Bokanmeldelse,  Indie

Anmeldelse av Gryende hvitt

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Gryende hvitt

Av Marianne Nymo

Utgitt på Kolofon forlag i 2021

Da var mamma like i nærheten. Helt til lukten forsvant. Hun fant en ny bluse, og enda en ny og enda en ny, til det ikke var flere igjen og hun ikke husket hvordan mamma luktet.

Nymo, side 306

Foto: Beathe Tufte

Victoria er dement, og det meste av sin våkne tilværelse lever hun seg tilbake til da hun var ei ung jente. Minner fra barndommen og ungdomstiden fyller tankene og forvirrer henne, hendelser fra den gang blir levende for henne. Hun kjenner ikke igjen sykepleierne på sykehjemmet i Lofoten, hun har ikke tillit til dem og innbiller seg at hun blir matforgiftet. Victoria har ei datter på 51 år, Einy, som har flyttet sørover til Drammen, og som ikke har vært på besøk etter hun flyttet på sykehjemmet. Einy har problemer med å godta at mannen som i hele 50 år har vært hennes far, ikke er hennes biologiske far. Det fikk hun vite i farens begravelse ett år tidligere. Og hvordan skal hun finne ut hvem som er den biologiske faren nå som moren er dement? Einy drar nordover etter en opprivende krangel med sin ektemann, i håp om å få svar og finne tilbake til seg selv.

Dette er en fortelling om to kvinner, mor og datter, som er sterkt preget av deres opplevelser i livet. Vonde opplevelser som påvirker mange mennesker, særlig når det holdes hemmelig. Det har gitt dem følelsen av å ikke strekke til, ikke føle seg god nok hverken for sine barn eller foreldre. Og det har skap grobunn for uhensiktsmessige reaksjonsmønstre mot sine nærmeste.

I tillegg til å være en godt beskrevet fortelling om en kvinne med demens, tar den også for seg hennes vanskelige forholdet til sin datter, og hvorfor det har blitt så vanskelig å knytte seg til henne. Klarer de å tilnærme seg hverandre etter over 50 år? Hva skjer dersom man snakker høyt om hemmelighetene? Tåler de å dele sannheten?

Det er en troverdig og vond bok å lese med et viktig innhold, en stillfaren fortelling om deres liv og historie, selv når det beskrives vonde opplevelser unngår forfatteren å bruke høylytt språk. Marianne beskriver hendelser og situasjoner på en fin måte. Selv om det er en bok med et trist bakteppe, var den interessant og jeg klarte ikke å legge den fra meg.


Skrevet av

Beathe Tufte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *