Anmeldelse av De store små. Superhelt

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

De store små. Superhelt

Av Silje Eckermann. Illustrert av Anja Storvand

Utgitt på Little big publisher i 2021

Ane oppdager en dag at hun kan fly. Hun har superkrefter, og hun er ikke den eneste med dette. Også lillesøsteren og fetteren og kusinen kan gjøre utrolige ting, og sammen danner dem gruppen «De store små». Da tvillingene Trine og Trude begynner å erte Ane, skjønner hun at noe må gjøres. Kanskje er det en grunn til at tvillingene gjør som dem gjør? Og kan De store små løse problemet?

Superhelt er første boken i det som er tenkt som en barnebokserie med navn De store små, og jammen håper jeg det blir fler. Denne lille boken har alt som trengs til en engasjerende høytlesning for yngre barn. At den er egnet til de litt eldre barna som kan lese selv, kan muligens også være, men jeg ser først og fremst for meg at bokens målgruppe ligger rundt 6 til 8-årsalderen.

Språket i boken er tydelig og enkelt. Det vil være enkelt for en ung leser å henge med på både historie og karakterer. Bokens hovedperson er Ane, og det er derfor også henne leseren får lov til å bli best kjent med. Ane er en typisk «underdog» som det er lett å føle sympati for. Hennes gode medhjelpere, Ellie, Nikolai og Charlotte, har stort potensiale som karakterer, og jeg håper vi får se en av disse som hovedperson i de neste bøkene som forhåpentligvis vil komme.

Det må også nevnes at illustrasjonene til Anja Storvand er fantastiske på alle mulige måter. Disse er med på å gi et helt spesielt liv til historien. De er enkle, morsomme og utrolig søte. Spesielt vil jeg trekke frem illustrasjonene av Trine, Trude og bestemor som spesielt gode.

Anbefales til alle barn og foreldre!


Skrevet av

Taran Halvorsen

Intervju med Silje Eckermann

Hva gjør du når du bare er barn og har to slemme tvillinger etter deg? Du bruker superkreftene dine. Men hva gjør du når du innser at de slemme tvillingene ikke har det noe bra hjemme? Dette har Silje Eckermann skrevet en nydelig barnebok om, med illustrasjoner av Anja Storvand, som vi har vært så heldige å få lese.

Hvordan ble boken til?

For 2 år siden var jeg sykmeldt på grunn av kronisk bekkenløsning etter svangerskap. Til vanlig jobber jeg som spesialsykepleier på Nyfødt Intensiv, og det var ganske tøft å gå fra en så givende jobb til å bli sykmeldt. Jeg hadde et behov for å bidra, føle at jeg gjorde noe meningsfylt i tillegg til å være mamma. I denne perioden tok jeg opp skriving igjen, som jeg hadde drevet med av og på fra jeg var barn. Datteren min, som da var 5 år, fikk med seg at jeg skrev bøker og spurte om jeg kunne skrive en bok om henne. Så da gjorde jeg det. Jeg skrev manusutkast til 6 bøker i serien om De Store Små, 3 andre barnebøker og jeg kom halvveis i en krimbok for voksne. Etter at jeg kom tilbake i jobben som sykepleier har jeg fortsatt å skrive, og nå har vi gitt ut hjertebarnet mitt; De Store Små.

Hvorfor valgte du å skrive barnebok?

Fordi barn er de ekte superheltene! Jeg digger barn, de er så kule! De er mye smartere enn oss voksne og har så fine betraktninger på livet. De aller viktigste menneskene i hele verden er barn. Og barn trenger gode barnebøker, barnebøker som betyr noe. Det er gøy med barnebøker som handler om tiss, bæsj og promp, men jeg ville at denne serien skulle bety noe mer. Bok med mening. Og det føler jeg vi har fått til.

Hvordan fant dere ut at dere skulle lage bok sammen?

En kveld stod jeg ved postkassa og pratet med min nye nabo. Jeg nevnte litt tilfeldig at jeg hadde begynt å skrive barnebøker. Da sa naboen min at hun var utdannet illustratør og animatør, så hvis jeg trengte en illustratør var det bare å si ifra! Senere leste hun boka mi, og hun synes den var så fin at vi ble enige om et samarbeid.

Silje Eckermann

Aktuell med «De store små. Superhelt» (2021)

Hjemmeside: superheltbarn.no

Instagram: @destoresma.barnebok

Hvor fikk dere inspirasjon fra?

Jeg får inspirasjon fra barn og fra min egen fantasi. Jeg spør barna mine og nevøen/niesen min om hva de synes skal skje i boka, og så bruker jeg det som passer inn. Det er derfor karakterene har superkrefter! Dessuten er temaet i den andre boken er basert på tilbakemeldinger fra barna. Anja og jeg inspireres av hverandre. Hun har ståltro på det jeg gjør, det har vært utrolig viktig for meg i prosessen. Anja sier hun så lett ser for seg bilder ut fra teksten jeg skriver. Sammen fungerer vi veldig godt.

Hvordan var skriveprosessen?

Jeg skriver i bolker. Jeg tar en lang pause mellom hver bok, på noen uker. Da tenker jeg masse på hvordan den neste boka skal bli. Når jeg da setter meg ned og skriver, har jeg nesten hele historien i hodet. Så skriver jeg veldig mye på veldig kort tid. Deretter kommer redigeringsarbeidet. Det er tidvis tungt.

Man føler hele tiden man er ferdig, men så kommer redaktør med enda flere rettelser. Når redaktøren min sier jeg må endre på noe rett før vi er ved veis ende, får jeg først følelsen av at «lufta går ut av ballongen». Men så kommer pågangsmotet, viljestyrken, det som gjør at jeg ikke gir meg og da kan jeg skrive i timevis. Fordi jeg lever meg så inn i historien jeg skriver. Og jeg elsker når det skjer, for den konsentrasjonen jeg får da tror jeg er veldig sunn for vår mentale helse.

Har du bakgrunn i skapende skriving fra før?

Det korte svaret er nei. Men jeg har alltid følt at jeg er god til å ordlegge meg skriftlig, og jeg har alltid elsket å skrive. Jeg sendte inn manus til Gyldendal da jeg var barn. Det ble refusert, med svar sendt per post. Det svaret har jeg fortsatt. Siden da har jeg skrevet tekster. Men jeg har ikke publisert noen av dem før nå.

Hvordan var tegneprosessen?

Illustratør Anja Storvand svarer:

Først av alt leste jeg selvfølgelig manus til boka og ble veldig inspirert! Jeg begynte å skisse umiddelbart for å finne karakterene. Jeg hadde alder og hårfarger på barna og personlighet. Dette var utgangspunktet. Veldig moro å tegne!

Så tok det noen måneder før det var helt bestemt at det skulle bli bok, da satte jeg i gang. Jeg jobbet med å finne tegnestil, bestemme farger og spikre karakterene.

Da jeg følte det var på plass brukte jeg noen uker på å lage forsiden til boka, den er viktig 😊 Finne balansen og lage den spennende og god å se på.

Ferdig med det tok jeg utgangspunkt i teksten og tegnet i vei. Jeg er opptatt av at det skal skje ting i illustrasjonene, at de er levende.

Hele familien fikk korona i påsken og med lange karantener, ble det en hektisk innspurt der jeg fargela illustrasjonene og satte opp boka slik jeg ville den skulle være i forhold til teksten.

– Du kan fly, sier Ellie med et lurt uttrykk i ansiktet.
– Det er hemmelig, sier Ane strengt. – Du må love å ikke si det til noen!

Eckermann, side 13

Hvorfor valgte dere å gå indie?

Vi har sendt manus til flere forlag, men ikke fått napp. Likevel fikk vi noen positive tilbakemeldinger på manuset, av typen «ikke gi opp, dette har potensiale». De tilbakemeldingene betydde veldig mye, og vi tok de på kornet. Anja (illustratør) har gitt ut bøker på forlag før, og da får man alltid føringer på hvordan man skal tegne. Nå kan hun tegne akkurat slik hun selv vil, jeg kan skrive om hvilke temaer jeg selv vil. Det er en frihet vi setter veldig stor pris på!

Brukte dere redaktør?

Vi har brukt redaktør. Anitra Figenschou er forlagssjef og tilbyr i tillegg tjenester som konsulent. Å ha henne som redaktør har vært veldig nyttig for meg. Hun har lært meg mye; om alt fra hvordan man utvikler gode karakterer og hvordan en historie bør være utformet, til detaljer rundt utgivelsen. Jeg tror alle forfattere har nytte av å bruke en redaktør! Det å være indieforfatter har litt dårlig rykte. Og jeg tror noe av grunnen er at enkelte hopper over det redaksjonelle. De bruker ikke redaktør, språkvasker, korrekturleser og ombrekker. For oss var det viktig at boka skulle ha samme kvalitet som bøker gitt ut på etablerte forlag. For jeg tror virkelig det er fullt mulig. Det er mange gode manus som blir refusert av forlagene!

Hva syns dere om prosessen med å gi ut bok på eget forlag?

Det har vært veldig gøy, spennende, skummelt og mye jobb! I tillegg til å skrive og tegne, gjør vi alt annet. Jeg kunne ingen ting om dette fra før, men nå har jeg opparbeidet meg kunnskap i å lage ISBN-nummer, etablere forlag, regnskap, markedsføring, distribusjon, nettbutikk og sosiale medier. Jeg har lært mye av redaktør, av facebookgrupper for indieforfattere og av å søke etter kunnskap helt til jeg finner den. Og da lærer man masse. Det som har vært gøy er jo mestringsfølelsen det gir. At vi får dette til. Det som er skummelt, er at jeg føler kvaliteten på det vi lager må stå til A+. Noen er skeptiske til indieforfattere, og jeg vil så gjerne gjøre noe med den skepsisen! Jeg føler boka blir lest mer kritisk fordi vi har gitt ut selv. I dagene etter at boka var sluppet, ble det helt stille. Det var ganske lange dager … Så begynte tilbakemeldingene å komme, og jeg ble roligere. Vi har fått veldig mange positive tilbakemeldinger fra leserne våre, og det betyr så mye!

Boken er laget av god kvalitet og miljøvennlig papir, var det vanskelig å velge riktig trykkeri og distribusjon?

Vi fikk tips i gruppa «indieforfatterforum» på Facebook om hvilket trykkeri vi burde bruke. Vi valgte norsk trykkeri av flere grunner. Både av hensyn til miljø, at boka skulle være kortreist, men også fordi vi ønsket å holde en prøvebok i hendene. Det ville ikke være mulig for oss dersom vi hadde hatt et trykkeri i utlandet. Det koster mer å trykke i Norge, men for oss var det riktig. I forhold til distribusjon hadde vi i utgangspunktet tenkt til å sette bort alt til trykkeriet vårt. Vi endte med en løsning der vi har halvparten hjemme og halvparten på Forlagssentralen. Det har fungert veldig godt, og var nødvendig fordi vi ønsket å selge til bokhandlere og bibliotek.

Har du noen tips til andre aspirerende forfattere?

Kaja Kvernbakken (forfatter) sa noe fint på Instagram som jeg tror er veldig riktig; at noen drømmer spiser deg opp om du ikke realiserer dem. Og akkurat slik var det for meg med denne bokserien. Og jeg tror at hvis du går med en historie, som du kjenner er ditt hjertebarn, som er så viktig for deg at du ikke klarer å slippe den, da må du bare hoppe i det og gjøre alt du kan for å realisere drømmen din!


De store små kan kjøpes eller bestilles i alle bokhandler.

Anmeldelse av Offiserbarnet

Frieksemplar fått av forfatter

Offiserbarnet

Av Gullaug Pless

Utgitt på arte vida, i 2021

«Offiserbarnet» er en selvbiografi om Gullaug Pless sin barndom med foreldre i Frelsesarmeen. Den er delt opp i ulike deler, hvor det er fortellinger fra hvert sted de ble sendt fra øvre hold i Frelsesarmeen, da foreldrene jobbet som offiserer.

«- Kjærligheten holder oss oppe og sammen, sa pappa. Familiebåndene ble sterke i et liv på flyttefot».

side 61

Boka gir veldig mye innsikt i hvordan det er å vokse opp i Frelsesarmeen, og hvordan det er å ha foreldrene som har jobber som overgår alt annet, fordi de gjør om jobbene til levesett. Pless er veldig ærlig i utleveringen sin, og forteller rett frem hvordan det var for henne. Det er godt formidlet, både handlinger og følelser, og viser flere perspektiver i historien, selv om den stort sett er subjektiv.  Hun legger ikke noe imellom, og flere steder kan man lese smerten hennes, uten at hun sier det eksplisitt. Det er en modig tekst.

I tillegg til å være ærlig om oppdragelsen, og foreldrenes måte å vise kjærlighet på, er hun også åpen om veldig personlige og sterke historier om opplevelser hun har hatt i barndommen. Hun forteller om andres opplevelser og reaksjoner på dette, med en respektfull sårbarhet. Historiene oppleves som veldig menneskelige og tunge.

Det er en god bok, og jeg var interessert i det hun skrev hele veien. Kapitlene har tydelige røde tråder, og det er enkelt å følge med. Det er en god inngang til noe alle som ikke er innenfor miljøet eller vet hva Frelsesarmeen er, eller hvordan systemet er satt sammen.

Språket er godt, og handlingen er spennende, men det kan bli litt mye referat-tekst. Det må kanskje til, for at vi utenforstående skal få et godt innblikk i dette lukkede miljøet, men likevel blir det mye detaljer som kanskje ikke er så viktige, på veldig liten plass. Det er for all del spennende å lese, men det skjer veldig mye på veldig kort tid.

Når det er sagt, er det en viktig bok. Lukkede miljøer har alltid godt av å komme frem i lyset. Boka er lest ut på et par timer, men sitter lenge igjen i kroppen.

Skrevet av Helene Tufte

Anmeldelse av Mødre og døtre

Mødre og døtre

av Tiril Broch Aakre

Utgitt på Flamme Forlag i 2019

Hvordan skal et ustabilt system hjelpe en ustabil pasient? De har det til felles at de veksler mellom oppbluss av virketrang, handlekraft og systematikk, og apati og kaos.

Broch Aakre, 158

«Jeg er utslitt etter barndommen» hadde moren hennes sagt en gang til sin søster, hennes tante. Bokens hovedperson søker etter en form for avslutning etter at moren hennes tok sitt liv. Hun søker etter en sammenheng, etter sin mors historie. Hun søker etter å få vite de tingene som vi aldri tenker på å spørre mens foreldrene er i live, det som vi bare tar for gitt, de historiene som føles så selvfølgelige, som om vi arvet dem eller fått dem inn med morsmelken, helt frem til det ikke finnes noen kvar å spørre, da mellomrommene helt plutselig blottes. «Avstanden mellom oss!»

Men hun søker også etter sannheten. I boken bearbeider Broch Aakre sin mors selvmord i 2017. Pleieplaner som ikke blir fulgt opp, personalmangel som får styre hva for hjelp et sykt menneske skal få adgang til og mangel på tilstrekkelig kommunikasjon til de pårørende. «Hvordan skal et ustabilt system hjelpe en ustabil pasient? De har det til felles at de veksler mellom oppbluss av virketrang, handlekraft og systematikk, og apati og kaos.» Det er en viktig bok. Den gir innsikter som kanskje ikke så mange har, om hvor utilstrekkelig hjelpen som tilbys de med psykiske lidelser kan være, den hjelpen som så mange forventer seg skal være så bra fordi vi lever i et velferdsland.

Broch Aakre forteller historien ganske udramatisk og nedtonet, nesten hverdagslig, slik som det kan være med psykisk lidelse. Det ekstreme blir hverdagslig. Dysfunksjonen blir også en rutine. Uten å velte seg i eksponerende detaljer klarer hun å fange den vedvarende pinen det innebærer å være, eller leve nær noen som er, psykisk syk. Med en klar, usensurert selvinnsikt tar hun opp også de skamfulle følelsene: «Eller så får hun bare gjøre det, da!» Ved å veksle mellom egen tekst, pasientjournaler og morens notater fletter hun sammen et mangefasettert bilde av hendelsesforløpet av tiden som omringet selvmordet.

Broch Aakres etterforskning av morens fortid blir like mye min egen etterforskning av mine slektningers fortid. Jeg sørger det jeg aldri kommer kunne få vite, det som nå er for alltid forsvunnet i evighetens sorte hull av glemte minner.


Skrevet av

Ella Nilsson


Sitatene er hentet fra side 30, 75, 158 og 84 respektive i Mødre og døtre av Tiril Broch Aakre.

Anmeldelse av Satisfaction

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Satisfaction

Av Espen Mowinckel

Utgitt på Panter forlag


Hva skjer hvis han senker skjoldet og blottlegger det såre og vonde? Wilhelm reflekterer fram og tilbake over alt ubehaget med spørsmål, spekulasjoner og hjelpeløse forsøk på å vise forståelse. Han tar beslutningen

Mowinckel

Romanen Satisfaction av Espen Mowinckel følger Lukas, Wilhelm, og Christian; tre menn som på hver sin måte forsøker å takle vonde livserfaringer og følelser. De er alle dypt preget av sin barndom, og sårene som aldri ble leget følger dem inn i voksenlivet og påvirker deres roller som venner, fedre, og ektefeller. Klarer de å være ærlige med seg selv og andre, og makter de å møte og ta tak i sine utfordringer?

Historien fortelles gjennom skiftende perspektiver og kapitler som hopper fram og tilbake i tid. Kronologien var noe vanskelig å få tak på i begynnelsen, men etter hvert ble det lettere å plassere hendelsene og karakterene takket være de tydelig markerte kapitteltitlene. Tidshoppene gjør at deler av historiens utvikling utelates, og man sitter derfor igjen med spørsmål. Samtidig sørger teknikken for at leseren får et innblikk i livene til de tre hovedkarakterene over mange år, og man får se hvordan barndomsopplevelser direkte og indirekte påvirker dem som voksne.

Lukas Wilhelm, og Christian har ulike bakgrunnshistorier, men deres lignende indre følelsesliv og monologer gjorde at de gled litt over i hverandre. Dette ble svært tydelig da navnene til Lukas og Wilhelm forveksles i et kapittel som var satt syv år før de to karakterene møttes. Likevel var det interessant å se hvordan de forholdt seg til hverandre, og hvor gnisningene oppsto mellom vennene. Spesielt de siste kapitlene var sterke, og ga svar på spørsmål som ble reist allerede i første kapittel.

Satisfaction belyser svært viktige tema, og setter søkelys på problematikk rundt det å skulle innfri mannsidealer. Lukas, Wilhelm, og Christian forsøker, med ulik grad av suksess, å løse sine egne problemer og ta oppgjør med sin fortid. Deres nederlag, så vel som deres triumfer, bidrar til et friskt perspektiv på hva som skjer når man ikke lenger kan løpe fra sine problemer og må møte dem direkte.


Skrevet av

Marte Trollsås Vestly

Intervju med Espen Mowinckel

Hvordan skal man håndtere det som er vondt? Hva skjer når tausheten blir din verste fiende? Satisfaction er en roman om identitet, etikk, faren ved mannsrollen og umulige idealer, og om hvordan tre menn fra ulike bakgrunner og miljøer på forskjellig vis bakser med behovet for å bli sett, og redselen for å vise sårbarhet.

Hvem er du?

Jeg er født i 1953, er Oslo-gutt og bor ved Majorstua. Jeg er gift og stolt bestefar til 3 fine gutter. Yrkesmessig har jeg hatt forskjellige funksjoner innen markedsføring, reklame og salg.

Fortell litt om boka di, Satisfaction.

Boka handler om tre venners sårbarhet, ærlighet, etikk og moral. Den forteller hvordan de håndterer vonde erfaringer fra oppveksten og relasjoner til fedrene. Dette påvirker adferd og kommunikasjon som venn, ektefelle og far. Egen identitet, menneske- og likeverd blir utfordret. Satisfaction kan forklare valgene de tre vennene tar, men skal ikke nødvendigvis forsvare dem.

Jeg har lagt vekt på at boka skal nå bredt med handling og språk som gir historien driv og spenning. Historien strekker seg i tid fra 60-tallet til begynnelsen av 2000, så leseren får en bra dose nostalgi på kjøpet. Målet mitt, foruten å skape leselyst, er å inspirere til refleksjon over mannsrollen og hvor ærlig man er mot seg selv, familie og venner.

Espen Mowinckel

Aktuell med: Satisfaction (2021)

Hjemmeside: https://panterforlag.no/

Instagram: @espenmowinckel

Boka tematiserer mannsrollen og mannsidealet. Hva var det som gjorde at du ville ta opp nettopp dette?

Jeg har egne erfaringer, og har sett hvordan andre menn blir påvirket av mannsidealene. Ofte blir egen identitet overstyrt av jaget etter status og prestisje for å få aksept og anerkjennelse. Bak masken kjemper menn for å skjule og fortrenge egen sårbarhet. Egoisme, selvbedrag og dobbeltmoral får gjerne overtaket. «Meg og mitt» blir rådende for å oppnå egne fordeler. Mannsdominerte miljø i arbeidslivet, idrettsgarderoben, forsvaret, biler, porno, filmer etc. forsterker machokulturen og de negative sidene ved mannsrollen. Moral og etikk kommer i spill, og mange blir styrt i feil retning. Media har stadig vekk fokus på temaet, og flere menn, unge og gamle, «står fram» og tør å være ærlig med seg selv og mot andre. Satisfaction skal være mitt lille bidrag til å holde debatten gående, og få flere til å reflektere over egen sårbarhet og våge å snakke om personlige utfordringer og problemer.

Hvilken rolle spiller kommunikasjon i romanen?

Satisfaction viser hvilke konsekvenser mangel på eller dårlig kommunikasjon kan få. I oppveksten handler kommunikasjon mye om å bli sett av foreldre. Romanen tar spesielt tak i hvordan kommunikasjon påvirker relasjonen mellom far og sønn. Tillit bygges gjennom god kommunikasjon. Som voksen dreier kommunikasjonen seg mye om å framheve vellykkethet, og menn velger i stor grad å kommunisere gjennom materialisme og statussymboler. Vonde følelser og frustrasjoner tas ut på alle andre måter enn å snakke om det. Tausheten rundt dette blir ens verste fiende.

Romanen forteller om Lukas, Wilhelm og Christian. Hvordan oppsto disse tre karakterene, og hvordan bidrar deres ulike perspektiv til fortellingen?

Jeg ville lage en historie rundt hva som kan skjule seg bak masken og rollespillet. Hvorfor handler noen menn som de gjør? Hvordan påvirker det relasjoner? Jeg ønsket en stram ramme med et begrenset persongalleri for å gjøre historien så tilgjengelig som mulig. Karakterene er satt sammen av egne erfaringer og opplevelser jeg har delt og observert blant venner og mennesker jeg har møtt og lest om. Dette har jeg så laget fiksjon rundt, og det er minst tre personer «bygget inn» i hver karakter. De tre kommer fra ulike miljø, religiøst, intellektuelt og vestkant, og dette belyser felles problemstillinger og utfordringer på litt forskjellige måter. Erfaringene de har «i bagasjen» skaper på hver sin måte savn, lengsler og drømmer. Uavhengig av miljø så har de behovet for å bli sett, og har samme redsel for å vise sårbarhet og kaste masken.

«Å stupe naken ut i kjølig vann en varm sommerdag klarner hjernen og gir nytt mot. Spillet mellom det snille, rolige, og sinte, frådende, speiler hverdagen godt. Havet er en åpen og ærlig venn.»

Mowinckel, 2021

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Forfatterdrømmen har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og familie, venner og arbeidskollegaer har hørt om bokprosjektet i mange år. Jeg har alltid likt å skrive, og stil var favorittøvelsen på skolen. I jobbsammenheng har jeg skrevet mye, men av forskjellige årsaker har jeg ikke vært flink til å prioritere egen skriving. På grunn av nedbemanning i firmaet jeg var ansatt, måtte jeg slutte før tiden og fikk fristilt tid til å skrive. Idé og tema for boka har vært den samme hele tiden. Så lovlig sent, men godt, er boka blitt en realitet i år.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Først og fremst for å ha 100% hands on, «do it my way» og stå til ansvar fullt og helt. Jeg mente å ha et budskap som jeg ville ut med nå, ikke vente på for eksempel 70 refusjoner som Levi Henriksen hadde. Jeg ville neppe være skrivefør når boka måtte bli antatt etter x antall forsøk. Jeg ble også trigget av læringen som ligger i å gi ut selv. Som førstegangskjøper var det mange nye ting og erfaringer som var krevende, utfordrende og lærerike.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Jeg kan bare henge meg på rådene som mange andre har gitt. Involver eksterne konsulenter og testlesere tidlig i prosessen, og velg personer som ikke kjenner deg personlig. Test ut idé og tanker om innhold, struktur og språk. Det er like ekkelt hver gang å sende fra seg manus, men utrolig nyttig og lærerikt for skriveprosessen. Skaff deg en redaktør når du har råmanus for hele historien klar. Hen kan gi råd og motstand som vil heve kvaliteten kraftig. Bruk tid, beregn minst dobbelt så lang tid som du tror i utgangspunktet. Legg gjerne manuset vekk en måned, og se på det med friske øyne etterpå. Jeg synes særlig ferdiggjøringsprosessen med alle detaljene var utfordrende og tidkrevende. Invester i profesjonell hjelp til dette. En god dose tålmodighet er avgjørende for å stå gjennom hele løpet.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Jeg har noen løse tanker, men i første omgang skal jeg nyte friheten fra Coronafengselet og lære av tilbakemeldinger på Satisfaction.

Helt til sist – har du noen litterære forbilder?

Det store forbildet er Lars Saabye Christensen, spesielt hans tidlige bøker, Beatles og Halvbroren. Han treffer tidsånden med fengende historier, og bruker språket på en fantastisk måte uten at det blir rart og sært.

Satisfaction kan bestilles gjennom forfatterens nettside.

Anmeldelse av GründerBibelen

GründerBibelen

Av William Paul Barkley

Utgitt på BarkelyBooks BarBulla

Jeg har aldri helt forstått meg på gründerskap. Handler det bare om å komme på en idé? Og så sette ideen ut i live? Ja- kanskje handler det rett og slett om det.

Forfatteren bak boka, Paul William Barkley, er selv seriegründer, og kan smykke seg med hele syv egne bedrifter, syv patenter og syv bøker. I det omfattende sakprosaverket GründerBibelen, fordelt over 16 temabøker, deler han over 600 ideer og oppfinnelser. 104 av dem finner man i Del 3, «Nye produkter, som knapt noen har tenkt på». Boka skal fungere som inspirasjon til gryende gründere, eller til de som allerede er i gang, men som vil utvide virksomheten.

I innledningen presenterer Berkley premissene for boka. Den kan være til både underholdning eller til inspirasjon. Særlig i tråd med det siste, får man også i innledningen flere tips til hvordan man kan kaste seg ut i gründerlivet. Tonen er nøktern og behagelig oppstemt, og selv jeg som aldri har vurdert å starte opp en gründervirksomhet får en følelse av at dette er noe jeg kunne ha fått til, om jeg bare hadde hatt drivet og ideen.

Produktideene er mange og varierte, iblant illustrerte med tegninger eller bilder, og alltid godt forklart. Hvordan kan man effektivt innføre e-boksalg over disk? Hva med å bruke gamle bildekk som et gjenbruksprodukt? Kanskje tida er moden for mormorsdukker?

Noen av produktideene får en til å humre, andre til å tenke: ja, hvorfor eksisterer ikke dette, egentlig? Slik som «Zola fruktvask» – et vaskemiddel for all frukt og grønt som kan inneholde bakterier, skitt og lort som man helst ikke vil ha i seg, eller en munnluktmåler som vil sikre deg god ånde i enhver situasjon. Andre ideer er allerede mulig å få tak i, om mulig i en annen forpakning enn den forfatteren her foreslår, slik som hårstriping med kort varighet og førsteklassesekker med ergonomisk godkjenning.

Alt i alt er GründerBibelen både artig og tankevekkende lesning. Med Berkleys artige formuleringer og snedige tegninger, er det vanskelig å ikke la seg underholde. Jeg er også imponert over fantasien til forfatteren som skinner gjennom sidene av nye ideer.


Skrevet av

Edith Embla Frydenlund

Intervju med W. Peter Barbulla (William Paul Barkley)

Drømmer du om å representere dine egne produkter istedenfor andres? Muligheten finnes, du trenger bare den rette ideen, og kanskje finner du nettopp den i denne boken. GründerBibelen er en bok som både kan inspirere og underholde, med en overflod av ideer for nye produkter, forretninger og oppfinnelser.

Hvem er du?

Navnet er W. Peter Barbulla. W. står for Winfried, men blir ikke brukt, siden etternavnet allerede er eksotisk nok. Jeg skriver under pseudonymet med samme initialer, William Paul Barkley. Jeg er født hanseat av samme geografiske opphav som Günter Grass. Jeg var flyktning i eget land etter 1945, men tilhører nå gruppen nye nordmenn (hvis man kan si ny om en på 82). Jeg kom fra Hamburg til Norge som 28 åring og har siden gjennomgått flere karrierestadier, både som ansatt i lederposisjon, som arbeidsledig og som selvstendig næringsdrivende med i alt 8 oppstart.

Fortell litt om boka di, GründerBibelen.

Den begynte som del av forfatterprosjektet «Bøker som ikke fins» som jeg hadde startet sammen med Biblioteket i Moss. Forløperen til GründerBibelen, med 67 forretningsideer, het Løft din økonomi til nye høyder og omslaget var prydet av en stor varmluftballong.

W. Peter Barbulla (William Paul Barkley)

Aktuell med: Kokebok for kannibaler. Knokeboken, perversågod!

Hjemmeside: http://www.grunderbibelen.com/

Hva fikk deg til å ville sette i gang med akkurat dette prosjektet?

Jeg har alltid undret meg over hvorfor ting var som de var, og ikke som jeg tenkte de kunne være. Dette ble den utløsende faktor for at jeg brukte mine ideer som en hobby. Slik utviklet noen oppfinnelser hjemme i garasjen. Dette førte til 7 ulike patenter i USA, EU og Norge. I tillegg ble det 14 mønsterbeskyttelser.

Da det sist ble økonomisk krise, rundt 2008, og Norge opplevde en ny bølge med arbeidsledighet, var mantraet fra politisk hold, at det som Norge da trengte, var nye ideer. Dette føltes som en oppfordring til meg. Jeg begynte å skrive opp flere ideer og etter hvert kom de i bokform som 1. opplag av GründerBibelen, med 225 ideer. Snart kom 2. opplagt med 250 ideer, fulgt av 3. opplag med 329 ideer. Boken ble solgt gjennom mitt eget nettsted, www.grunderbibelen.com.

GründerBibelen presenterer over 600 nye forretningsideer. Er alle dine egne?

Jeg kaller mine ideer for «nye forretningsideer, som knapt noen har tenkt på». I det ligger at jeg aldri ville få meg til å pynte meg med andres ideer, så ja, de er mine egne. Unntaksvis refererer jeg til andres ideer enten ved at de har relevans til mine egne, eller ved at jeg forteller om en forbedring av andres ideer, som da kan bli til noe nytt. Samme fremgangsmåte brukes for øvrig ved patentsøk. Forskjellen er at jeg ikke kaller mine ideer for oppfinnelser, men fremfinnelser.

Det går nesten ikke an å lage en oppfinnelse ved å benytte seg av helt ukjente faktorer. De fleste nyheter er sammensatt av ellers kjente komponenter, som materialer, fremgangsmåter eller teknikker. Man må bare finne frem til alle disse som den nye tanken involverer, derfor frem- og ikke opp-finnelser. Det nøyaktige antall av mine ideer var per 7. juni er 641, hvorav 30 har tilkommet siden 1. januar i år.

Hvilke tips ville du ha gitt til en som har en gründer i magen, men som kanskje kvier seg for å sette ideen ut i livet?

Det viktigste er at du må ha tru på ideen. Det finnes alt for mange tvilere der ute som ikke selv har våget det minste risiko, og derfor heller vil svartmale din idé. Disse kan du finne i familien, blant venner, blant bransjefolk, i banken eller hvor som helst. Ikke la din idé bli snakket ned, hold på den og gå på med krum hals. Det kan ikke skade å ha en plan B, men ikke start med den for tidlig. Et annet råd er å ikke starte med prestisjekostnader, før du har råd til det. Hjemmekontor, garasjeproduksjon, kjellerlager og gjerrighet er en gründers dyder og adelsmerker (i mine øyne) og mange ideer har, med disse forutsetninger, blitt til noen av verdens største suksesser.

«Man kan aldri vite hva som er den utløsende faktor for at hjernen produserer ideer, men det er ganske sikkert at mengden av input produserer
output.»

Barkley, 7

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Jeg hadde aldri i tankene å bli forfatter, men det startet en sen sommerkveld i et vennelag. Boken; Bokhandleren fra Kabul, fra Åsne Seierstad, var samtaletema og jeg tok munnen litt for full ved å skryte på meg at, dersom jeg noen gang skulle skrive en bok, så skulle den hete Kukhandleren fra Babul (med henvisning til hennes bok og mitt etternavn).

De bare lo. Nei det kan du ikke, var de enige om, det hadde de ingen tru på. Men sånt skal man ikke tirre en som ikke har respekt for noe. Jeg satte meg ned, tittelen hadde jeg, det var bare å bygge en historie rundt den. Det ble faktisk en gründerroman, jeg kaller den en manneroman på grunn av den litt obskøne tittelen. Han handlet faktisk med «kuker». Gründeren i boken hadde funnet ut at eneste del i reinsdyrslakten, som ikke ble menneskemat, kunne bli en ressurs.

Han visste at japanerne var ville etter afrodisiaka. Hva kunne da være mer overbevisende enn akkurat denne delen, som var høyeffektiv i 20-30 minusgrader på kaldeste viddaen, også kunne virke i japanske senger?

Han tørket kukene etter norsk manér på gæljer, pulveriserte de og tjente grovt på eksporten. Han fant sågar at ordet pulver skrevet i to ord og tillagt en H, var et ekstra salgsargument.

Boken ble i hvert fall en fin julegave til vennegjengen,

. . . og hva ellers skulle man gi dem  som har alt, og ikke vet å ønske seg noe?

Hvorfor valgte du å gå indie?

Som de fleste, som har begått sin første bok, trodde også jeg selvfølgelig at det var dette verden hadde ventet på. Jeg prøvde å få noen forlag interessert, men ga opp på grunn av skuffende svar. Jeg må innrømme at, skulle jeg utgi boken nå, ville omfattende endringer være påkrevet.

Men det ble noen flere bøker, for det kom flere jul og bursdager og flere anledninger til å gi noe, som ingen hadde ønsket seg. Både dame- og barneroman. Novellesamling (33stk.) samt en diktsamling og en boklett med 100 aforismer.

Alt dette kom mellom to permer i digitaltrykk, for moros skyld og som vennegaver.

Men da jeg opplevde samme forlagsholdning med GründerBibelen, fant jeg at det var på tide å starte enda en ny virksomhet. Forlag. 4. opplag ville ha vokst seg til mursteins tykkelse, og ingen gidder vel å pløye gjennom 1.200 sider for å finne én idé. Så jeg omredigerte alt sammen og brøt tekstmengden ned til 16 temabøker. Det er tross alt lettere å finne rette idé innenfor en temagruppe som ligger nærmeste den bransjen man vil prøve seg i.

Samtidig hadde jeg et problem med at, når et opplag først var trykt, kunne jeg ikke rette, tilføre eller omredigere, før i neste opplag, derfor ble jeg Norges første PDF-forlag. Nå har jeg alle disse muligheter.  GrunderBibelen selges nå kun som PDF, sendes rett til kundens PC og betalingen går via VIPPS. Enkelt, greit, kjappere og mye billigere.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Jeg tror ikke jeg ville ikke la meg fange av fagre løfter om utgivelse og god fortjeneste av et forlag som krever at jeg som forfatter skal selge 100 eller flere bøker selv, og at jeg attpåtil skal betale hele produksjonen selv. Skal jeg ta risikoen og gjøre jobben, da kan jeg likegreit gjøre resten også.

I dag er det veldig enkelt å bli indieforfatter. Alt er tilrettelagt, og man kan få masse hjelp. Jeg ville gå direkte til Bold Books, hvis jeg manglet grafisk erfaring.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Inn imellom alle fremfinnelser må jeg ha noe å slappe av med, kan more meg med, og da blir det som oftest noe som «av meg uvennligsinnete» blir karakterisert som tull, og de kan selvfølgelig har rett. Mitt motto er: Jag trivs bäst i öppet galskap! Vanligivs skriver jeg da flere aforismer (har allerede flere hundre) eller noe helt annet, slik som mitt siste prosjekt, som er ferdig i disse dager, en kokebok: Kokebok for kannibaler. Knokeboken, perversågod!.

Om også denne vil forbli en «vennegave» eller vil finne et enda smalere publikum, vil tiden vise.

Helt til slutt – har du noen litterære forbilder?

Det er sikkert mange som har inspirert meg gjennom årenes løp, men det er tre som har gjort sterkest inntrykk:

Hans Magnus Enzensberger, uredd, og brutal analytisk i all sin virken som journalist og forfatter.

Dernest Dom Helder Camara, Biskop, forfatter og filantrop. Hans engasjement for Brasils fattige, måten han skrev militærjuntaen midt imot, og hans mot til å gjennomføre sine ideer til beste for menneskene i favelaene, med risiko for egen sikkerhet, det har gjort inntrykk. Jeg tror han har gjort meg til et bedre menneske.

Og ikke minst Knut Hamsun. Jeg beundrer hans skrivekunst og må særlig fremheve Markens Grøde, som jeg har lest som en gründerroman. Den seige gjennomføringsviljen som han har lagt inn i karakteren Isak Sellanrå, var inspirasjon og forbilde for mange av de åtte firmaene som jeg har etablert. Slik Isak og de fleste gründere, har også jeg hatt mye motgang, men jeg hadde Isak i tankene og ga meg aldri før jeg hadde oppnådd hva jeg hadde siktet til.

GründerBibelen kan kjøpes gjennom forfatterens nettside.

Anmeldelse av Skupet

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Skupet

Av L.S. Macdonald

Utgitt i 2021 på Macademics forlag

Hun måtte sjekke om Dinas naboer hadde sett eller merket noe.

Og hun trengte å komme inn i leiligheten, om hun så måtte gjøre noe ulovlig for å få det til.

Macdonald, side 21

Lilliann er på vei til en av sine beste venninner, etter at venninnen har bedt henne om å komme, og finner venninnen døende i sin egen stue. Det kan se ut som et drap, og da politiet ikke finner den avdøde venninnens mobiltelefon, blir sjokket enda større da Lilliann plutselig får tilsendt akkurat denne telefonen i posten med en gul post-it-lapp klistret på med påskriften «For your eyes only». Lilliann er verken politi eller etterforsker, men begir seg likevel straks ut på en vill jakt etter venninnens morder. Opp i alt blir Lillians privatliv truet. Det er ikke lenger bare en jakt etter en morder. Det blir også en jakt etter å berge sitt eget liv.

Skupet er en actionfylt krimroman med høy spenningsfaktor. Kapitlene er fulle av cliff-hangere og farlige sekvenser der protagonistens liv står i plutselig fare, akkurat slik en typisk krimroman skal inneholde. For en som ikke leser så mye krim, vil de ulike tvistene og spenningstoppene være perfekt underholdning, men for en som kanskje har lest en del krim gjennom livet, vil originaliteten noen ganger føles litt knapp. Likevel er ikke Lilliann en typisk krim-protagonist. Hun er ikke etterforsker, kun en vanlig person som akkurat har mistet en god venninne og ønsker å løse opp i mordet hennes da hun føler at politiet ikke tar det seriøst nok. Hun er en karakter jeg heier på, og jeg elsker å følge utviklingen hennes i saken, mens politiet står på sidelinjen alltid et skritt bak henne.

Karakterene er lette å henge med på, og jeg ble like overrasket over den endelige oppklaringen som jeg håpet at jeg skulle bli. Jeg er litt usikker på troverdigheten til den ene karakterens plutselige skifte av personlighet (SPOILER! Men dette blir også unnskyldt med karakterens omtale som en psykopat), men annet enn dette var karakterene godt bygd med gjenkjennbare egenskaper.

Til tider vekslet scenene litt for hyppig, noe som gjorde det vanskelig å henge med i svingene, men etter å ha vendt meg til skrivestilen, ble heller ikke dette et problem for å bli dratt inn i handlingen.

Et stort pluss til slutt for et utrolig godt forside-cover. Jeg lurte lenge på hvorfor et fly var representert her, men da også dette ble besvart mot slutten, falt hele bildet på plass. Dette er en lettlest krim å lese i sommersolen, selv om handlingen utspiller seg på vinteren med jul og pepperkaker.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Intervju med L.S. Macdonald

L.S. Macdonald begynte allerede som treåring å samle på gamle aviser. Innen hun fylte ti, visste hun at det var forfatter hun ville bli. Etter flere år i bank, med en rekk prossessmøter, leverte hun oppsigelsen for å følge forfatterdrømmen. Nå er hun ute med romanen «Skupet», en kriminalfortelling fra Lillestrøm med høy spenningsfaktor.

Hvem er du?

Jeg er en erfaren frilansjournalist, med spesielt solid erfaring fra fag-og bransjepresse.  Et par år med lokalavis i en av Oslos bydeler kan jeg også sette på cv-en. Før jeg hoppet av og ble journalist, hadde jeg noen år som tillitsvalgt bak meg. Med andre ord har jeg følt norsk arbeidsliv på pulsen. Det kommer fram i Skupet, med et visst skråblikk.

Grensetraktene mellom innlandskommunene Hamar og Løten var min barndomsverden, men mye av mitt voksne liv har jeg tilbrakt i Oslo og på Romerike.

Språkgleden og lesegleden har jeg hatt siden før jeg kan huske, tror jeg. Som tre-fireåring husker jeg at jeg satt på fanget til far og leste avisa sammen med ham hver morgen. Jeg elsket alt som inneholdt ord. Sommerferiene brukte jeg i stor grad til å sluke alt fra Donald Duck, Sølvpilen og Fantomet til Bobseybarna, Nancy Drew og Rocambole. Og jeg begynte tidlig å tømme bibliotekhyllene for faglitteratur om verdens dyreliv.

Jeg tilbrakte noen år i arbeidslivet før jeg innså at jeg var akademiker og burde gjøre noe med det. Etter en årrekke med studier ved siden av full jobb, lød fasiten på Hovedfag/Master i engelsk (amerikanske samfunnsforhold), med grunnfag i nordisk språk og litteratur og grunnfag i filosofi i fagkretsen. I tillegg har jeg tatt et grunnfag i medievitenskap. Universitetsutdanningen var en fin basis å legge til grunn for journalistjobben, i stedet for en tradisjonell journalistutdanning. Slik har i hvert fall jeg opplevd det.

Fortell litt om boken din, «Skupet»

I Skupet møter vi den unge journalisten Lilliann Bermer, relativt ferskt medlem av chat-redaksjonen i nettavisen Verden Nå. Bestevenninnen Dina, som er frilansjournalist, har bedt henne instendig om å komme innom henne etter kveldsvakt denne fredagskvelden. Hun har noe spesielt å fortelle. Hva hun ville fortelle, får Lilliann aldri vite. Hun finner venninnen døende.


Var det selvmord eller drap? Lilliann er overbevist om det siste. Hun tror den livsglade venninnen kan ha blitt drept på grunn av saker hun har gravd i. Dina var alltid på jakt etter det store skupet.

Da Lilliann finner Dinas mobiltelefon på dørmatta dagen etter, ser hun det som en bekreftelse på at venninnen fryktet for livet sitt. Dina må ha sendt den med en dør-til dør-tjeneste før hun ble drept.

Utstyrt med mobilen starter Lilliann jakten på forklaringen – og en morder. Gjennom de innledende undersøkelsene blir hun kjent med en permittert politibetjent, som fort blir en viktig støttespiller. Selv om han innimellom er skeptisk til Lillianns metoder.  Hans kontakter kommer til god nytte.

Særlig mer vil jeg ikke avsløre, jeg vil ikke ødelegge spenningen for leserne. Annet enn at Skupet er en feelgood-krim, fri for spekulative og blodige voldsscener. Og at den har et viktig tema som bakteppe: Ulovlig handel med eksotiske dyr.

L.S. Macdonald

Bor på Romerike

Aktuell med: «Skupet»

Tidligere utgivelser: «Kort og godt norsk – kjappe skrivetips» (2010), «Snubletråder i norsk –språktabbene du bør unngå» (2016). Samt skrivende redaktør for novellesamlingen «Blod og røde vesker» (e-bok, 2020)

Facebook: www.facebook.com/AuthorLaila

Instagram: lsmacdonal@09

Hva er bakgrunnen bak valget av sjanger?

Det valget var litt tilfeldig. Jeg startet på et kurs i skjønnlitteratur i 2017/2018, og var godt i gang med en historisk roman da krim-ideen begynte å forme seg i hodet. Ideen bygget på spørsmålet: «Hva om noen tok i bruk Lillestrøms flotte sykkelhotell til kriminell virksomhet?» Da kursleverandøren tilfeldigvis annonserte sitt første krimkurs på samme tid, klarte jeg ikke å holde meg unna.

Jeg kom selvfølgelig til et punkt da jeg måtte bestemme meg for hvilken roman jeg skulle fullføre først. Jeg skriver ved siden av en full jobb, så parallell-løpet kunne jeg ikke fortsette med. En av romanene måtte legges til side for en periode. Siden jeg skriver den historiske romanen for det engelsk-språklige markedet, valgte jeg å rette innsatsen mot det norske markedet først. Satse helhjertet på å etablere et forfatternavn i eget land før jeg tar skrittet ut i verden. Dermed la jeg alle krefter inn på å fullføre krimromanen, som lenge hadde arbeidsnavnet «Sykkelhotellet». 

Hovedpersonen i romanen er journalist og egentlig ikke etterforsker. Hva slags fordeler (eventuelt ulemper) ga dette for arbeidet med plottet?

Nei, hovedpersonen er definitivt ingen politietterforsker. Ikke har hun lang erfaring som journalist, heller. Og hun dumper høyst tilfeldig og ufrivillig opp i en drapssak. Hun var ikke et valg fra min side, hun bare dukket opp da jeg begynte å spinne videre på ideen jeg startet ut fra. Jeg er i stor grad det vi kaller en pantser, altså en forfatter som ikke skriver ut fra en ferdig skisse. Veien blir i stor grad til mens jeg går. Men når det først var en journalistspire som dukket opp, fikk jeg en hovedperson som kunne ha et litt fritt forhold til lover, regler og metoder. Det ga meg en større frihet og trygghet i arbeidet med plottet. Jeg kunne la hovedpersonen jobbe ut fra magefølelse, eller ut fra rene følelser, for den del. Og jeg kunne la henne se litt gjennom fingrene om hva som er rett og galt, om nødvendig. Jeg slapp å konkurrere med tidligere politifolk i å beskrive politimetoder og – miljø mest mulig korrekt. Med bakgrunn som tillitsvalgt og journalist kjenner jeg nok Lilliann Bermers miljø bedre.

Dette betyr ikke at jeg ikke kommer til å skrive en mer klassisk politi-krim en dag. Det skal du ikke se bort fra at jeg kan finne på.

Fortell litt om arbeidet med utformingen av karakterene?

Som tidligere nevnt, er jeg i stor grad en pantser. Det funker ikke for meg å sette meg ned med et skjema og beskrive karakterene mine i detalj. Jeg må bli kjent med dem gjennom handlingen, og gjennom hvordan de samhandler. Så den utformingen pågår fra start til slutt. Helt til jeg setter endelig punktum for ferdig redigert manus.

Det lå ei pakke på dørmatta. En Jiffypose. Ikke noe spesielt ved det, bortsett fra håndskriften utenpå.
Den var Dinas.

Macdonald, side 12

Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?

Jeg gikk inn i indieverdenen allerede for ti år siden med utgivelsen av en liten skrivehåndbok, Kort og godt norsk. Oppfølgeren Snubletråder i norsk kom i 2016, også den på eget forlag. Jeg vurderte aldri å sende de manusene til forlag, jeg ville eie hele prosjektet selv.

Da jeg begynte å skrive skjønnlitterært, vurderte jeg for første gang det å sende til forlag som et alternativ. Men etter å ha lest gjennom normalkontrakten bransjen bruker, fristet det ikke så veldig. Selge rettighetene for noen usle prosenter av hvert salg? I tillegg kom dette med alle ukene du må vente før du får svar fra forlaget. Og de to første bøkene hadde gitt penger nok til at jeg kunne stå for utgivelsen selv. Så jeg valgte å satse.

Har du noen tips til kommende indieforfatter-spirer?

For det første: Du trenger en sterk forfatterdrøm, men den må være ispedd en tilstrekkelig dose realisme om du skal oppnå den. Vær klar over at du tar en økonomisk risiko. En bokutgivelse er en investering. Den kan gi deg gode inntekter, men den kan også gå med tap.

For det andre: Bruk redaktør. Du må ha en proff å sparre med. Det er under redigeringen at manuset virkelig tar form. Redaktøren hjelper deg å gi manuset en kvalitet som holder vann. Du må også finne en god språkvasker og ditto korrekturleser. Så kommer ombrekking , omslagsdesign og trykk på toppen. Alle disse hjelperne koster, men du bør ikke skimpe på dette. Skal du hevde deg, må du levere et proft produkt. Jeg sier ikke dette for å skremme noen fra å satse indie. Det er flott at stadig flere gjør det, og trolig bidrar det til at verden får se mange gode bøker som ellers ikke ville blitt utgitt. De store forlagene har altfor lenge fått bestemme hva du og jeg skal lese. Når de i tillegg eier alle bokhandlene, legger det store hindre i veien for mangfold. Men skal du konkurrere med de store, må du levere like proffe produkter som de gjør.

Sett deg et mål, og sett av penger. Og begynn å orientere deg i tilbudet av tjenester du vil trenge. Det finnes mange dyktige frilansere der ute, og det finnes plattformer hvor du kan komme i kontakt med dem. Og begynn å skrive på ideen din. Det tar en stund å få råmanuset ferdig, så det er ikke noe å vente med.

 Har du noen litterære forbilder?

Egentlig ikke. Fra jeg var barn har jeg lest litteratur i bredden, uten egentlig å være spesielt opptatt av forfatteren. Dessuten har jeg ikke lyst til å kopiere stilen til andre forfattere. Jeg ønsker å finne min egen.

Har du noen kommende prosjekter på gang?

Jeg er i full gang med oppfølgeren til Skupet, inspirert av tilbakemeldingene fra mine første lesere. Jeg kan ikke si for mye om det nye plottet. Men jeg kan avsløre at også denne gangen er et høyaktuelt tema del av bakteppet. Og så håper jeg å få tatt den historiske romanen og en science fiction-novellesamling opp fra skuffen i løpet av et år eller to. Jeg kommer neppe til å kjede meg framover.