Anmeldelse av Gryende hvitt

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Gryende hvitt

Av Marianne Nymo

Utgitt på Kolofon forlag i 2021

Da var mamma like i nærheten. Helt til lukten forsvant. Hun fant en ny bluse, og enda en ny og enda en ny, til det ikke var flere igjen og hun ikke husket hvordan mamma luktet.

Nymo, side 306

Foto: Beathe Tufte

Victoria er dement, og det meste av sin våkne tilværelse lever hun seg tilbake til da hun var ei ung jente. Minner fra barndommen og ungdomstiden fyller tankene og forvirrer henne, hendelser fra den gang blir levende for henne. Hun kjenner ikke igjen sykepleierne på sykehjemmet i Lofoten, hun har ikke tillit til dem og innbiller seg at hun blir matforgiftet. Victoria har ei datter på 51 år, Einy, som har flyttet sørover til Drammen, og som ikke har vært på besøk etter hun flyttet på sykehjemmet. Einy har problemer med å godta at mannen som i hele 50 år har vært hennes far, ikke er hennes biologiske far. Det fikk hun vite i farens begravelse ett år tidligere. Og hvordan skal hun finne ut hvem som er den biologiske faren nå som moren er dement? Einy drar nordover etter en opprivende krangel med sin ektemann, i håp om å få svar og finne tilbake til seg selv.

Dette er en fortelling om to kvinner, mor og datter, som er sterkt preget av deres opplevelser i livet. Vonde opplevelser som påvirker mange mennesker, særlig når det holdes hemmelig. Det har gitt dem følelsen av å ikke strekke til, ikke føle seg god nok hverken for sine barn eller foreldre. Og det har skap grobunn for uhensiktsmessige reaksjonsmønstre mot sine nærmeste.

I tillegg til å være en godt beskrevet fortelling om en kvinne med demens, tar den også for seg hennes vanskelige forholdet til sin datter, og hvorfor det har blitt så vanskelig å knytte seg til henne. Klarer de å tilnærme seg hverandre etter over 50 år? Hva skjer dersom man snakker høyt om hemmelighetene? Tåler de å dele sannheten?

Det er en troverdig og vond bok å lese med et viktig innhold, en stillfaren fortelling om deres liv og historie, selv når det beskrives vonde opplevelser unngår forfatteren å bruke høylytt språk. Marianne beskriver hendelser og situasjoner på en fin måte. Selv om det er en bok med et trist bakteppe, var den interessant og jeg klarte ikke å legge den fra meg.


Skrevet av

Beathe Tufte

Anmeldelse av Driva

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

DRIVA

Urtekona ved det magiske fjellet

Av Gunhild Haugnes

Utgitt på Vikinga Media

Det var da hun trådte fram for henne. Frøya. Han skjønte med én gang at det var henne. En vakker kvinne med langt, gullfarget hår og store, grønne øyne, iført en enkel rød kjole som bare delvis skjulte den formfulle kroppen. Det var en egen glans rundt henne, som om sola hadde valgt henne ut.

Haugnes, side 175

I en tid der pandemien råder, er det mange som flykter til bøker om tidligere pester. En av de største, Svartedauden, er kanskje den som er skrevet mest om. Ikke uten grunn, med tanke på hvor mange pesten tok livet av. I Driva er det pest. Det er Svartedauden (eller Manndauden som dem kaller det der), og det er død. Romanen er tredje bok i serien Frøyas døtre, der alle er frittstående med nye karakterer. I Driva er handlingen lagt til 1300-tallet, nærmere bestemt 1349, da pesten først kom til Norge. Det er ikke mange kapitlene før vi beveger oss fremover i historien, helt til 1412.

Driva, ei ung jente fra Valdres, blir sendt ut på en reise til Dovre etter at manndauden har rammet gården hennes. I møte med en eldre kone, får hun høre at livet hennes allerede er bestemt. Hun er ikke den hun først trodde hun var, og noen har en oppgave hun må gjennomføre.

Ved første øyekast er det lett å tenke at romanen er en fantasyroman, inspirert av de norrøne gudene, men jeg fikk nesten følelsen av det motsatte da jeg leste den. Fantasielementene er så godt «gjemt» inn i teksten at man til tider glemmer de er der. Jeg vil heller kalle romanen historisk, for det er akkurat dette den fokuserer på. Det er mye historie i teksten, og denne er spennende. Haugnes blander virkelige personer og hendelser med de oppdiktete, med en dreven hånd. Jeg har selv ingen store kunnskaper om århundrets kongehistorie, men jeg forlot denne romanen med en følelse av at jeg nå var mye mer «belest» om emnet. Nå tenker jeg istedenfor tanker som «tenk at jeg ikke har hørt om dronning Margrete før nå».

Det er ikke bare kongeslekten leseren får lærdom i. Her er det også levestil, tro, legekunst og ikke minst: stedsnavn. Hver gang jeg dykket ned i boken reiste jeg rett og slett tilbake i tid. Det var den følelsen jeg fikk, for Haugnes har virkelig klart å skape den historiske stemningen. Jeg ønsker å sammenligne leseropplevelsen med den jeg hadde ved de første bøkene om Isfolket, og dette er for meg en positiv leseropplevelse.

Så må vi ikke glemme den norrøne mytologien, for hvem liker ikke en roman som blander mytologi og virkelighet i ekte antikk stil. Her interagerer Frøya med vår helt, akkurat slik Odyssevs fikk hjelp av Athene. Selv om romanen gir plass til litt «eventyr» og heltehistorie, er det alltid det historiske som står i sentrum.

Noe av det som overrasket meg mest da jeg leste, var hvor lett det var å henge med på historien, til tross for alle årene den dekker. Leseren blir ikke gitt mye tid ved hvert år – vi skal tross alt komme oss 63 år fremover på under 400 sider. Men dette var aldri noe som førte til forvirring. Haugnes har klart å plukke frem de mest sentrale scenene i årenes løp, og fokuserer fult ut på disse. Det er heller ikke for mange karakterer, og derfor enkelt å huske de ulikes roller.

Det er gøy å lese romaner du kommer ut fra og føler deg hakket mer klokere enn det du var før du gikk inn i den. Dette er en sånn roman. Den er lettlest, drivende og gir deg samtidig kunnskap. Hva er vel ikke bedre enn det?


Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Logg 12. mars – 1. mai 2020

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Logg 12. mars – 1. mai 2020

Litteratur fra en pandemi

Red. Bjørn Aagenæs

Utgitt på Kolon i 2020

Det sies at likene har en tendens til å hope seg opp for tiden. Et tydeligere endetidstegn skal man lete lenge etter.


Anfinnsen, 16

Da den første bølgen av COVID-19 traff Norge i fjor, og landet stengte ned for å forhindre spredning av viruset, tok Kolon forlag i et tak for å dokumentere denne makeløse tiden. Alle forlagets forfattere ble invitert til å sende inn sine bidrag til «en skjønnlitterær respons på koronaens tid». Resultatet ble Logg 12. mars – 1. mai 2020: en antologi som gir et unikt innblikk i hva disse 28 forfatterne skrev og tenkte på under pandemiens første fase.

Bidragene er varierte, både i sjanger og innhold. Noen av tekstene er tydelig markert av korona, slik som Karoline Brændjords dikt «Til ungdommen», mens andre har ingen opplagt koronarelevans. Denne variasjonen er noe av det som gjør at antologien etterlater seg et så sterkt inntrykk.

Et av bidragene som traff meg spesielt hardt var Caroline Egelstad Elnæs’ «Alma eller Et oppussingsobjekt». Teksten er satt etter en eldre kvinnes død, og omhandler barnebarnet hennes som overtar leiligheten hun bodde i. Referansene til pandemien er få og langt imellom – for eksempel nevnes det at jeg-personen er permittert, og at noen arbeidere har på seg munnbind – men dette tar ikke vekk fra tekstens koronarelevans. Tvert imot lykkes Elnæs i å skildre hvor vanskelig det er å unnslippe koronaen, selv når vi har viktigere ting å tenke på.

Når vi nå «feirer» ett helt år siden første nedstengning med ytterlige tiltak for å flate ut kurven til et nytt mutert virus, er Logg 12. mars – 1 mai 2020 dessverre like relevant som da tekstene ble skrevet. I tillegg til å gi leseren en introduksjon til forlagets mangfoldige forfatterstab, representerer Logg et viktig bidrag til den pågående litterære dokumentasjonen av koronaens tid.


Skrevet av

Marte Trollsås Vestly

Anmeldelse av Aktivasjon

Aktivasjon.

Handlekraftiv vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Av Kristin Ribe

Utgitt på Oktober i 2021

HVIS JEG IKKE BEVEGER MEG NÅ

HVIS JEG SITTER HELT, HELT STILLE PÅ GOLVET

kan jeg kanskje unngå å gjøre noe ugjenkallelig, uopprettelig. Noe jeg aldri kan komme til å angre på, fordi det ikke lenger vil være noe SUBJEKT som kan (verb) angre.

BARE SITTE HELT, HELT STILLE

PASSIV

Ribe, side 308

Har du noen gang tatt deg selv i å vandre hvileløst rundt i din egen leilighet, på jakt etter å gjøre deg selv nyttig? Har du satt deg ned i sofaen og tenkt: nå skal jeg for en gangs skyld slappe av, bare for så å ta deg selv i å ikke klare det, fordi du da ikke utretter noe? Har du verken klart å være produktiv eller avslappet, fordi ingenting lenger gir mening ved tilværelsen?

Jeg har det. Og jeg har kjent spesielt mye på disse følelsene de siste månedene i Oslo. Lockdownen har gjort noe med psyken til mange, og for meg har det gått verst utover vekslingen mellom arbeid og avslapning. Når både jobb, studier og fritid foregår på samme plass (her min Macbook Air), blir det vanskelig å skille alt fra hverandre. Jeg har slitt mye med å ta pauser i hverdagen, for ved pauser kommer tankene, og i samfunnet i dag er det litt for mye negativt å kunne tenke på.

Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er en roman du som føler på disse tankene, trenger å lese nå. Jeg-personen (Jeg velger her å ikke navngi hovedpersonen, selv om hun et par steder forteller at hun heter Kristin. Men for meg var dette en navnløs person, fordi jeg leste henne som ALLE som føler disse tankene), har akkurat opplevd et tap av to personer, og sliter nå med å komme seg tilbake til den gamle hverdagen. Hverdagen menes her som den bestående av rutiner og mål. Jeg-et husker rutinene og målene, men klarer ikke lenger å fullføre dem. Hun får beskjed om at hun nå skal bruke tiden på seg selv og å slappe av istedenfor, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort.

Tittelen og omslaget tilsier at denne romanen vil handle om aliens, samt en slags «jakt» på disse. Er man glad i konspirasjoner rundt aliens-eksistens, vil man også kunne kjenne igjen mange av de samme idéene jeg-et roter seg bort i. Likevel er aliensene kun en bihandling til det romanen handler om på et overstående plan. Jeg forstår hvorfor tittelen er som den er, men den kan fort villede aliens-elskere til å tenke at boken kun handler om dette. Denne romanen handler om så mye mer enn bare det.

Det er vanskelig å liste opp alt romanen handler om, og jeg har heller ikke tenkt til å gjøre det. Det er MYE som kan leses ut og mellom linjene, og jeg tror teksten vil leses ulikt fra hvert nye leserperspektiv. For meg handlet den om å sette ord på følelsene som oppstår i den meningsløse lockdown-tilværelsen.

Teksten kan til tider minne om en form for moderne poesi, med sine korte setninger, linjedelinger og tankestrømmer. For en som er mest begeistret for lyrikk skrevet regelrett med bundet form, er en slik fri form, pakket inn i sjangeren «roman», svært tilfredsstillende. Vekslingen mellom fortellende stil, frie vers og lister er jevnt fordelt over hele romanen. Dette gir leseren en følelse av en form for tankestrøm som jeg-et foretar seg i den gitte situasjonen. Det er så og si ingen ytre handling, men istedet blir leseren presentert for en rekke tanker og refleksjoner rundt menneskets eksistens fra jeg-et. Ved et punkt tar teksten også steget ut med en metakommentar.

Romanen fikk meg til å åpne øynene, og den fikk meg til å reflektere. Den fikk meg til å smile av de mange konspirasjonsteoriene jeg ELSKER å lese om, og den fikk meg til å tenke på årsakene til at mange oppsøker disse sannhetene.

Det er mange sitater jeg ønsker å dele, men det riktigste vil være at du plukker opp boken selv og finner de som betyr noe for akkurat deg. Likevel vil jeg avslutte med et som for meg var PERFEKT:

Å «VÆRE EKSISTENS», å være kun ÉN

er så TOMT, det er så INGENTING MULIG

Man trenger å vite at man eksisterer.

Man trenger å kjenne at man eksisterer.

Man trenger at noen veit at man eksisterer.

Ribe, side 236

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Vokterne

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Vokterne

Av Svein Gudbrandsen

Utgitt på Kolofon i 2020

Så kunne en igjen bare høre regnet som pisket mot den våte trekaia, en kunne igjen bare høre måsene som skrek der ute, og en kunne igjen bare høre stillheten som la seg som et mørkt lokk over fiskeskøyta som vugget sakte på de små bølgene.

Gudbrandsen, 148

Vokterne er en historisk krim satt til 1918, i Trondheims mer sjuskete strøk. Det dukker stadig opp drepte, unge menn i Nidelva, og politiet må jobbe mot tiden mot det som virker å være flere drap innad et kriminelt miljø.

Frank Larsen har mistet kona si, Tanja, til lungebetennelse, og så henne de siste dagene hennes gjennom vinduet på sykehuset.

Samtidig som polititeamet Larsen er med i, jakter narkomane og prostituerte som kan være mulige mordere, finner Larsen et bilde av hans Tanja som barn, sammen med et bilde av en gutt. Han tror mordene har noe med henne å gjøre, og starter en egen, uoffisiell etterforskning sammen med Amanda, ei venninne og journalist. De finner et bilde av Tanja og flere av de andre drepte. Men Tanja døde jo av lungebetennelse, hvorfor er ikke hennes hode også ringet rundt, som de andre som er funnet drept?

Et grep jeg liker veldig godt i historien, er hvordan Gudbrandsen ofte setter stemningen, og skildrer omgivelsene og været. Han klarer å få det til å bli stemningsfullt og lunt, midt i en mordhistorie. Leseren klarer å se for seg gatene i Trondheim, og hvordan fuglene kvitrer. Jeg liker kontrasten mellom den fine, rolige stemningen som ofte settes, mot de kalde drapene og torturmetodene. En morsom greie han har gjort ut av de ekle torturscenene, er å gjøre dem litt mindre ubehagelige ved å kalle offeret «den lille mannen».

Gudbrandsen bytter perspektiv for hvert kapittel, og det er spennende å følge motivene til morderne, jakten til politiet, og etterforskningene, og Amandas rolle som journalist, i en tid hvor det kun nylig var blitt lovlig for en kvinne å ha egen jobb.

Selv om perspektivet byttes i historien, er det likevel samtalene som driver historien videre, noe som også gjør den mer troverdig. Karakterene har dybde, og leseren får et innblikk i alles personligheter.

Leseren lærer veldig mye om mye. Gudbrandsen får frem mye fakta på få ord, og det er lærerikt og integrert i teksten. Særlig interessant er det å lære om captain Morgan og russisk historie. Han har med mye feminisme, og har med karakteren Amanda lagt til den tidlige historien om yrkesaktive kvinner, og hvordan dette ikke ble like godt tatt imot av alle.

Jeg ble veldig glad i Amanda og Frank, og håper det kommer en bok to, så man kan se mer av de to sammen, nå som forholdet har begynt å utvikle seg mer.

Dialogene er fine. Jeg liker særlig den mellom Preben Elkjær og datteren Amanda, som nesten er litt teatralsk.

For de av dere som trenger krim til påsken, så anbefaler jeg denne.


Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Når du plukker en blomst

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Når du plukker en blomst

Av Sigrid Olsen

Utgitt på Sol forlag i 2020

Avgjørelsen var tatt. Morens blikk holdt henne fast, ørene var stengt av. Hun hørte ikke datterens bedende stemme. Kofferten pakket. Skoleranselen ble fylt med bøker og kladdeblokker. På mandag skulle hun tilbake på skolen. At moren hadde andre planer, skjønte hun først da det var for sent.

Olsen, 7

Slik starter romanen «Når du plukker en blomst.» Leserne får følge hovedpersonen som i en alder av 8 år blir ufrivillig meldt inn i Jehovas Vitner, etter at onkelen hennes overtaler moren til å bli med. Boka tar for seg det å bli overvåket og sett for enhver handling du gjør, leve i frykt for å trå feil og ikke være god nok. Til og med slike tanker gjør en syndig.

Noe som gjør boka umiddelbar merkverdig, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Det er tydelig at forfatteren sitter på mye informasjon om Jehovas Vitner og bruker denne kunnskapen særledes godt for å skrive denne romanen. Dette gjør historien svært overbevisende og engasjerende for leserne som dras inn i et trossamfunn av stor interesse for verdenssamfunnet.

Et interessant aspekt ved boka er mangelen på navn og informasjon på hovedpersonen. Hun omtales utelukkende ved pronomen «hun». Det gir rom for å møte karakteren uten noen fordommer og tanker, men ha mer fokus på hennes indre kamp og tanker. Samt handlingen og alt som skjer rundt henne.

Hovedtematikken ved romanen er det som fortjener mest oppmerksomhet ved en anmeldelse. Med et sterk fortellerstemme og grundige skildringer, skriver forfatteren godt og engasjerende om hvordan det er å leve som et Jehovas Vitne. For en utenforstående som meg selv, er mye av de religiøse normene og troen svært provoserende å lese om. Jeg fant meg selv i å bli forferdet og sint av alt hovedkarakteren må gjennomgå. Samtidig, oppleves dette som en kontrast til deler av boka hvor hun betviler menighetens tro, og stiller spørsmål ved om alle som ikke er med i kirken egentlig er onde mennesker som følger Satan. Kort sagt, boka traff mange følelser på følelsesspekteret for meg som leser.

Til tider kan det være litt vanskelig å følge forfatteren tidsmessig, da det blir en del hopp fremover i tid. Dette skapte litt forvirring for meg som leser, og brøt litt med leserytmen min til tider.

«Når du plukker en blomst» skildrer en fin historie om både oppvekst og livet innad i en menighet, med svært strenge og inngripende regler og normer. Anbefales!


Skrevet av

Silje Marie Maanum

Anmeldelse av Ildtunger

Reklame: Frieksemplar fra forfatteren

Ildtunger

Av Elin Hansen


Foto: Kristin Sæter Kvilhaug

«Hver trollmann og trollkvinne skal fanges. Vi skal bekjempe djevelskapen i vårt len. Bålene skal være til skrekk og advarsel». Slik lyder sorenskriverens formaning til innbyggerne i Vadsø, våren 1621. Ordene innleder ikke bare trolldomsprosessene slik de fremstilles i Ildtunger, men også den dramatiske ferden i hjertet av romanen. I sentrum av denne finner vi Siri Pedersdatter. Som barn mister hun moren til ‘ildtungene’ – ondsinnet sladder og bålets flammer, og i voksen alder skal rykter om overnaturlige evner også forfølge henne.

Ildtunger er inspirert av hendelser fra norgeshistorien, mer spesifikt trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Her ble over 90 mennesker anklaget og dømt for å stå i ledtog med djevelen. Mange ble brent på bålet som ‘trollfolk’, mens andre døde som et resultat av grusom tortur. Romanen tar oss med inn i tiden da Christian den fjerdes lov om forfølgelse av trollmenn og trollkvinner når kystbyen Vadsø og iverksettes der. Loven, og håndhevelsen av den, får stor påvirkning på lokalbefolkningen, som snart skal angi naboer, til og med venner og slekt, for mistenksom aktivitet. I Ildtunger presenteres leseren for flere episoder der kvinner føres fremfor sorenskriveren og skal svare for ‘forbrytelsene’ sine. Disse, og særlig kvinnenes vitnesbyrd, var blant romanens mest gripende momenter. Du kan formelig ta og føle på blandingen uuttalte følelser i disse situasjonene: Sorg og sinne holdt i sjakk av frykt, men også skadefryd skapt av sjalusi og sinne. 

I Elin Hansens penn utforskes konsekvensene av urettmessige anklager på et menneskeliv. Via skildringen av Siris hverdag, får vi innsikt i hvordan det kan ha føles å ha levd med kunnskapen om at de rundt når som helst kan angi deg. At hver dag kan bli din siste. Kanskje fristes du til å tenke at det er noe galt med deg, men innerst inne vet du at du er uskyldig. Vi får også innsikt i psykologien bak anklagene, altså tanker og motivasjon folk kan ha hatt for å angi andre. Kanskje tok misunnelse, sinne eller frykt over og skapte fiendebilder? Vi får flere eksempler på dette i romanen. Her er vi også inne på noe av det forfatteren formidler med teksten og som tittelen henviser til: hvordan løs prat og rykter sprer seg og får et eget liv. Hvordan de faktisk også kan ta liv. 

I alt, er Ildtunger en velskrevet og godt researchet roman med en tematikk som, tidsforskjellen til tross, er høyst relevant. Også i dagens samfunn får menneskers ‘ildtunger’ titt og ofte negative konsekvenser og kan tilknyttes de samme følelsene. Det historiske og skjønnlitterære forenes også på sømløst vis. Hansen klarer kunststykket å bygge opp en fortelling med jevn spenning, gode skildringer og dialoger og et troverdig persongalleri som samtidig gjør et viktig kapittel i norgeshistorien tilgjengelig for leseren. Selv om hendelsene og menneskene vi møter er fiktive, skaper hun et plausibelt bilde av Vadsø på 1620-tallet. Man både tror på og føler med Siri og de andre uskyldig dømte. Nærheten til virkeligheten understrekes også av et informativt etterord av Rune Blix Hagen, historiker ved Universitetet i Tromsø. 


Skrevet av Kristin Sæter Kvilhaug

Anmeldelse av ti amo

ti amo

Av Hanne Ørstavik

Utgitt på Oktober i 2020


ti amo er første boken jeg leser av Hanne Ørstavik, noe jeg skulle ønske ikke var tilfelle. Romanen føles mer selvbiografisk enn skjønnlitterært, noe som også kom frem fra avsnittene der fortelleren beskriver skriveprosessen til andre romaner. Jeg fikk mer lyst til å lese romanene hun beskriver, enn denne. Det ble til tider litt for mye «dagboktekst», og virket for meg som en roman skrevet som utløp for forfatterens følelser.

Jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene og situasjonene Ørstavik beskriver. Jeg har selv stått i en lignende posisjon. På grunnlag av dette vil jeg også tenke at jeg skulle føle mer ubehag enn det jeg jeg gjorde. Jeg er også usikker på hva forfatteren egentlig ønsket å fortelle i romanen. Var det mannens sykdom, og hvordan han taklet denne? Var det hvordan hun selv opplevde sykdommen? Da A dukket opp, rundt halvveis i romanen, ble jeg enda mer forvirret. For meg var nok avsnittene mellom jeg-et og A de sterkeste, men jeg forsto likevel ikke hvorfor deres forhold var satt inn i denne konteksten. Kanskje det bare ikke er jeg som forstår romanens mål.

Selvfølgelig var det noen pene setninger som fikk meg til å stoppe opp og tenke eller føle noe mer, slik som denne: «Jeg var sjalu på smertene dine.» og «Det er ikke hjemme mer å se inn i øynene dine.» Så ja, jeg mislikte ikke alt. Og som sagt var jeg aller mest fascinert av forholdet mellom jeg-et og A, og hvordan dette endret henne: «Men etter Guadalajara forsto jeg at jeg hadde skrudd min egen livsbrann veldig ned for å være i kontakt med din.» Dette mener jeg er en nydelig tolkning av følelsene, noe jeg selv har slitt med å sette ord på. Jeg skulle gjerne likt og lest en roman som handlet mer om dette, og mindre om mannens liv før sykdommen.

Kanskje det er jeg som forventet litt for mye da jeg gikk inn i denne romanen. Kanskje jeg forventet noe annet, noe som kunne vekke følelser jeg prøver å fortrenge. Uansett hva som var årsaken, kan jeg ikke si at denne romanen var noe for meg. Men jeg har ikke mistet interessen for Ørstavik sitt forfatterskap, jeg skal absolutt prøve meg på fler av romanene hennes for å se om disse treffer bedre, og da er vel den beste romanen å begynne på Roman. Milano som så mye blir beskrevet i ti amo.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Lotte-Marie og matchmorderen

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie og matchmorderen

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2018

Herregud, hvor gammel er han? 100 år? Jeg kjenner den rare stemningen i rommet blande seg med den tette, fuktige kjellerluften og tenker at det må være av to grunner – nevnte fakta, at jeg er pervers og har utlevert mine perverse lyster til en sannsynligvis svært gammel mann uten tenner, muligens en pensjonist – og nummer to, at den farlige drapsmannen vi skal fakke faktisk er en gammel, tannløs jævel.

Lotte-Marie og matchmorderen, side 78

Man blir godt kjent med hovedpersonen Lotte-Marie, hun legger ikke lokk på noe.

Språket er muntlig, og det føles som å være i hodet på en dame med altfor mange jern i ilden, som gjør det festlig å lese. Hun er distré, og prøver å forstå seg selv mens hun opplever noe traumatisk og samtidig kjærlighetssorg. Hun fremstilles som troverdig med valgene hun tar etterpå, og følelsene som dukker opp.

Lotte-Marie har sterke meninger og tanker, og er stort sett ikke redd for å si dem høyt. Det kan være artig flere steder i boka, for eksempel når Lotte-Marie snakker med Lærum, og plutselig bruker A-ending, noe hun er sterkt imot. Hun forsvinner fra dialogen, og blir helt opphengt i dette, og det gjør henne sjarmerende. Hun er smådum, som resten av etterforskergjengen og det gjør samtalene deres festlige. Hun har med egen kopp på jobb, og en kaktus for å pynte opp kontoret i kjelleren på politihuset. Jeg forstår ikke hvorfor hun blir en del av politiets etterforskningsteam og ikke er et vitne, men det passer den gjengen å ansette henne, og det passer henne å tro at hun er faglært av Wikipedia og Google.

Selve grunnhistorien er morsom, hun skal fange en morder ved navn Konglemannen sammen med Varg Lærum og Barry Hole. Forfatteren sier selv at dette er stikk mot de store krimforfatterne, som ofte velger å bruke halv-alkoholiserte og kjipe helter i bøkene. Det er kanskje festlig for en som kjenner universet til Staalesen og Nesbø, men for meg som ikke har lest bøkene deres, blir det vanskelig å oppfatte hva som er stikk og hva som er en del av denne boken. Det kunne fungert om det ikke var så spesifikke kommentarer til de ulike romanene (nevnt ved navn) ikke var så veldig tydelige på hvilke romaner stikkene sikter mot, men heller var generelle stikk til hver av karakterene. Det hadde blitt enklere å få med seg alt som skjedde om de hadde andre navn, da det blir stikk og historie om hverandre. Det kan også virke som at kommentarene mot Staalesen og Nesbø er viktigere enn å dra historien videre.

Men det er enkelte meninger som utrykkes i boken, som gjør den ubehagelig å lese. Ikke fordi det er til ettertanke, men fordi det føles ugreit og ekskluderende. Jeg som leser forstår ikke helt hvorfor dette er relevant for historien eller hvorfor det er tatt med. Det er en scene hvor hun blir dyttet av en mann med muslimsk tradisjonell drakt på Grønland, og først mener det er fordi hun ikke flyttet seg nok på fortauet, for så å endre mening, og mene det er fordi han ikke respekterer henne, og syns hun er uverdig og at muslimene vil islamifisere Norge. Det er en lang tankerekke på fem sider, hvor hun til slutt ikke tør å kle seg som hun gjør, og vil dekke seg til, for så å finne ut at «da vinner dem» (side 66-70). Jeg har virkelig prøvd å lete etter ironi eller satire i dette avsnittet, og virkelig prøvd å finne ut hva dette er relevant for, men det er vanskelig å ikke skulle tro Lotte-Marie mener dette da hun ellers er så rett frem og trygg i seg selv. Hun går som regel ikke rundt grøten.

Det er også ekkelt å lese på side 172, hvor Hole skriver: «Tenk om han er sterkere enn meg og … øh, voldtar meg. Vel, da blir det i alle fall én One Night stand på meg før jeg tar kvelden – før jeg blir kvalt med den kjipe og alt for harde Ikea-puten min». Mye av handlingen handler om eventuelle voldtekter eller sex, men det er alltid skrevet som to motsetninger, før her. Det dytter leseren ut av historien, og gjør det ubehagelig å lese.

Boken er nok grei som strandlektyre, hvor man bare trenger noe litt festlig og enkelt å lese.


Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Lotte-Marie goes down under

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie goes down under

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2020

Munnen hans føles så bløt, innbydende og vidunderlig herlig. Hele mitt fokus er rettet mot hans salte lepper som berører mine; intenst, hardt, mykt.

Lotte-Marie goes down under, side 98

Lotte-Marie, ei dame i 30-årene med stor livsglede og selvironi, skal til Australia! Hun har tidligere vært med og fanget mordere, og er nå klar for å ta en velfortjent ferie, vekk fra Norge, jobb og andre problemer. Det viser seg å ikke ende slik hun håpet på. I Sydney står Lotte-Marie plutselig i midten av et grusomt mord som knyttes til mafiamiljøer og hemmelige sex-fester. Klarer hun sammen med Barry Hole å løse mordet, nok en gang?

Hovedpersonen, Lotte-Marie, vil egentlig bare ha det gøy med venninnene sine i Sydney, men ender med å bli en del av etterforskningen på et mord hun er svært lite interessert i å løse. Hun blir en slags antihelt i denne romanen som kan sees på som en blanding av krim, chick-lit og erotikk. Til tross for at det ikke er en eneste sex-scene mellom hovedpersonen og noen annen, er det MYE snakk om sex. Kan man likevel kalle det en erotisk roman? Ja, det vil jeg si, men absolutt på en helt ny skrevet måte enn hva jeg har lest tidligere. Romanen består av en stor del av Lotte-Marie sine tanker og følelser, og disse tankene er stort sett sengesnakk. Det samme gjelder dialogene mellom Lotte-Marie og venninnene hennes. Leseren blir introdusert for en lang diskusjon om barbering og meninger rundt dette. Underholdende? Ja, til tider var det det, men enkelte av disse samtalene kunne nok hatt godt av en liten nedkutting.

Romanen er svært lettlest, og jeg raste gjennom den uten å merke at tiden gikk. Mye av grunnen til dette var nok dialogene. Aller best likte jeg de mellom Lotte-Marie og Barry. Deres forhold er både artig, pirrende og frustrerende å lese om, og forfatteren skal virkelig ha creds for avslutningen hun pirrer leseren med mot slutten av boken. Jeg vil ha mer!

Enkelte partier kunne bli noe refererende, da leseren blir introdusert for et handlingsreferat til en rekke andre romaner av ulike forfattere. Jeg er mer interessert i å finne ut hva som skjer med Lotte-Marie enn å vite hva «Paris for to en» handler om, så disse kunne godt uteblitt for min del.

Alt i alt er «Lotte-Marie goes down under» en artig lesning du kan pløye gjennom hvis du trenger en underholdende bok.


Skrevet av

Taran Halvorsen