Anmeldelse av Aktivasjon

Aktivasjon.

Handlekraftiv vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Av Kristin Ribe

Utgitt på Oktober i 2021

HVIS JEG IKKE BEVEGER MEG NÅ

HVIS JEG SITTER HELT, HELT STILLE PÅ GOLVET

kan jeg kanskje unngå å gjøre noe ugjenkallelig, uopprettelig. Noe jeg aldri kan komme til å angre på, fordi det ikke lenger vil være noe SUBJEKT som kan (verb) angre.

BARE SITTE HELT, HELT STILLE

PASSIV

Ribe, side 308

Har du noen gang tatt deg selv i å vandre hvileløst rundt i din egen leilighet, på jakt etter å gjøre deg selv nyttig? Har du satt deg ned i sofaen og tenkt: nå skal jeg for en gangs skyld slappe av, bare for så å ta deg selv i å ikke klare det, fordi du da ikke utretter noe? Har du verken klart å være produktiv eller avslappet, fordi ingenting lenger gir mening ved tilværelsen?

Jeg har det. Og jeg har kjent spesielt mye på disse følelsene de siste månedene i Oslo. Lockdownen har gjort noe med psyken til mange, og for meg har det gått verst utover vekslingen mellom arbeid og avslapning. Når både jobb, studier og fritid foregår på samme plass (her min Macbook Air), blir det vanskelig å skille alt fra hverandre. Jeg har slitt mye med å ta pauser i hverdagen, for ved pauser kommer tankene, og i samfunnet i dag er det litt for mye negativt å kunne tenke på.

Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er en roman du som føler på disse tankene, trenger å lese nå. Jeg-personen (Jeg velger her å ikke navngi hovedpersonen, selv om hun et par steder forteller at hun heter Kristin. Men for meg var dette en navnløs person, fordi jeg leste henne som ALLE som føler disse tankene), har akkurat opplevd et tap av to personer, og sliter nå med å komme seg tilbake til den gamle hverdagen. Hverdagen menes her som den bestående av rutiner og mål. Jeg-et husker rutinene og målene, men klarer ikke lenger å fullføre dem. Hun får beskjed om at hun nå skal bruke tiden på seg selv og å slappe av istedenfor, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort.

Tittelen og omslaget tilsier at denne romanen vil handle om aliens, samt en slags «jakt» på disse. Er man glad i konspirasjoner rundt aliens-eksistens, vil man også kunne kjenne igjen mange av de samme idéene jeg-et roter seg bort i. Likevel er aliensene kun en bihandling til det romanen handler om på et overstående plan. Jeg forstår hvorfor tittelen er som den er, men den kan fort villede aliens-elskere til å tenke at boken kun handler om dette. Denne romanen handler om så mye mer enn bare det.

Det er vanskelig å liste opp alt romanen handler om, og jeg har heller ikke tenkt til å gjøre det. Det er MYE som kan leses ut og mellom linjene, og jeg tror teksten vil leses ulikt fra hvert nye leserperspektiv. For meg handlet den om å sette ord på følelsene som oppstår i den meningsløse lockdown-tilværelsen.

Teksten kan til tider minne om en form for moderne poesi, med sine korte setninger, linjedelinger og tankestrømmer. For en som er mest begeistret for lyrikk skrevet regelrett med bundet form, er en slik fri form, pakket inn i sjangeren «roman», svært tilfredsstillende. Vekslingen mellom fortellende stil, frie vers og lister er jevnt fordelt over hele romanen. Dette gir leseren en følelse av en form for tankestrøm som jeg-et foretar seg i den gitte situasjonen. Det er så og si ingen ytre handling, men istedet blir leseren presentert for en rekke tanker og refleksjoner rundt menneskets eksistens fra jeg-et. Ved et punkt tar teksten også steget ut med en metakommentar.

Romanen fikk meg til å åpne øynene, og den fikk meg til å reflektere. Den fikk meg til å smile av de mange konspirasjonsteoriene jeg ELSKER å lese om, og den fikk meg til å tenke på årsakene til at mange oppsøker disse sannhetene.

Det er mange sitater jeg ønsker å dele, men det riktigste vil være at du plukker opp boken selv og finner de som betyr noe for akkurat deg. Likevel vil jeg avslutte med et som for meg var PERFEKT:

Å «VÆRE EKSISTENS», å være kun ÉN

er så TOMT, det er så INGENTING MULIG

Man trenger å vite at man eksisterer.

Man trenger å kjenne at man eksisterer.

Man trenger at noen veit at man eksisterer.

Ribe, side 236

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Vokterne

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Vokterne

Av Svein Gudbrandsen

Utgitt på Kolofon i 2020

Så kunne en igjen bare høre regnet som pisket mot den våte trekaia, en kunne igjen bare høre måsene som skrek der ute, og en kunne igjen bare høre stillheten som la seg som et mørkt lokk over fiskeskøyta som vugget sakte på de små bølgene.

Gudbrandsen, 148

Vokterne er en historisk krim satt til 1918, i Trondheims mer sjuskete strøk. Det dukker stadig opp drepte, unge menn i Nidelva, og politiet må jobbe mot tiden mot det som virker å være flere drap innad et kriminelt miljø.

Frank Larsen har mistet kona si, Tanja, til lungebetennelse, og så henne de siste dagene hennes gjennom vinduet på sykehuset.

Samtidig som polititeamet Larsen er med i, jakter narkomane og prostituerte som kan være mulige mordere, finner Larsen et bilde av hans Tanja som barn, sammen med et bilde av en gutt. Han tror mordene har noe med henne å gjøre, og starter en egen, uoffisiell etterforskning sammen med Amanda, ei venninne og journalist. De finner et bilde av Tanja og flere av de andre drepte. Men Tanja døde jo av lungebetennelse, hvorfor er ikke hennes hode også ringet rundt, som de andre som er funnet drept?

Et grep jeg liker veldig godt i historien, er hvordan Gudbrandsen ofte setter stemningen, og skildrer omgivelsene og været. Han klarer å få det til å bli stemningsfullt og lunt, midt i en mordhistorie. Leseren klarer å se for seg gatene i Trondheim, og hvordan fuglene kvitrer. Jeg liker kontrasten mellom den fine, rolige stemningen som ofte settes, mot de kalde drapene og torturmetodene. En morsom greie han har gjort ut av de ekle torturscenene, er å gjøre dem litt mindre ubehagelige ved å kalle offeret «den lille mannen».

Gudbrandsen bytter perspektiv for hvert kapittel, og det er spennende å følge motivene til morderne, jakten til politiet, og etterforskningene, og Amandas rolle som journalist, i en tid hvor det kun nylig var blitt lovlig for en kvinne å ha egen jobb.

Selv om perspektivet byttes i historien, er det likevel samtalene som driver historien videre, noe som også gjør den mer troverdig. Karakterene har dybde, og leseren får et innblikk i alles personligheter.

Leseren lærer veldig mye om mye. Gudbrandsen får frem mye fakta på få ord, og det er lærerikt og integrert i teksten. Særlig interessant er det å lære om captain Morgan og russisk historie. Han har med mye feminisme, og har med karakteren Amanda lagt til den tidlige historien om yrkesaktive kvinner, og hvordan dette ikke ble like godt tatt imot av alle.

Jeg ble veldig glad i Amanda og Frank, og håper det kommer en bok to, så man kan se mer av de to sammen, nå som forholdet har begynt å utvikle seg mer.

Dialogene er fine. Jeg liker særlig den mellom Preben Elkjær og datteren Amanda, som nesten er litt teatralsk.

For de av dere som trenger krim til påsken, så anbefaler jeg denne.


Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Når du plukker en blomst

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Når du plukker en blomst

Av Sigrid Olsen

Utgitt på Sol forlag i 2020

Avgjørelsen var tatt. Morens blikk holdt henne fast, ørene var stengt av. Hun hørte ikke datterens bedende stemme. Kofferten pakket. Skoleranselen ble fylt med bøker og kladdeblokker. På mandag skulle hun tilbake på skolen. At moren hadde andre planer, skjønte hun først da det var for sent.

Olsen, 7

Slik starter romanen «Når du plukker en blomst.» Leserne får følge hovedpersonen som i en alder av 8 år blir ufrivillig meldt inn i Jehovas Vitner, etter at onkelen hennes overtaler moren til å bli med. Boka tar for seg det å bli overvåket og sett for enhver handling du gjør, leve i frykt for å trå feil og ikke være god nok. Til og med slike tanker gjør en syndig.

Noe som gjør boka umiddelbar merkverdig, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Det er tydelig at forfatteren sitter på mye informasjon om Jehovas Vitner og bruker denne kunnskapen særledes godt for å skrive denne romanen. Dette gjør historien svært overbevisende og engasjerende for leserne som dras inn i et trossamfunn av stor interesse for verdenssamfunnet.

Et interessant aspekt ved boka er mangelen på navn og informasjon på hovedpersonen. Hun omtales utelukkende ved pronomen «hun». Det gir rom for å møte karakteren uten noen fordommer og tanker, men ha mer fokus på hennes indre kamp og tanker. Samt handlingen og alt som skjer rundt henne.

Hovedtematikken ved romanen er det som fortjener mest oppmerksomhet ved en anmeldelse. Med et sterk fortellerstemme og grundige skildringer, skriver forfatteren godt og engasjerende om hvordan det er å leve som et Jehovas Vitne. For en utenforstående som meg selv, er mye av de religiøse normene og troen svært provoserende å lese om. Jeg fant meg selv i å bli forferdet og sint av alt hovedkarakteren må gjennomgå. Samtidig, oppleves dette som en kontrast til deler av boka hvor hun betviler menighetens tro, og stiller spørsmål ved om alle som ikke er med i kirken egentlig er onde mennesker som følger Satan. Kort sagt, boka traff mange følelser på følelsesspekteret for meg som leser.

Til tider kan det være litt vanskelig å følge forfatteren tidsmessig, da det blir en del hopp fremover i tid. Dette skapte litt forvirring for meg som leser, og brøt litt med leserytmen min til tider.

«Når du plukker en blomst» skildrer en fin historie om både oppvekst og livet innad i en menighet, med svært strenge og inngripende regler og normer. Anbefales!


Skrevet av

Silje Marie Maanum

Anmeldelse av Ildtunger

Reklame: Frieksemplar fra forfatteren

Ildtunger

Av Elin Hansen


Foto: Kristin Sæter Kvilhaug

«Hver trollmann og trollkvinne skal fanges. Vi skal bekjempe djevelskapen i vårt len. Bålene skal være til skrekk og advarsel». Slik lyder sorenskriverens formaning til innbyggerne i Vadsø, våren 1621. Ordene innleder ikke bare trolldomsprosessene slik de fremstilles i Ildtunger, men også den dramatiske ferden i hjertet av romanen. I sentrum av denne finner vi Siri Pedersdatter. Som barn mister hun moren til ‘ildtungene’ – ondsinnet sladder og bålets flammer, og i voksen alder skal rykter om overnaturlige evner også forfølge henne.

Ildtunger er inspirert av hendelser fra norgeshistorien, mer spesifikt trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Her ble over 90 mennesker anklaget og dømt for å stå i ledtog med djevelen. Mange ble brent på bålet som ‘trollfolk’, mens andre døde som et resultat av grusom tortur. Romanen tar oss med inn i tiden da Christian den fjerdes lov om forfølgelse av trollmenn og trollkvinner når kystbyen Vadsø og iverksettes der. Loven, og håndhevelsen av den, får stor påvirkning på lokalbefolkningen, som snart skal angi naboer, til og med venner og slekt, for mistenksom aktivitet. I Ildtunger presenteres leseren for flere episoder der kvinner føres fremfor sorenskriveren og skal svare for ‘forbrytelsene’ sine. Disse, og særlig kvinnenes vitnesbyrd, var blant romanens mest gripende momenter. Du kan formelig ta og føle på blandingen uuttalte følelser i disse situasjonene: Sorg og sinne holdt i sjakk av frykt, men også skadefryd skapt av sjalusi og sinne. 

I Elin Hansens penn utforskes konsekvensene av urettmessige anklager på et menneskeliv. Via skildringen av Siris hverdag, får vi innsikt i hvordan det kan ha føles å ha levd med kunnskapen om at de rundt når som helst kan angi deg. At hver dag kan bli din siste. Kanskje fristes du til å tenke at det er noe galt med deg, men innerst inne vet du at du er uskyldig. Vi får også innsikt i psykologien bak anklagene, altså tanker og motivasjon folk kan ha hatt for å angi andre. Kanskje tok misunnelse, sinne eller frykt over og skapte fiendebilder? Vi får flere eksempler på dette i romanen. Her er vi også inne på noe av det forfatteren formidler med teksten og som tittelen henviser til: hvordan løs prat og rykter sprer seg og får et eget liv. Hvordan de faktisk også kan ta liv. 

I alt, er Ildtunger en velskrevet og godt researchet roman med en tematikk som, tidsforskjellen til tross, er høyst relevant. Også i dagens samfunn får menneskers ‘ildtunger’ titt og ofte negative konsekvenser og kan tilknyttes de samme følelsene. Det historiske og skjønnlitterære forenes også på sømløst vis. Hansen klarer kunststykket å bygge opp en fortelling med jevn spenning, gode skildringer og dialoger og et troverdig persongalleri som samtidig gjør et viktig kapittel i norgeshistorien tilgjengelig for leseren. Selv om hendelsene og menneskene vi møter er fiktive, skaper hun et plausibelt bilde av Vadsø på 1620-tallet. Man både tror på og føler med Siri og de andre uskyldig dømte. Nærheten til virkeligheten understrekes også av et informativt etterord av Rune Blix Hagen, historiker ved Universitetet i Tromsø. 


Skrevet av Kristin Sæter Kvilhaug

Anmeldelse av ti amo

ti amo

Av Hanne Ørstavik

Utgitt på Oktober i 2020


ti amo er første boken jeg leser av Hanne Ørstavik, noe jeg skulle ønske ikke var tilfelle. Romanen føles mer selvbiografisk enn skjønnlitterært, noe som også kom frem fra avsnittene der fortelleren beskriver skriveprosessen til andre romaner. Jeg fikk mer lyst til å lese romanene hun beskriver, enn denne. Det ble til tider litt for mye «dagboktekst», og virket for meg som en roman skrevet som utløp for forfatterens følelser.

Jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene og situasjonene Ørstavik beskriver. Jeg har selv stått i en lignende posisjon. På grunnlag av dette vil jeg også tenke at jeg skulle føle mer ubehag enn det jeg jeg gjorde. Jeg er også usikker på hva forfatteren egentlig ønsket å fortelle i romanen. Var det mannens sykdom, og hvordan han taklet denne? Var det hvordan hun selv opplevde sykdommen? Da A dukket opp, rundt halvveis i romanen, ble jeg enda mer forvirret. For meg var nok avsnittene mellom jeg-et og A de sterkeste, men jeg forsto likevel ikke hvorfor deres forhold var satt inn i denne konteksten. Kanskje det bare ikke er jeg som forstår romanens mål.

Selvfølgelig var det noen pene setninger som fikk meg til å stoppe opp og tenke eller føle noe mer, slik som denne: «Jeg var sjalu på smertene dine.» og «Det er ikke hjemme mer å se inn i øynene dine.» Så ja, jeg mislikte ikke alt. Og som sagt var jeg aller mest fascinert av forholdet mellom jeg-et og A, og hvordan dette endret henne: «Men etter Guadalajara forsto jeg at jeg hadde skrudd min egen livsbrann veldig ned for å være i kontakt med din.» Dette mener jeg er en nydelig tolkning av følelsene, noe jeg selv har slitt med å sette ord på. Jeg skulle gjerne likt og lest en roman som handlet mer om dette, og mindre om mannens liv før sykdommen.

Kanskje det er jeg som forventet litt for mye da jeg gikk inn i denne romanen. Kanskje jeg forventet noe annet, noe som kunne vekke følelser jeg prøver å fortrenge. Uansett hva som var årsaken, kan jeg ikke si at denne romanen var noe for meg. Men jeg har ikke mistet interessen for Ørstavik sitt forfatterskap, jeg skal absolutt prøve meg på fler av romanene hennes for å se om disse treffer bedre, og da er vel den beste romanen å begynne på Roman. Milano som så mye blir beskrevet i ti amo.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Lotte-Marie og matchmorderen

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie og matchmorderen

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2018

Herregud, hvor gammel er han? 100 år? Jeg kjenner den rare stemningen i rommet blande seg med den tette, fuktige kjellerluften og tenker at det må være av to grunner – nevnte fakta, at jeg er pervers og har utlevert mine perverse lyster til en sannsynligvis svært gammel mann uten tenner, muligens en pensjonist – og nummer to, at den farlige drapsmannen vi skal fakke faktisk er en gammel, tannløs jævel.

Lotte-Marie og matchmorderen, side 78

Man blir godt kjent med hovedpersonen Lotte-Marie, hun legger ikke lokk på noe.

Språket er muntlig, og det føles som å være i hodet på en dame med altfor mange jern i ilden, som gjør det festlig å lese. Hun er distré, og prøver å forstå seg selv mens hun opplever noe traumatisk og samtidig kjærlighetssorg. Hun fremstilles som troverdig med valgene hun tar etterpå, og følelsene som dukker opp.

Lotte-Marie har sterke meninger og tanker, og er stort sett ikke redd for å si dem høyt. Det kan være artig flere steder i boka, for eksempel når Lotte-Marie snakker med Lærum, og plutselig bruker A-ending, noe hun er sterkt imot. Hun forsvinner fra dialogen, og blir helt opphengt i dette, og det gjør henne sjarmerende. Hun er smådum, som resten av etterforskergjengen og det gjør samtalene deres festlige. Hun har med egen kopp på jobb, og en kaktus for å pynte opp kontoret i kjelleren på politihuset. Jeg forstår ikke hvorfor hun blir en del av politiets etterforskningsteam og ikke er et vitne, men det passer den gjengen å ansette henne, og det passer henne å tro at hun er faglært av Wikipedia og Google.

Selve grunnhistorien er morsom, hun skal fange en morder ved navn Konglemannen sammen med Varg Lærum og Barry Hole. Forfatteren sier selv at dette er stikk mot de store krimforfatterne, som ofte velger å bruke halv-alkoholiserte og kjipe helter i bøkene. Det er kanskje festlig for en som kjenner universet til Staalesen og Nesbø, men for meg som ikke har lest bøkene deres, blir det vanskelig å oppfatte hva som er stikk og hva som er en del av denne boken. Det kunne fungert om det ikke var så spesifikke kommentarer til de ulike romanene (nevnt ved navn) ikke var så veldig tydelige på hvilke romaner stikkene sikter mot, men heller var generelle stikk til hver av karakterene. Det hadde blitt enklere å få med seg alt som skjedde om de hadde andre navn, da det blir stikk og historie om hverandre. Det kan også virke som at kommentarene mot Staalesen og Nesbø er viktigere enn å dra historien videre.

Men det er enkelte meninger som utrykkes i boken, som gjør den ubehagelig å lese. Ikke fordi det er til ettertanke, men fordi det føles ugreit og ekskluderende. Jeg som leser forstår ikke helt hvorfor dette er relevant for historien eller hvorfor det er tatt med. Det er en scene hvor hun blir dyttet av en mann med muslimsk tradisjonell drakt på Grønland, og først mener det er fordi hun ikke flyttet seg nok på fortauet, for så å endre mening, og mene det er fordi han ikke respekterer henne, og syns hun er uverdig og at muslimene vil islamifisere Norge. Det er en lang tankerekke på fem sider, hvor hun til slutt ikke tør å kle seg som hun gjør, og vil dekke seg til, for så å finne ut at «da vinner dem» (side 66-70). Jeg har virkelig prøvd å lete etter ironi eller satire i dette avsnittet, og virkelig prøvd å finne ut hva dette er relevant for, men det er vanskelig å ikke skulle tro Lotte-Marie mener dette da hun ellers er så rett frem og trygg i seg selv. Hun går som regel ikke rundt grøten.

Det er også ekkelt å lese på side 172, hvor Hole skriver: «Tenk om han er sterkere enn meg og … øh, voldtar meg. Vel, da blir det i alle fall én One Night stand på meg før jeg tar kvelden – før jeg blir kvalt med den kjipe og alt for harde Ikea-puten min». Mye av handlingen handler om eventuelle voldtekter eller sex, men det er alltid skrevet som to motsetninger, før her. Det dytter leseren ut av historien, og gjør det ubehagelig å lese.

Boken er nok grei som strandlektyre, hvor man bare trenger noe litt festlig og enkelt å lese.


Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Lotte-Marie goes down under

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie goes down under

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2020

Munnen hans føles så bløt, innbydende og vidunderlig herlig. Hele mitt fokus er rettet mot hans salte lepper som berører mine; intenst, hardt, mykt.

Lotte-Marie goes down under, side 98

Lotte-Marie, ei dame i 30-årene med stor livsglede og selvironi, skal til Australia! Hun har tidligere vært med og fanget mordere, og er nå klar for å ta en velfortjent ferie, vekk fra Norge, jobb og andre problemer. Det viser seg å ikke ende slik hun håpet på. I Sydney står Lotte-Marie plutselig i midten av et grusomt mord som knyttes til mafiamiljøer og hemmelige sex-fester. Klarer hun sammen med Barry Hole å løse mordet, nok en gang?

Hovedpersonen, Lotte-Marie, vil egentlig bare ha det gøy med venninnene sine i Sydney, men ender med å bli en del av etterforskningen på et mord hun er svært lite interessert i å løse. Hun blir en slags antihelt i denne romanen som kan sees på som en blanding av krim, chick-lit og erotikk. Til tross for at det ikke er en eneste sex-scene mellom hovedpersonen og noen annen, er det MYE snakk om sex. Kan man likevel kalle det en erotisk roman? Ja, det vil jeg si, men absolutt på en helt ny skrevet måte enn hva jeg har lest tidligere. Romanen består av en stor del av Lotte-Marie sine tanker og følelser, og disse tankene er stort sett sengesnakk. Det samme gjelder dialogene mellom Lotte-Marie og venninnene hennes. Leseren blir introdusert for en lang diskusjon om barbering og meninger rundt dette. Underholdende? Ja, til tider var det det, men enkelte av disse samtalene kunne nok hatt godt av en liten nedkutting.

Romanen er svært lettlest, og jeg raste gjennom den uten å merke at tiden gikk. Mye av grunnen til dette var nok dialogene. Aller best likte jeg de mellom Lotte-Marie og Barry. Deres forhold er både artig, pirrende og frustrerende å lese om, og forfatteren skal virkelig ha creds for avslutningen hun pirrer leseren med mot slutten av boken. Jeg vil ha mer!

Enkelte partier kunne bli noe refererende, da leseren blir introdusert for et handlingsreferat til en rekke andre romaner av ulike forfattere. Jeg er mer interessert i å finne ut hva som skjer med Lotte-Marie enn å vite hva «Paris for to en» handler om, så disse kunne godt uteblitt for min del.

Alt i alt er «Lotte-Marie goes down under» en artig lesning du kan pløye gjennom hvis du trenger en underholdende bok.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Internett Internett Internett

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Internett Internett Internett

Av Maja Enes

Utgitt i 2019

Internett er informasjonen som strømmer gjennom kabler. Disse kablene går ikke direkte fra min datamaskin som jeg skriver en e-post på, til din datamaskin som du leser e-post på. En kabel går sammen med andre kabler, og de kobles gjerne sammen (og rutes om) i knutepunkt. En type knutepunkt er et datasenter

Enes, 105

Hvis du, som meg, bruker internett hver dag, men egentlig er usikker på hva som skjer hver gang du åpner nettleseren, er dette en perfekt bok for deg. Tenk at et så viktig tema, som så og si alle benytter seg av hver dag, er såpass lite allmenn kunnskap! Forfatteren skriver selv at hun så en mangel på enkel informasjon til temaet: hva er egentlig internett? Etter å ha lest denne boken, må jeg si at jeg er glad for at hun så mangelen. Jeg var ikke klar over at dette var noe jeg burde lære meg, men nå, etter å ha lest meg opp på Enes sine flotte forklaringer, tenker jeg «Hvorfor lærer ikke alle om dette?»

Enes har skrevet en bok om Internett, som er ryddig og lærerik. Hun bruker artige illustrasjoner som får frem lærdommen i kapitlene på en enkel og morsom måte. Jeg har fordypning i medievitenskap på bacheloren min, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne mens jeg lærte om digitale medier, da dette er en fin innføring i emnet.

Det er en oversiktlig og lettlest bok, med et drivende godt språk. Enes går dypt inn i alle delene av «Internett», og snakker til leseren på en pedagogisk og god måte som gjør at leseren lettere kan følge med. Om det er noe i temaet hun ikke har snakket om, men som kan være relevant, skriver hun en oppsummering av dette slik at leseren kan slå opp emnene om de ønsker å vite mer av dette. Om det er noe spesifikt man lurer på, er kapitlene delt opp med tydelige forventninger og mål for leseren. Jeg anbefaler boken til alle som er nysgjerrig på hvordan «Internett» fungerer, og ikke aner hvor de skal begynne.

Enes har funnet formelen på noe som trengs i litteraturens verden. Med denne boken blir du mer rustet til å bruke alle funksjonene innenfor internettes verden, samt å finne potensialet du ikke visste fantes.


Internett Internett Internett kan bestilles gjennom Mudskipper Publishing. Den kan også skaffes som e-bok på ebok.no.

Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Mord i Lima

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Mord i Lima

Av Mats Vederhus

Utgitt i 2019

«Om du ikke allerede er død, kommer du i alle fall til å dø nå,» hvisket mannen før han tok ut en liten korde med en hanskekledd hånd og stakk målet sitt rett under hjertet.

Vederhus, 81

I Lima våkner Kurt Hammer opp til en ny hverdag. Det som egentlig skulle være en flukt fra hans problemer, viser seg å bli et farlig søk etter et mord han blir vitne til. Hjemme i Norge er Frank Hansen travelt opptatt med journalistarbeidet, da en tragedie inntreffer. Forhold vikles sammen, og snart er ikke lenger etterforskningen et uskyldig arbeid. Det er en kamp for å overleve.

I ekte Agatha Christie stil, har Vederhus skrevet en kriminalroman med høyt tempo, innviklede relasjoner og masse spenning. De avgjørende avhørene, som vi kjenner så godt igjen fra Poirot, står høyt for romanens driv, og er også blant de sterkeste trekkene boken har å by på. Ingen blir holdt vekk, her kan alle være like mye skyldig. Til tross for noen antagelser av hvem som var morderen, var jeg aldri helt sikker før siste avsløring ble satt.

I løpet av romanens 200 sider, blir en rekke karakterer presentert, både gjennom avhør og fortellerperspektiv. Hver av dem har komplekst formede bakgrunnshistorier, som virker inn på historiens utfall. Den korte lengden på boken gjør at ingen unødvendig kimsing er inkludert. «Mord i Lima» blir derfor en «fast-read», full av action og uforutsigbarhet, som enkelt kan leses i ett strekk.

I tider som dette, er det alltid deilig å drømme seg bort til fjerne land vi er stengt fra å besøke med det første. Dette er derfor en perfekt mulighet til å «reise» til Peru. Ta på detektivbrillene, og sett deg ut i den deilige vintersolen med denne boken, for å forsvinne inn i mord og gåter i Lima.


«Mord i Lima» kan bestilles i alle bokhandlere i Norge. Den kan også kjøpes på norsk på e-bok.no eller på engelsk gjennom amazon.

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Smilefes. Tommel opp. Regnbue.

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Smilefjes. Tommel opp. Regnbue.

Av Victoria Durnak

Utgitt på Flamme i 2019

«Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» av Victoria Dunrak er hennes fjerde roman. Jeg pløyde raskt gjennom boka med en så fengende handling og utrolig interessante karakterer. Boka tar opp store temaer som vennskap, utroskap og ærlighet, på en så uanstrengt og lett måte.

Handingspremisset er at hovedpersonen Ivana ønsker og bli skuespiller, men kommer ikke inn på Teaterhøgskolen. Hun blir derfor kontaktet av Kaja som mistenker forloveden er utro med en annen dame, som Ivana får i oppdrag å bli venn med og sørge for at hun avslutter affæren. Ivana har 12 måneder på seg på dette oppdraget, hvor hun tar på seg en rolle som tidvis skaper bristninger mellom den hun egentlig er og rollen hun spiller.

Vennskap er som garderober. Noen er solide, med dempet belysning og stilig interiør. Varmekabler på gulvet. Andre er bygget med billig materiale og har lamper som fremhever dine verste trekk. I noen garderober er det så kaldt at du ikke vil kle av deg.

Durnak, 76

Boka handler om vennskap på falske premisser, sårbarhet og ærlighet og unge voksners bekymringer og drømmer. Boka går aldri dypt inn i det emosjonelle, og slutten kan sies å ha vært litt forhastet. Likevel, er dette en bok verdt å lese for å unnslippe hverdagen og hoppe inn i en historie man blir oppslukt av.

Skrevet av

Silje Marie Maanum