Bokanmeldelse

Anmeldelse av BOIS

Reklame: Frieksemplar fra forlaget

BOIS

av Runa Borch Skolseg

Utgitt på Kolon forlag i 2020

 

jeg har glemt så mange hendelser

det er mitt priviligeum

 

naboguttens pikk inne i meg mens jeg sov

professorens kalde hender over brystene mine

du som presser grensene mine til jeg sier nei, nei, njeaaa, jaa

 

jeg gjentar meg selv

er et idiotisk ekko

 

 

Bois er en liten diktsamling med korte, ærlige dikt som ikke er redd for å uttrykke skamfulle følelser.

Den handler om en ei jentes erfaringer med menn, og hennes forståelse av at de fleste menn ikke vil henne vel. Språket er aggressivt, og handlingene hennes baserer seg ofte på å få de tidligere, traumatiserende hendelsene ut av sin egen kropp, ofte ved bruk av usunne, seksuelle relasjoner. Vi blir presentert for kjærlighet, vold, kjærlighet igjen og depresjon.

Den er bra skrevet, man får mye informasjon på lite tekst, og man ønsker virkelig at det skal ordne seg for hovedpersonen. Feil grammatikk gjør leseropplevelsen enda sterkere. Jeg-ets monotone følelser kommer for eksempel godt frem hvor setningene ikke starter med stor forbokstav, eller en (virker det som) tilfeldig setningen hovedpersonen roper ut. Følelsene kaster seg frem og tilbake, går i dype daler og høye topper. Med forfatterens harde og usensurerte språk bringes bildene lettere frem, bilder jeg ikke kommer, eller har lyst, til å glemme.

Boka er skrevet i seks deler, delt inn i forskjellige årstider. Hun prøver sitt ytterste å komme seg over smerten hun føler, og å bli kvitt selvmordstankene. Hun gjør som psykologen ber henne om, enda hun ikke alltid forstår hvordan det skal hjelpe.

Boka er viktig i samtiden, og kan få lesere som har opplevd det samme til å føle seg mindre alene. Det er godt driv i handlingen. Temaet er aktuelt og det burde alltid skrives mer om, hvertfall med tanke på bokens slutt. Den er vond å lese, «men nå går det vel bra, nå får hun hjelp» er tanker som hyppigere streifet meg. Men så er det kanskje også slutten som gjorde leseropplevelsen ekstra sterk, det er jo også slike bøker som blir sittende lengst hos leseren.

 

Skrevet av

Helene Tufte og Taran Halvorsen

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *