Forfatterintervjuer,  Indie

Intervju med Elin Hansen

Hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet var de mest brutale i Norge. Ja, til og med blant de verste i Europa. Her ble i overkant av 90 mennesker henrettet, anklaget for å stå i ledtog med djevelen. I Elin Hansens debutroman Ildtunger utforskes konsekvensene av slike anklager på et lite lokalsamfunn og mennesker her. Vi følger vadsøværingen Siri Pedersdatter som mister moren til flammene og selv utsettes for ondsinnede rykter. Ildtunger er første bok i det som skal bli en trilogi.   



Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?

Ja, hvor skal jeg begynne? Jeg heter Elin Hansen, er 56 år og fra ei bygd som heter Vestre Jakobselv. Der bodde jeg de ti første årene av livet mitt, før vi flyttet til Vadsø. Jeg dro igjen fra Vadsø da jeg var 16 år og flyttet så rundt på meg til jeg havnet i Bodø i 1989. Men jeg er jo Finnmarksjente allikevel, da. Det er stedet jeg føler jeg har identiteten min fra. Ellers er jeg psykiatrisk sykepleier av utdanning, men jobber nå innenfor smittevern. Jeg har blitt leid inn av Bodø kommune for å hjelpe til med koronavaksineringen.

Kan du fortelle litt om hvordan Ildtunger ble til?

Jeg tror jeg var åtte år første gang jeg tenkte at jeg hadde lyst til å skrive egen bok. Jeg husker godt at jeg tenkte «men det kan jeg jo ikke gjøre – jeg er jo bare et barn»! Så jeg har alltid hatt lyst til å skrive. Jeg har et manus i kontorskuffen som aldri kommer til å bli ferdig, men det var begynnelsen. Jeg fikk ‘skrevet av meg’ noen ting da, som har ligget litt i veien. Da det var gjort, følte jeg meg mer klar for å skrive noe ordentlig og gikk på leit etter noe å skrive om.

Også er jeg som sagt fra Vadsø. Heksemonumentet i Vardø ble reist i 2011, og i 2012 var jeg der første gang. Det ble satt opp som et minnesmerke for de 92 menneskene som ble brent på bålet der på 1600-tallet. I 2015 var jeg der andre gang, men da hadde ting endret seg i livet mitt og jeg leste dommene som henger på veggen der på en annen måte enn før. Det står hva folk ble anklaget for, og jeg tenkte at det er mange i dag som også blir utsatt for anklager. Ikke de absurde tingene de ble anklaget for på 1600-tallet – kontakt med djevelen, å skifte ham og å fly på kosteskaft – men allikevel anklager de ikke kjenner seg igjen i. Samfunnet og omstendighetene har endret seg, men anklagene og mekanismene bak er på en måte de samme. En historie begynte å ta form i hodet mitt, og Siri Pedersdatter ble til der og da.

Dette var på sommeren, og utover høsten begynte tannhjulene i hodet å gå. Jeg jobba med det i hodet, og i desember satte jeg meg ned for å lage notater og skrive. Også sto jeg brått bom fast. Jeg kontaktet en nettbasert skriveskole og lot meg overtale til å ta et kurs der. Det angrer jeg ikke på. Det ene var idéen min, men det var det å begynne på kurset som gjorde at jeg kom i gang med skrivinga. Dette var i 2016. Jeg ble sykemeldt året etter og begynte å skrive på alvor. Først etter at jeg kunne legge jobben bort bestemte jeg meg for at skrivingen skulle være jobben min. Da begynte jeg å legge opp dagene mine som arbeidsdager. Jeg kan bli inspirert av å lese, men det er ikke sånn at jeg ‘går en tur i frisk luft’ og føler meg inspirert til å skrive. Jeg må sette meg ned og begynne å skrive, og så kan flyten komme mens jeg skriver. Det at Ildtunger ble kjøpt inn av Kulturrådet i 2019 gjorde også at jeg kunne ha råd til å være hjemme å skrive på bok nummer to.

Elin Hansen

Fra Vadsø, men bor i Bodø

Utgivelse: Ildtunger

Hjemmeside: https://www.forfatterelin.com

Instagram: @forfatter_elinhansen

Hvis vi går tilbake til Ildtungers tilknytning til historien… Har du alltid vært interessert i historie eller var det spesifikt heksemonumentet som gjorde at du ville skrive opp mot hekseprosessene?

Vel, jeg var elendig i historie på skolen. Jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg om å lese historie i skolebøkene. Men ettersom jeg har blitt eldre og barna har vokst til så har jeg blitt mer interessert i min egen historie og slektsforskning. I den forbindelse har historieinteressen min tatt seg opp, men det er ikke sånn at jeg har vært veldig engasjert eller interessert i historie. Interessen for det jeg skriver om i Ildtunger er spesifikt rettet inn mot dommene som henger inne i heksemonumentet, eller «Steilneset minnested» som det også heter, i Vardø. I kjølvannet av boken har jeg fått mer og mer og mer interesse for historie, spesielt siden den er tilknyttet mine egne røtter.  

Du sa i stad at du leste om de ulike skjebnene på monumentet. Var den en spesiell historie som inspirerte til Siri eller var det ulike skjebner som ‘kom sammen’?

Det siste. Jeg var veldig opptatt av å ikke ta tak i en spesifikk skjebne. Jeg vet flere har gjort det i sammenheng med hekseprosessene. De har tatt tak i en dom og spunnet en historie rundt den dommen. Jeg følte sterkt på at jeg ikke ville dikte opp noe rundt en person som faktisk har levd, så jeg gjorde ikke det. Av respekt for det mennesket som levde på den tiden, ville jeg ikke begynne å dikte opp en fortelling rundt livet dets. Derfor ville jeg at alt skulle være oppdiktet. Jeg plukket litt ifra forskjellige dommer, men det aller meste er rent oppspinn.  

Tittelen, Ildtunger, er betydningsladd. På overflaten kan det virke som om det er snakk om faktiske flammer, men i romanen får den flere betydninger. Kan du si litt om det?  

Ildtunger er første bok i en trilogi, der det som er felles er disse ‘ildtungene’. Tittelen på boken henviser til ildtungene på bålet, men også menneskenes ord. Hvordan ord kan få fatale, eller i hvert fall alvorlige, konsekvenser for folk. På 1600-tallet ble de fatale for de som ble brent på bålet. Ofte var det snakk om sladder og misunnelse. Det var ilden på menneskenes tunger som førte til at folk ble kastet på bålet. Det jeg har tenkt til å vise gjennom denne trilogien er at disse ildtungene også eksisterer den dag i dag. Jeg tror trilogien skal hete Ildtunger. Jeg vil kalle den ‘Ildtunge-trilogien’. Nettopp fordi disse ‘ildtungene’ – måten man snakker om hverandre på – vil være den røde tråden igjennom alle tre bøkene. 

Bok to, som jeg skriver på nå, har jeg valgt å legge til barndomsbygda mi, Vestre Jakobselv. På midten av 1800-tallet var det mye finsk innvandring til Troms og Finnmark, og denne har fått betydning for hvordan samfunnet der oppe har utviklet seg. Vadsø er en finsk innvandringsby. Det ble reist et finsk innvandringsmonument der på 70-tallet og byen av noen kalt ‘kven-hovedstanden’ i Norge. I bygda jeg er ifra er det mye finsk og jeg har også finske røtter. Jeg hadde lyst til å sette meg mer inn i det. Den finske innvandringen startet tidlig, men hadde ikke helt det store trykket før på 1860-tallet. Jeg ville ikke skrive fra en ‘typisk’ tid mange andre har skrevet ifra, så jeg har lagt min fortelling til 1840-tallet.             

Aha! Jeg hadde egentlig tenkt å spørre deg om vi får møte Siri igjen i neste bok, men siden vi befinner oss på 1800-tallet er jo det usannsynlig…

Nei, du får ikke møte Siri, men etterkommere av henne. Hovedpersonene i alle tre bøkene skal være av Siri sin ‘linje’. Jeg skriver fra barndomsbygda mi fordi jeg vil sette meg inn i historien som bygda har, og hovedpersonen i bok to kommer tilbake til der Siri startet. Vestre Jakobselv er rett utenfor Vadsø. Stedet som blir omtalt som ‘Finnes’ i Ildtunger er et stedsnavn i Vestre Jakobselv, og et sted Laura, hovedpersonen i den neste boken, kommer til. Hun kommer på en måte tilbake til sine egne røtter. Hun har hørt historien om Siri, Mikkel og Torvald og vet at det er stedet Siri kommer fra, men tenker ikke så mye over det. 

Ildtunger er historisk fiksjon. Er du såpass komfortabel i denne sjangeren at du tenker å fortsette i denne eller kunne du tenke deg å skrive i en annen sjanger?

Det å gjøre dypdykk i historien som det første man gjør har jo ikke vært enkelt. Jeg har brukt fire år fra jeg tenkte tanken til boken ble virkelighet. Det har vært mye arbeid og mye å sette seg inn i og lese. Jeg gjorde det ikke lett for meg selv siden jeg heller ikke hadde erfaring med hvordan jeg skulle skrive og bygge opp en bok. Også nå, når jeg skriver bok nummer to, merker jeg at det ikke er en enkel oppgave å begi seg ut på. Jeg gleder meg til å skrive bok tre, som blir fra nåtiden. Når jeg er ferdig med trilogien har jeg en fantasy-idé jeg kan begynne ordentlig på. Jeg vil ikke si at jeg har plottet den ferdig, men jeg har i hvert fall skrevet ned ideen. I det siste har jeg også fått en krim-idé. Så nei, jeg tror ikke jeg kommer til å skrive historisk fiksjon hele veien. Jeg vil gi meg selv en mulighet til å skrive noe annet også.

«De kan brenne meg på bålet», fortsatte hun, «men den kraften jeg har inni meg, kan de aldri brenne opp. Jeg har høstet erfaring fra plantenes verden, og jeg vet at blomster og blader kan helbrede. Øvrigheten kaller det trollkraft. Jeg kaller det naturens lærdom. Menn frykter kvinner som meg, derfor vil de ha oss bort»

Hansen, s. 90

Kan du si litt om skrivestrategien din? Hvor, hvordan, når?

Som jeg nevnte så lager jeg arbeidsdager. Det var jeg veldig flink til med Ildtunger. Da jobbet jeg ganske strukturert. Det har blitt en litt annen strategi nå når jeg skriver bok to og har med meg erfaringer fra skrivingen av første bok. Det jeg har gjort nå er at jeg ikke har gjort research, men skrevet hele utkastet uten å redigere. Men jeg planlegger noen scener først, lager stikkord om hva historien skal handle om og et slags ‘scene-kart’. Det blir jo aldri sånn som jeg har skrevet det, men det er greit å ha en start. Sånn har førsteutkastet til bok to blitt til. Jeg skrev det på kanskje ni måneder, kun avbrutt av sommerferie og research i Finnmark. I forhold til Ildtunger gjorde jeg det unna fort, synes jeg. Jeg tillater meg selv å skrive dårlig i førsteutkastet, og nå er jeg der at jeg går i dybden på det og bruker research jeg har funnet.

Jeg har en ‘skrive-leilighet’ i Sulitjelma, én og en halv times kjøring fra Bodø, og der oppholder jeg meg noen ganger. I denne har jeg bare konsentrert meg om å skrive. Jeg har også en venninne som jeg ‘samskriver’ med av og til. Vi møtes noen ganger og har skrivedager sammen. Vi bestemmer oss for hvor lenge vi skal skrive, setter stoppeklokka på nedtelling, og etterpå snakker vi, leser høyt for hverandre og gir hverandre tilbakemeldinger. Noen ganger møtes vi, andre ganger tar vi det på facetime. Det er veldig godt å ha noen å skrive sammen med. Det forplikter litt.          

Du nevnte også at du har gått på skrivekurs. Er det noe du vil anbefale?  

Ja, det der har jeg tenkt over. Det å delta på skrivekurs er inspirerende. Du treffer andre som holder på med det samme. Det er kanskje ikke så lett for folk som ikke skriver bok å forstå hva man er oppi, og man kan utveksle erfaringer. Så sånn sett vil jeg i hvert fall anbefale å ha et skrivefellesskap med noen. Det tror jeg er veldig lurt. Men så har du den økonomiske biten av det. Det er ganske dyrt å gå på kurs. Jeg kjøpte meg redaktør for å få Ildtunger opp på det nivået den endte på og om man skal gi ut selv, bør man ha en slik. Det er ikke bare en anbefaling, men et must. Rent skriveteknisk har jeg lært mest av å jobbe med redaktør. Økonomisk, ville jeg anbefalt folk å heller bruke penger på redaktør enn på å kjøpe seg skrivekurs. Du går rett på teksten og arbeider med den. Men så har du jo skrivefellesskapet, som er viktig. Skriveteknisk har jeg som sagt lært mest av å jobbe med redaktør, men for å opprettholde motivasjonen for å skrive, har det vært viktig med et skrivefellesskap. Så det handler om hva man vil og ønsker å bruke penger på.

Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?

Jeg hadde lyst til å gi ut på forlag, som alle andre. I hvert fall da jeg startet å skrive. Jeg skrev historien min, synes den var verdens beste fortelling og tenkte at alle forlag måtte synes den var fantastisk! Da jeg hadde sendt avgårde manuset, ventet jeg telefon dagen etter. Jeg overdriver litt nå, altså… Jeg ble refusert. Jeg sendte den så til et mindre forlag og fikk konsulentuttalelse, noe jeg hadde forstått var stort. Forlagene, i hvert fall de små, leier inn konsulenter til å uttale seg, så de brukte penger på å svare meg. Det var en sjanse de tok. Men konsulenten ville at jeg skulle skifte synsvinkel – skrive fra et samfunnsperspektiv og ikke et personlig et. Det forsto ikke jeg. Hva konsulenten mente og hvordan jeg skulle skrive historien jeg ville om den ikke var fra en person sitt perspektiv? Jeg takket derfor nei.

En annen forlegger var også interessert i manuset, men underveis i denne prosessen vurderte jeg å kjøpe redaktørtjenester. Også gjorde jeg det. Jeg fikk en magefølelse på at jeg skulle gå for meg selv og lyttet til den. Jeg begynte å tenke at jeg hadde lyst til å lære utgivelsesprosessen, og den beste måten å lære den på var å gå igjennom den selv. Jeg så med en gang jeg begynte å jobbe med redaktøren min, Jan Roger Stensland, at manuset hadde potensiale til å bli noe annet enn da jeg sendte det inn til forlagene. Da historien var skrevet og redaktøren var fornøyd, hadde jeg bestemt meg for ikke å sende til forlag. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det om igjen siden manuset var et helt annet, men så for meg at jeg ville få en forlagsredaktør som kanskje ville si noe annet igjen. Det orket jeg ikke. Så historien slik den foreligger i bokform har aldri vært sendt til forlag. Den ble veldig endret, også etter at den var innom forlaget som gav meg konsulentuttalelse. Jeg har ikke endret perspektiv. Det er fortsatt Siri sin historie. Men den ble mye bedre etter at jeg begynte å jobbe med redaktør.     

Du forteller om at du jobbet med redaktør, men kan du si litt mer om hva prosessen med å få utgitt boken ville si for deg og hvordan det gikk?

Da jeg jobbet med redaktøren og så at boka begynte å bli ferdig, tenkte jeg at jeg måtte få på plass et omslag. Jeg begynte å se etter personer det kunne være aktuelt å spørre om å lage det. På det tidspunktet hadde jeg blitt medlem av indieforfatter-forumet på facebook og så der at det var noen som drev med omslag. Jeg kontaktet en av dem fordi jeg likte ‘streken hennes’. Det var Linn Tesli. Jeg vurderte aldri noen andre, sånn egentlig. Hun gjorde også ombrekkinga. Omslaget fikk jeg omtrent samtidig med at korrektur og språkvask foregikk. Da det var ferdig fikk Linn teksten til ombrekking og så fulgte trykkinga. Jeg tok kontakt med ulike aktører. Som Kolofon, et selvpubliseringsforlag. På et tidspunkt kom jeg over Boldbooks [et firma som tilbyr selvpubliseringstjenester]. Jeg kjøpte en markedsføringspakke av dem. De kunne tilby å sende boka til trykk for meg til en god pris. Så jeg valgte å få boken trykket gjennom dem, altså var det Boldbooks som hadde kontakt med trykkeriet for meg. Jeg ordnet selv med redaktør, korrektur, språkvask, omslag og ombrekking, og hadde markedspakke og trykking gjennom Boldbooks. Da jeg kjøpte pakken fikk jeg registrert boken i bokbasen og forlagssentralen og de gjorde alle avtalene som må gjøres.    

Var promoteringsarbeid som signeringer, samtaler o.l. inkludert i markedsføringspakken du kjøpte eller var det noe du fikset selv? 

Boldbooks skrev en pressemelding de sendte ut til bokhandlere og aktuelle aviser, men jeg ordnet promoteringsarbeidet selv. Jeg hadde bokturné i Finnmark og ringte rundt. Det har vært veldig artig arbeid! Jeg har opplevd så mye positivt. Det å gå live på facebook har vært en terskel, men når det først ble gjort, var det ikke så skummelt. Noen synes kanskje det var teit, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er ikke så redd av meg. Man må liksom tørre. Det er kanskje det viktigste med markedsføringen, tenker jeg.

I Bodø har vi en litteraturfestival som heter «Det Vilde Ord». Jeg tok kontakt med lederen og spurte om det kunne være aktuelt å lansere boka mi der, men hørte ikke noe fra dem. Selv om jeg var forberedt på å få nei, ringte jeg til Ronald, lederen for festivalen. Han svarer ‘jaja, du skal være med! Vi har satt deg opp. Jeg har bare glemt å si det til deg». Og dermed ble boken min lansert på «Det Vilde Ord»! Det fikk ARK bokhandel i Bodø med seg og tok kontakt for å spørre om jeg var interessert i at de solgte boka mi for meg på festivalen. Det sa jeg ja til. Jørn Lier Horst hadde innlegget etter meg på festivalen. Hun som jeg samskriver med, som jeg nevnte i stad, skriver krim og ville få med seg intervjuet med han. Da jeg var ferdig med mitt innlegg gikk jeg, men hun fortalte at det sto lang kø ved mitt bord for å få signert bøker etterpå, mens køen til Jørn Lier Horst var kortere. Så det var jo litt artig!      

Det var jo lokalt, da. Jeg lagde facebookgruppa mi omtrent et år før utgivelsen, så folk var blitt nysgjerrige. Jeg begynte å snakke om at jeg skulle skrive bok alt i 2015. Det å tørre å snakke høyt om boka mi var en markedsføringsstrategi helt fra starten av. Det at jeg har vært så åpen og snakket om den i alle sammenhenger der folk spør meg hva jeg gjør, har nok hjulpet. Jeg kan ingenting teoretisk om markedsføring, men har gjort det som falt meg inn som lurt.  

Så motiverende! Det viser jo at selvpromotering kan fungere, og at det ikke bare er forfatterne som satses på av de store forlagene som kan komme seg opp og frem…

Ja, og i etterkant har jeg hørt en teori om at det er lurt å opprette en gruppe på facebook der du markedsfører boka lenge før du skal gi den ut. Det var ikke noe jeg hadde lest om før jeg gjorde det. Det var bare en tanke jeg hadde. Så det føles som om jeg har gjort noe riktig. Når du sier det her med store forfattere, kom jeg på noe litt artig. Norli i Bodø har tatt inn Ildtunger og solgt ganske mange eksemplarer. En strategi jeg har hatt er å gå innom bokhandler, hilse på de som jobber der og snakke med dem. Ei på Norli jeg har pratet mye med fortalte at de hadde solgt ganske bra av boken min og viste meg statistikk. Hun hentet frem salgstall på Vigdis Hjorth og meg. Det viste seg at de hadde solgt like mange av min bok som av Vigdis Hjorth sine i 2020!

Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?

Har man en drøm om å skrive bok, så gjør det. Jeg har hørt folk si at de ikke kan skrive, men jeg har et livsmotto: ‘Man får til det man vil bare man vil nok’! Man kommer til å føle at man ikke får det til, men da er det viktig å ikke gi seg. Har man en drøm om noe, så stå på. Jeg har sett i skrivegruppene jeg er med i på facebook hvor nedslående det er for folk som blir refusert av forlag og hvordan de mister motet. Jeg tenker at du må prøve å ikke la det ta motet fra deg. Blir du refusert så legg det bak deg og sikt fremover. Skyter man nok ganger, treffer man til slutt blink! De store idrettsutøverne, si skiskytterne på landslaget, hadde ikke vært der de er i dag om de hadde ergret seg over alle gangene de ikke traff blink. Jeg skjønner jo at folk synes det er kjipt med motgang, men det skjer ikke av seg selv å nå drømmen. Man må jobbe hardt.


«Ildtunger» kan bestilles hos både ARK og Norli bokhandel.

Av Kristin Sæter Kvilhaug

One Comment

  • Tone Sæter

    Spennende intervju-og godt skrevet!
    Det er jo også veldig interessant å lese om noen som har fått til å gi ut bok på eget forlag. Dette tror jeg nok det blir mer av fremover, ikke minst fordi mange forlag kun satser på sin ‘gamle stall’ av forfattere. Dessuten går det mye i velprøvde konsepter som gir sikre salgstall- nye stemmer slipper ikke til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *