnsblindt bilde. Jeg møter litt motstand på tankene mine, da. For eksempel feminister som synes det er problematisk at Laura har vært offer for incest. Det er problematisk fordi jeg har valgt å skrive en historie med en hovedperson som er satt i en offerposisjon. Men jeg ser ikke Laura som et offer i det hele tatt! Det er hele poenget! Alle sier at hun er det, men du ser jo tydelig at hun ikke er det. Hun har klart seg fordi hun er ekstremt sterk og ubøyelig. Sånne diskusjoner er man automatisk del av når man skriver om kvinner. Skriver man om menn, er man ikke del av den diskusjonen.

En ting jeg likte veldig godt med boken, var hvordan du hoppet frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Hvorfor valgte du å gjøre det slik?

Veldig godt spørsmål. Det går på fortellerteknikk. Poenget med flashbackene er mange. For det første har det mye med Lauras karakter å gjøre. Og når vi snakker om eldre revisjoner, hadde ikke de fortid. Det gjorde boken svakere fordi du mistet bakgrunnsinformasjon. Det påvirket ikke plottet direkte, men hadde veldig mye å si for alle tingene som blør inn i Tåkelandet. Det er hele poenget – at det er en indre ting som er skapt. Man kunne tenkt seg at man viste disse tingene som dialog, for eksempel med lyktebæreren. Laura kunne fortalt ham alt. Men greia er at leseren må se. Et klassisk eksempel på «show, don’t tell»-teknikk. Hvis jeg viser deg scenen og plasserer deg midt i den, er det sterkt, men hvis jeg bare forteller deg gjennom Laura hva som har skjedd, blir opplevelsen mindre sterk. Det tror jeg var hovedgrunnen. Uten blir historien svakere. Ved ikke å vise det som direkte scene, blir den svakere. Strukturen blir også bedre med fortid. I begynnelsen er vi i nåtid, før vi hopper tilbake til det syngende huset. Meningen er at leseren skal bli tatt på sengen og lure på hvorfor vi plutselig er i fortiden. «Hva skjer nå?». Laura snakker med et hus. Det virker kjemperart.

Jeg forsto ingenting da det skjedde!

Ja, det var meningen. Også kommer du tilbake, er i nåtiden igjen og ting skjer. Ved neste tilbakeblikk kjenner du allerede Laura så mye bedre at det blir lettere for deg å forstå. Ingen leser tåler en spenningskurve som er på topp hele tiden. Man må bryte den. Og hvis vi skal tro på at Laura er ustabil nok til å vandre inn i en annen verden, må vi få noen hint før. Hvis hun kan snakke med et hus som barn, må hun allerede da ha vært litt «out there» og psykologisk ustabil. Og når vi mye senere kommer tilbake igjen og møter Pandora, tenker jeg at leseren skjønner at fortiden nå er inne i Tåkelandet og at det ikke er ekte. Det er en veldig forsiktig stablet struktur, og med en gang du prøver å fjerne eller bytte om på den, gir ingenting mening. Hvis det første flashbacket, i kapittel tre, kom etter kapittel fire, hadde det passet dårlig. For da har historien akkurat begynt. Når Laura sovner i skogen, passer det derimot veldig bra. Det virker naturlig her.

Det er også interessant hvordan du nøkternt hinter til at det har skjedd noe mer alvorlig i Lauras oppvekst enn det som fortelles. Vi finner jo ikke konkret ut av hva det er før mot slutten.

Ja, og det er gjort med vilje som drypp. Tåkelandet er jo en metafor for det som har skjedd i Lauras liv. Hun gjenopplever det. Men hvis du visste hva som hadde skjedd veldig tidlig, tror jeg at boken hadde blitt dårligere. Du må bli kjent med henne før du får disse dryppene, og når de endelig kommer, kjenner du henne så godt at det gjør ekstra vondt. Hvis det hadde vært helt i begynnelsen, hadde du ikke kjent henne, ikke sant? Og hvis jeg gir deg for lite, kommer du til den fæle scenen med Nina og Dommen og skjønner ingenting. Det kommer ut av ingensteds. Og da blir du med en gang skeptisk. Gir jeg deg for mange drypp, vet du at det kommer og det blir også feil. Så du akkurat skal skjønne at det er noe som ikke er helt riktig.

Dette er ren bakgrunnshistorie, men vet du hva navnet til Dommen var før? 486. Tallet 486. Tanken var at han var så fæl at han ikke hadde et navn. Han var bare et nummer. Det mest basic vi mennesker kan tenke oss er å sette navn på ting. Når han bare var et nummer, tenkte jeg han ville virke kjempeskummel. Inspirasjonen var en historie fra Oprah, om en schizofren jente som trodde monstre prøvde å ta henne. De hadde tall som navn.

Helt til slutt: Har du noen tips til unge, aspirerende forfattere?

Mange. Dette er ting ingen lærer deg. Du kan gå på skrivekurs og lære skriveteknikk, men ingen lærer deg disse harde faktaene. Det er viktig å vite om det, for det farger måten du ser på- og oppfatter ting.

  • Aldri lur deg selv til å tro at det kommer til å bli enkelt. Det blir det ikke.
  • Du er nødt til å innstille deg på refusjonsbrev. Du må tåle det.
  • Les mye! Les mye variert, alt mulig rart. Det hjelper deg til å finne stemmen din.

  • Du blir ikke rik. Standardkontrakten i forlagene er 13 %. Vit om det, for det kan påvirke noen av valgene dine.

  • Vær forberedt på forlagene og deres strategier. Det er et kjempemaskineri, der de tar stilling til aldersegmenter, sjanger m.m. Får du refusjonsbrev, kan det være fordi du ikke passer inn.

  • Ikke tro du er unik. Det høres forferdelig ut, men er veldig viktig. Har du en tanke om at du «fortjener dette fordi du er unik», en holdning jeg ofte ser, er det feil utgangspunkt. Med en gang du mener du fortjener noe, blir det hardt for deg når du ikke får det.

    Og sist, men ikke minst:

  • ALDRI GI OPP! Jeg brukte seks år på boken min, og det var mange gode anledninger til å gi opp. Jeg gjorde ikke det. Du må ikke gi opp.