Bokanmeldelse,  Indie

Anmeldelse av Lotte-Marie og matchmorderen

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie og matchmorderen

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2018

Herregud, hvor gammel er han? 100 år? Jeg kjenner den rare stemningen i rommet blande seg med den tette, fuktige kjellerluften og tenker at det må være av to grunner – nevnte fakta, at jeg er pervers og har utlevert mine perverse lyster til en sannsynligvis svært gammel mann uten tenner, muligens en pensjonist – og nummer to, at den farlige drapsmannen vi skal fakke faktisk er en gammel, tannløs jævel.

Lotte-Marie og matchmorderen, side 78

Man blir godt kjent med hovedpersonen Lotte-Marie, hun legger ikke lokk på noe.

Språket er muntlig, og det føles som å være i hodet på en dame med altfor mange jern i ilden, som gjør det festlig å lese. Hun er distré, og prøver å forstå seg selv mens hun opplever noe traumatisk og samtidig kjærlighetssorg. Hun fremstilles som troverdig med valgene hun tar etterpå, og følelsene som dukker opp.

Lotte-Marie har sterke meninger og tanker, og er stort sett ikke redd for å si dem høyt. Det kan være artig flere steder i boka, for eksempel når Lotte-Marie snakker med Lærum, og plutselig bruker A-ending, noe hun er sterkt imot. Hun forsvinner fra dialogen, og blir helt opphengt i dette, og det gjør henne sjarmerende. Hun er smådum, som resten av etterforskergjengen og det gjør samtalene deres festlige. Hun har med egen kopp på jobb, og en kaktus for å pynte opp kontoret i kjelleren på politihuset. Jeg forstår ikke hvorfor hun blir en del av politiets etterforskningsteam og ikke er et vitne, men det passer den gjengen å ansette henne, og det passer henne å tro at hun er faglært av Wikipedia og Google.

Selve grunnhistorien er morsom, hun skal fange en morder ved navn Konglemannen sammen med Varg Lærum og Barry Hole. Forfatteren sier selv at dette er stikk mot de store krimforfatterne, som ofte velger å bruke halv-alkoholiserte og kjipe helter i bøkene. Det er kanskje festlig for en som kjenner universet til Staalesen og Nesbø, men for meg som ikke har lest bøkene deres, blir det vanskelig å oppfatte hva som er stikk og hva som er en del av denne boken. Det kunne fungert om det ikke var så spesifikke kommentarer til de ulike romanene (nevnt ved navn) ikke var så veldig tydelige på hvilke romaner stikkene sikter mot, men heller var generelle stikk til hver av karakterene. Det hadde blitt enklere å få med seg alt som skjedde om de hadde andre navn, da det blir stikk og historie om hverandre. Det kan også virke som at kommentarene mot Staalesen og Nesbø er viktigere enn å dra historien videre.

Men det er enkelte meninger som utrykkes i boken, som gjør den ubehagelig å lese. Ikke fordi det er til ettertanke, men fordi det føles ugreit og ekskluderende. Jeg som leser forstår ikke helt hvorfor dette er relevant for historien eller hvorfor det er tatt med. Det er en scene hvor hun blir dyttet av en mann med muslimsk tradisjonell drakt på Grønland, og først mener det er fordi hun ikke flyttet seg nok på fortauet, for så å endre mening, og mene det er fordi han ikke respekterer henne, og syns hun er uverdig og at muslimene vil islamifisere Norge. Det er en lang tankerekke på fem sider, hvor hun til slutt ikke tør å kle seg som hun gjør, og vil dekke seg til, for så å finne ut at «da vinner dem» (side 66-70). Jeg har virkelig prøvd å lete etter ironi eller satire i dette avsnittet, og virkelig prøvd å finne ut hva dette er relevant for, men det er vanskelig å ikke skulle tro Lotte-Marie mener dette da hun ellers er så rett frem og trygg i seg selv. Hun går som regel ikke rundt grøten.

Det er også ekkelt å lese på side 172, hvor Hole skriver: «Tenk om han er sterkere enn meg og … øh, voldtar meg. Vel, da blir det i alle fall én One Night stand på meg før jeg tar kvelden – før jeg blir kvalt med den kjipe og alt for harde Ikea-puten min». Mye av handlingen handler om eventuelle voldtekter eller sex, men det er alltid skrevet som to motsetninger, før her. Det dytter leseren ut av historien, og gjør det ubehagelig å lese.

Boken er nok grei som strandlektyre, hvor man bare trenger noe litt festlig og enkelt å lese.


Skrevet av

Helene Tufte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *