Bokanmeldelse,  Indie

Anmeldelse av Driva

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

DRIVA

Urtekona ved det magiske fjellet

Av Gunhild Haugnes

Utgitt på Vikinga Media

Det var da hun trådte fram for henne. Frøya. Han skjønte med én gang at det var henne. En vakker kvinne med langt, gullfarget hår og store, grønne øyne, iført en enkel rød kjole som bare delvis skjulte den formfulle kroppen. Det var en egen glans rundt henne, som om sola hadde valgt henne ut.

Haugnes, side 175

I en tid der pandemien råder, er det mange som flykter til bøker om tidligere pester. En av de største, Svartedauden, er kanskje den som er skrevet mest om. Ikke uten grunn, med tanke på hvor mange pesten tok livet av. I Driva er det pest. Det er Svartedauden (eller Manndauden som dem kaller det der), og det er død. Romanen er tredje bok i serien Frøyas døtre, der alle er frittstående med nye karakterer. I Driva er handlingen lagt til 1300-tallet, nærmere bestemt 1349, da pesten først kom til Norge. Det er ikke mange kapitlene før vi beveger oss fremover i historien, helt til 1412.

Driva, ei ung jente fra Valdres, blir sendt ut på en reise til Dovre etter at manndauden har rammet gården hennes. I møte med en eldre kone, får hun høre at livet hennes allerede er bestemt. Hun er ikke den hun først trodde hun var, og noen har en oppgave hun må gjennomføre.

Ved første øyekast er det lett å tenke at romanen er en fantasyroman, inspirert av de norrøne gudene, men jeg fikk nesten følelsen av det motsatte da jeg leste den. Fantasielementene er så godt «gjemt» inn i teksten at man til tider glemmer de er der. Jeg vil heller kalle romanen historisk, for det er akkurat dette den fokuserer på. Det er mye historie i teksten, og denne er spennende. Haugnes blander virkelige personer og hendelser med de oppdiktete, med en dreven hånd. Jeg har selv ingen store kunnskaper om århundrets kongehistorie, men jeg forlot denne romanen med en følelse av at jeg nå var mye mer «belest» om emnet. Nå tenker jeg istedenfor tanker som «tenk at jeg ikke har hørt om dronning Margrete før nå».

Det er ikke bare kongeslekten leseren får lærdom i. Her er det også levestil, tro, legekunst og ikke minst: stedsnavn. Hver gang jeg dykket ned i boken reiste jeg rett og slett tilbake i tid. Det var den følelsen jeg fikk, for Haugnes har virkelig klart å skape den historiske stemningen. Jeg ønsker å sammenligne leseropplevelsen med den jeg hadde ved de første bøkene om Isfolket, og dette er for meg en positiv leseropplevelse.

Så må vi ikke glemme den norrøne mytologien, for hvem liker ikke en roman som blander mytologi og virkelighet i ekte antikk stil. Her interagerer Frøya med vår helt, akkurat slik Odyssevs fikk hjelp av Athene. Selv om romanen gir plass til litt «eventyr» og heltehistorie, er det alltid det historiske som står i sentrum.

Noe av det som overrasket meg mest da jeg leste, var hvor lett det var å henge med på historien, til tross for alle årene den dekker. Leseren blir ikke gitt mye tid ved hvert år – vi skal tross alt komme oss 63 år fremover på under 400 sider. Men dette var aldri noe som førte til forvirring. Haugnes har klart å plukke frem de mest sentrale scenene i årenes løp, og fokuserer fult ut på disse. Det er heller ikke for mange karakterer, og derfor enkelt å huske de ulikes roller.

Det er gøy å lese romaner du kommer ut fra og føler deg hakket mer klokere enn det du var før du gikk inn i den. Dette er en sånn roman. Den er lettlest, drivende og gir deg samtidig kunnskap. Hva er vel ikke bedre enn det?


Skrevet av

Taran Halvorsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *