Forfatterintervjuer,  Indie

Intervju med Marianne Nymo

En datter i livskrise søker tilbake til sitt opphav for å finne svar. En mor kjemper sin egen kamp for å holde på de siste bruddstykkene av et liv. For å forstå seg selv, nøster Eiyn i mammas fortid, men hvordan kan mamma fortelle om hvem hun er når hun har mistet seg selv? Gryende hvitt forteller om en reise i minner og en utforskning hva som virkelig betyr noe i livet.

Hvem er du?

Jeg er gift, mamma til to voksne barn og har tre voksne stebarn. Jeg er født og oppvokst i Solbergelva i Drammen kommune. Utdannet sykepleier og jeg har jobbet i ulike stillinger i Kommunehelsetjenesten. For fem år siden sa jeg opp min faste jobb for å skrive denne boka. Nå jobber jeg som freelance som Familierådskoordinator via Bufetat, så jeg har fremdeles en betalt jobb, men jobber slik at det passer med skrivingen.

Fortell litt om boka di, Gryende hvitt.

Gryende hvitt handler om forholdet mellom mor og hennes voksne datter, og hva som skjer i dette forholdet når moren blir dement. Jeg har fokus på både den dementes perspektiv, samt datterens. Hvem er de? Hvordan ser de på hverandre? Hvordan kaster møtenes deres lys over dem selv og fortiden? 

Boken starter med at datteren kastes inn i en personlig krise. Dette fører til at hun reiser hjem til moren for å finne fotfeste i livet. For å forstå seg selv, nøster hun i morens fortid, men hvordan kan moren fortelle hvem hun er når moren har mistet seg selv? Dette blir starten på en reise i minner og en utforsking av hva som virkelig betyr noe i livet.

Marianne Nymo

Aktuell med: Gryende hvitt

Hjemmeside: https://mariannenymo.no/

Instagram: marianne.nymo

Du er selv utdanna sykepleier og har ledet en avdeling for mennesker med ulike typer demenssykdommer. Hvordan har du brukt dine egne erfaringer i romanen?

Jeg bruker mange erfaringer jeg har, både faglige, men også møtene jeg har hatt med pasienter, pårørende og kollegaer. Jeg husker godt hvordan jeg som sommervikar på et sykehjem hadde mitt første møte med mennesker med denne sykdommen, den gang sykehjemmene bestod av store, uoversiktlige avdelinger og jeg ikke visste noen ting om demens. Jeg henter frem minnene fra denne tiden.

Som sykepleier vet jeg nå at den som utvikler demenssykdom som regel merker at noe er galt. Undersøkelser og samtaler med demente viser dette. Og det som den demente opplever er galt, dominerer bare mer og mer i hverdagen.

Demens er en brutal sykdom, som berører noe av det mest sårbare ved å være menneske, vår evne til å lære og forstå, samt samhandle med andre. Dette er en stor og viktig del av å være menneske. Når dette blir borte, hvem er vi da? I boka forsøker jeg å lage et vindu inn i denne verden basert på både fag- og erfaringskompetansen jeg har opparbeidet meg.

I tiden jeg arbeidet med bokprosjektet, har jeg møtt flere pårørende som har delt sin historie med meg. Jeg har venner som er berørt av sykdommen. Jeg har møtt mennesker med sykdommen som har fortalt meg hvordan de opplever dagene sine. Alle disse historiene har jeg med meg inn i skrivingen. Jeg skriver for alle dem som er berørt av denne sykdommen. Ikke om dem. For min bok handler om Victoria og Einy. Men jeg skriver om noe mange kan kjenne seg igjen i, og kanskje til og med finne en slags trøst i.

Romanen fokuserer på forholdet mellom mor og datter. Hva var grunnen til at du ville utforske akkurat dette forholdet?

Jeg synes mammarollen er en spennende rolle. Da jeg ble mamma for første gang, tenkte jeg at mammarollen opphørte når barnet ble voksent. Jeg reflekterte ikke noe spesielt over at denne rollen varer livet ut. Men den gjør jo det. Og jeg tror at, selv om man blir voksen, så fortsetter man å søke bekreftelse fra mamma. Jeg kjenner det på meg selv, at jeg fremdeles søker en slags bekreftelse fra min mor, og at mine barn kommer hjem og trenger en slags bekreftelse fra meg. Så ja, mammarollen varer livet ut.

Tanker rundt dette bidro til at jeg hadde lyst å utforske dette forholdet. Hva skjer når vi ikke får denne bekreftelsen fra mamma, fordi mamma har en demenssykdom? Hva med alle de tingene vi trenger å vite om mamma? Alle de tingene som vi først forstår at vi trenger å vite, når vi selv er godt voksne.

Det er naturlig å reagere med sterke følelser når en av dine nærmeste rammes av demens. Og bærer du byrden alene, kan du bli utslitt og miste evnene til å tenke konstruktivt. Derfor tok jeg et bevisst valg at datteren skulle være enebarn for å gjøre det vanskeligere for henne. I tillegg satte jeg henne i en livskrise slik at hun ikke har dette overskuddet og hjernen hennes ikke lenger reagerer rasjonelt. Dette er kanskje dårlig gjort. Men det er disse konfliktene som skaper driv og endringer i historien.

Du skriver både fra den demente morens, Victoria, og datteren Einys perspektiv. Bød dette på noen utfordringer underveis? I så fall, hvilke?

Jeg tror nok ikke jeg forstod hvor vanskelig det skulle være. Å dyrke frem to ulike stemmer og få de til å fremstå som forskjellige. Jeg fant fort ut at det ikke var så enkelt å hoppe frem og tilbake mellom dem. Jeg måtte konsentrere meg om et perspektiv av gangen. Jeg skrev hele livshistorien til moren, om oppveksten i Drammen fra etterkrigstiden, og alle de tingene som former et menneskeliv. Selv om mye av dette ikke er med i boka, så var det slik jeg måtte jobbe for å finne frem til Victoria.

Og da jeg startet å jobbe med datteren stemme, måtte jeg omstille hodet. Det var en gradvis prosess å jobbe meg inn i datteren og være der lenge nok til at jeg fikk tak på hennes stemme. I begynnelsen var jeg veldig opptatt av at datteren ikke skulle bli meg. Kanskje var jeg redd for det. Til jeg forstod at jeg skriver med utgangspunkt i meg selv, og at dette ikke er å skrive selvbiografisk. Så var det bare å sette i gang å skrive livshistorien til Einy. Selv om mye av det ikke er med i boka, så var det viktig for meg å kjenne den fullt og helt. Vi kunne ikke ha noen hemmeligheter for hverandre.

Da jeg etter hvert kom til komposisjonen av historien, var det ganske utfordrende å finne disse skjæringspunktene mellom morens og datterens perspektiv, og hvordan jeg skulle sette sammen historien slik at den ikke ble rotete. Det ble mye flytting av kapitler frem og tilbake, lese gjennom, om og om igjen, til jeg endelig ble fornøyd.

«Hun elsket datteren. Ikke av ømhet eller begjær eller som en eksplosiv forelskelse, men av frykt. Om natten våknet hun og forestilte seg lukten av brann. Hun hørte lyden av knitrende treverk, og i halvsvime sjokket hun rundt i huset etter tegn til ild. Selv om hun var lys våken og skjerpet, dirret datterens skrik fra innsiden av hodet.»

Nymo, 259

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Det vet jeg sannelig ikke, men jeg var ung. Jeg husker jeg fikk skrivemaskin av foreldrene mine i julegave da jeg var 11-12 år fordi jeg skulle bli forfatter. I samme tidsepoke fikk jeg og søskenbarnet mitt vår egen spalte i Lofotposten, som het «Sommerpoeten». Hver sommer sendte vi inn egenkomponerte dikt mens vi var på ferie hos besteforeldrene.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Våren 2020 sendte jeg manuset til et par mindre forlag, men fikk til svar at det rant over med manus. De hadde ikke kapasitet til å vurdere manuset, og de anbefalte meg å sende inn til de store forlagene. I løpet av nedstengingen av landet var det tydeligvis mange andre som også hadde skrevet. Så jeg bestemte meg for å gå indie. Jeg følger flere indiegrupper på nettet, har deltatt på indieforfatterseminar og fulgt flere indieforfattere frem til utgivelse.

Det skjer jo en del endringer i forlagsbransjen nå. Forfatteropprør og nye aktører som utfordrer. I tillegg hadde jeg lyst til eie rettighetene til min egen bok, samt ha kontroll på prosessen frem til ferdig bok. Så det ble naturlig å velge å gå indie.  

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Ja, det er å finne en god pilotleser. Og når jeg sier god, så mener jeg en som våger å gi konstruktiv tilbakemelding. Det må være din egen avgjørelse å gjøre noe med de innspill du får, men det er svært nyttig med en kritisk sparringspartner. En som er enig med deg i ett og alt, skaper ofte ikke utvikling. I tillegg må du investere i god redaktørhjelp, språkvasker og korrekturhjelp.  

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Ja, jeg har to nye skriveprosjekter på gang. Noe mere enn det vil jeg foreløpig ikke røpe.

Har du noen litterære forbilder?

Selvfølgelig finns det mange forbilder. Jeg elsker å lese bøker. Skal jeg trekke frem noen, må det være to stykker jeg vil nevne. Anne-Cath Vestly betydde mye for meg da jeg var liten. Både hvordan hun skrev historiene, men også hennes måte å formidle de på. Etter hvert som jeg ble eldre var det er Lars Saabye Christensen tok som tok mye plass. Og det gjør han fremdeles.

Gryende hvitt kan kjøpes i norske bokhandler og gjennom forfatterens nettside.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *