Bokanmeldelse,  Indie

Anmeldelse av Vokterne

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Vokterne

Av Svein Gudbrandsen

Utgitt på Kolofon i 2020

Så kunne en igjen bare høre regnet som pisket mot den våte trekaia, en kunne igjen bare høre måsene som skrek der ute, og en kunne igjen bare høre stillheten som la seg som et mørkt lokk over fiskeskøyta som vugget sakte på de små bølgene.

Gudbrandsen, 148

Vokterne er en historisk krim satt til 1918, i Trondheims mer sjuskete strøk. Det dukker stadig opp drepte, unge menn i Nidelva, og politiet må jobbe mot tiden mot det som virker å være flere drap innad et kriminelt miljø.

Frank Larsen har mistet kona si, Tanja, til lungebetennelse, og så henne de siste dagene hennes gjennom vinduet på sykehuset.

Samtidig som polititeamet Larsen er med i, jakter narkomane og prostituerte som kan være mulige mordere, finner Larsen et bilde av hans Tanja som barn, sammen med et bilde av en gutt. Han tror mordene har noe med henne å gjøre, og starter en egen, uoffisiell etterforskning sammen med Amanda, ei venninne og journalist. De finner et bilde av Tanja og flere av de andre drepte. Men Tanja døde jo av lungebetennelse, hvorfor er ikke hennes hode også ringet rundt, som de andre som er funnet drept?

Et grep jeg liker veldig godt i historien, er hvordan Gudbrandsen ofte setter stemningen, og skildrer omgivelsene og været. Han klarer å få det til å bli stemningsfullt og lunt, midt i en mordhistorie. Leseren klarer å se for seg gatene i Trondheim, og hvordan fuglene kvitrer. Jeg liker kontrasten mellom den fine, rolige stemningen som ofte settes, mot de kalde drapene og torturmetodene. En morsom greie han har gjort ut av de ekle torturscenene, er å gjøre dem litt mindre ubehagelige ved å kalle offeret «den lille mannen».

Gudbrandsen bytter perspektiv for hvert kapittel, og det er spennende å følge motivene til morderne, jakten til politiet, og etterforskningene, og Amandas rolle som journalist, i en tid hvor det kun nylig var blitt lovlig for en kvinne å ha egen jobb.

Selv om perspektivet byttes i historien, er det likevel samtalene som driver historien videre, noe som også gjør den mer troverdig. Karakterene har dybde, og leseren får et innblikk i alles personligheter.

Leseren lærer veldig mye om mye. Gudbrandsen får frem mye fakta på få ord, og det er lærerikt og integrert i teksten. Særlig interessant er det å lære om captain Morgan og russisk historie. Han har med mye feminisme, og har med karakteren Amanda lagt til den tidlige historien om yrkesaktive kvinner, og hvordan dette ikke ble like godt tatt imot av alle.

Jeg ble veldig glad i Amanda og Frank, og håper det kommer en bok to, så man kan se mer av de to sammen, nå som forholdet har begynt å utvikle seg mer.

Dialogene er fine. Jeg liker særlig den mellom Preben Elkjær og datteren Amanda, som nesten er litt teatralsk.

For de av dere som trenger krim til påsken, så anbefaler jeg denne.


Skrevet av

Helene Tufte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *