Anmeldelse av Rør ikke de som sover

Rør ikke de som sover

Av N.K. Lillebo

Utgitt på Aschehoug i 2019

Det er en veldig sterk roman med en forferdelig handling. Det skjer ikke mye hyggelig eller fint, men boka har sine koselige øyeblikk også. En slags pause fra denne forjævelige verden vi lever i. Men det er ikke bare grusomt å leve for karakterene. Romanen tar for seg en del oppturer, og ikke minst kjærlighet. Et av bokas store temaer, er kjærligheten man får, men som man ikke ser, kanskje aldri får vite om. At folk er der for deg selv om du ikke er det bevisst, og at desperasjonen kan drive folk til å gjøre ting for deg, som du aller helst skulle vært foruten. Handlingen spinner mye rundt konsekvenser av endelige valg, og hvorfor man likevel velger den veien, og hvordan etterlatte opplever sorgen og håpløsheten.

Språket er direkte, og aggresivt. Jeg tror leseropplevelsen blir bedre og desperasjonen i teksten kommer tydeligere frem om man leser høyt med de pausene som er lagt inn i oppsettet, men å lese den i normalt tempo gjør den også veldig bra. Jeg er glad for at jeg har lest den, selv om den var vond og jævlig. Handlingen er god, og det er mye eksistensielle filosoferinger, og tanker om livet etter døden. Boken er gjennomtenkt, og Lillebo har tenkte nøye gjennom universet hun har skapt her. Emmi er en fin karakter, og selv om jeg helst skulle ut av universet hennes, skulle jeg gjerne lest mer.

 

Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Eit praktisk menneske

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Eit praktisk menneske

Av Kjersti Rorgemoen

Utgitt på Kolon forlag i 2020

Vi møter Liv Indrebø og hennes skråblikk. Hun jobber på det lokale museet og ønsker å være et praktisk menneske, har kjøpt seg småbruk. Hun beundrer muskler som kommer av “hardt arbeid”, ikke fra lagidrett. Kjærsten hennes Svein bor i et husfelt og er langt ifra like opptatt av det.

Jeg likte boka godt! Historien fortelles godt og språket er bra. Handlingen utspiller seg gjennom et kort tidsrom der amerikanere besøker den lille bygda og Liv arrangerer Jonsok (St. Hans) med helstekt gris og åpne flammer. Amerikanerne plasserer hun inne på et fredet loft. Det viser seg at amerikanerne ikke er like entusiastisk over mangelen på komfort. Boka tar opp romantiseringen av det praktiske landlige liv, men samtidig forskjellige perspektiv på det moderne livet. Hva velger Liv til slutt?

Gjennom romanen reflekterer Liv og desillusjoneres en god del. Hun opplever hvordan det er å forestille seg et visst liv i kontrast med hvordan ting faktisk er og oppleves. Det kan bli sett i lys av samtiden der vi på en side har det hypermoderne robotiserte samfunnet, imens man ser motstrømmende tendenser som ønsker et mer “tradisjonelt liv”.

Verdt en lesning! Her står jeg ved bokhylla som det tytet bøker ut av, med deler av en ny bokhylle liggende i esker. Jeg er et menneske, litt praktisk, men ikke slik som før i tiden da man jobbet i lange strekk med konkrete håndverk og næringen var totalt annerledes! Kanskje er det greit? …Eller er det?

 

Skrevet av

Tuva Vik

Anmeldelse av «Naken»

Reklame: Frieksemplar fått av forfatter

NAKEN

Av John-Birger Andersen

Se stjernene

på himmelen

Se månen

Se solen

Se regndråpene

på vinduet

Se en fugl

som flyr

Se regnbuen

Se en bro

Se to hender

som leier

Se et barn

løpe på sine

to små ben

Se et lam

Se en humle

surre forbi

Se en blomst

i veikanten

Se fjellene

Se skogen

Se trærne

Se natt gå

mot dag

Se en ny

morgen

Er det ikke

fantastisk

å leve?

 

Man sier ofte at det enkleste er oftest det beste, og det stemmer vel også for denne lille, fine diktboken. «Naken» er ærlig, den skjuler ikke de underliggende problemene eller dekker de til med pompøse metaforer og similer. Isteden åpner den døren for en ekte verden, med alle dens positive og negative sider. Den viser at noen ganger er verden en skikkelig dritt plass å leve i, men andre ganger er det ingenting som er bedre enn å stå og se på alt det gode den har å tilby. Boken kler av seg og viser seg naken for leseren. «Her er jeg, dette er slik jeg opplever verden, og dette er mine følelser!» Det er mye å kjenne seg igjen i. Det er mye vondt, og det er mye godt.

 

Et gjennomgående tema i boken er «håpet», noe vi finner i nesten alle diktene. Det handler om en sorgprosess som skal heles, og gjennom diktene ser vi håpet blomstre mellom linjene. I en verden overøst av negative nyheter er det viktig med bøker som bringer frem følelsen av at det alltid fins et lys i enden av tunellen. I bokens introduksjon nevner forfatteren personlige hendelser som har inspirert til diktene, noe som tegner en ganske mørk biografi å ha utgangspunkt i før man begynner å lese. Til tross for dette sitter man igjen med en positiv følelse og at det alltid vil bli bedre selv om ting føles som mørkest.

 

«Naken» er selvpublisert og kan bli kjøpt via forfatterens Facebook-side her: https://www.facebook.com/johnbirger.andersen/posts/10164607845445311

10% av inntektene til boken vil gå til Mental helses hjelpetelefon.

 

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Mye er dårlig, noe er fint

Mye er dårlig, noe er fint

Av Silje Regine Bråthen

Utgitt på Fanaticus forlag

 

«Jeg prøver bare å ta vare på meg selv.”

“Det er du jævlig dårlig på” svaret hans kommer for fort. “Og da syns jeg du skal la de som gjør en bedre jobb, få lov til å hjelpe”.

(Mathilde og Karsten)

 

Mye er dårlig, noe er fint er en liten, uredd roman om det å være atten år og ikke vite hvordan man skal ta vare på sin mentale helse.

Mathilde er bestevenn med eksen og holder bestevenninna på en armlengdes avstand. Hun drikker seg overstadig beruset hver helg og aner ikke hvordan hun skal takle sorg. Hun er blitt profesjonell i å holde alle tanker inne i seg selv, og kaste irrasjonelle følelser på de nærmeste.

Språket flyter og setningene er fine. Dialogen er også veldig fin, og hun har åpenbart jobbet mye med karakterene. De små feilene og dialekten i dialogen er fine detaljer, som gjør dem mer levende. Selv om handlingen er mørk, er det mye humor i setningene, spesielt i dialogen.

Bråthen får tydelig frem frustrasjonen til Mathilde, som gjør alt for å bli sett, men ingenting for å bli hørt. Frustrasjonen til de nærmeste vennene er troverdig og tydelig. Bråthen tar opp mange skjøre temaer, som bør bli tatt ut i lyset. Hun tar opp heftige temaer på en varm måte, med sinne og kjærlighet. Bråthen er ikke redd for å gå inn i det mørkeste, eller skriver i dybden på det du ikke vil lese. Når du tror Mathilde er på sitt laveste, det mørkeste, så skjer det enda mer med henne hun må overleve og overvinne. Det gjør hun med gode venner og gode samtaler.

Ofte kan psykologer virke litt overflødig i romaner, men denne romanen trenger en Hans-Erik. Det er nok mange som trenger en Hans-Erik. Han er en annerledes roman-psykolog, som er glad i Mathilde på en faderlig måte, og som ikke klarer å holde følelsene sine helt tilbake. Dialogen mellom dem er ikke belærende for leseren, han er der for å dra historien videre.

Jeg må nesten skrive om Karsten også. Søte, fine Karsten, som ikke klarer annet enn å si ja til Mathilde, uansett hvor urimelig hun er. Jeg shippet dem gjennom hele boka, og når de tar et oppgjør med hverandre, er det ikke en svær Hollywood-seanse, men en trist og troverdig krangel.

Dette må være en av de bedre ungdomsbøkene 2020 har å by på, og som ungdommene trenger. Den er ikke skrevet ovenfra og ned, men innenfra og ut.

 

Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Globus

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Globus

Av Sarah Smith Ogunbona

Utgikk på Oktober i 2020

Globus er lettlest og en fin bok om ei ung dame som ikke helt vet hvordan man er voksen.

Den kunne med vinning ha gått dypere inn på hvorfor Europa var sjalu, og hva som drev henne til å handle slik hun gjorde. Det ble plutselig mer spennende når man fikk vite at hun ikke bare var perfekt og herlig, men at hun også hadde skrupler og egne meninger som ikke bare dreide seg om flyselskapets beste eller skjønnhet. Jeg-et er naiv, uselvstendig og forteller gladelig leseren hvordan oppveksten var preget av omsorgssvikt og lite kjærlighet fra foreldrene. Det er sårt å lese, og som leser skulle jeg gjerne ha gitt henne en klem. Hun skulle nok ha gitt seg selv en klem også, hun syns riktig synd på seg selv.

Boka er ryddig, har et fint driv, men kunne gjerne gått mer innpå hva som skjer nå som boka er ferdig. Hun har fått stablet karrieren relativt bra, men alt rundt henne faller sammen og hun handler som hun alltid har gjort, og når boken endelig får en ny kurs, det skjer noe uventet, så er romanen ferdig.

Romanen er rolig og jeg-et er troverdig. Historien er sår og leseren vil virkelig at hun skal få den hjelpen, og særlig kjærligheten hun trenger og fortjener.

Skrevet av

Helene Tufte

Fortsett å lese «Anmeldelse av Globus»

Anmeldelse av Jeg går og lever

Reklame: Frieksemplar av forlaget

Jeg går og lever

Av Mirja Unge

Utgitt på Oktober i 2020

 

Denne boka tar for seg ungdommens råskap, livet på bygda og en ganske dyster og skakkjørt tilværelse for samtlige karakterer. Den svenske forfatteren Mirja Unge har med denne romanen mottatt flere priser. Vær forberedt på en mørk affære hvis du leser denne, men du kan også vente deg fantastisk skarpe og velskrevne setninger i blant.

Hovedpersonen Tove er femten år og bor sammen med en far og en søster. Begge familiemedlemmene invaderer henne på ulikt vis. Skolehverdagen til Tove preges av overgrep og anarki, fester med klåfingra gutter og skittenrealisme i n’te potens. Dette er ganske røffe saker, og for å være ærlig, så ble handlingen til tider så svart og dyster at det tippet over til å bli lite troverdig. Galgenhumoren som pipler gjennom er fin, den, men at absolutt alle karakterene i handlingen er så fucked up og livene så mørke og håpløse? Det klarer jeg ikke helt å forstå. Finnes det virkelig ingen lyspunkt i fortellingen? Da er det jo bare kjip lesing. 

Unge har et særegent språk, hvor setningene ikke inneholder komma, og kan strekke seg over en hel side. Tidvis framstår stilen som irriterende, forstyrrende, og den kamuflerte, i hvert fall for meg, mye av handlingen, gjorde ting diffust. Mot slutten virker det som den håpløse faren og Tove kommer litt nærmere hverandre, men da kommer det flytende språket litt i veien for budskapet igjen: «Jo, sier jeg, for fattern og jeg sitter og har liksom en samtale nesten sitter vi og har.» Jeg forstår ikke helt greia med å la setningene flyte sånn ut og ikke ha komma. I kanskje 7 av 10 tilfeller endte jeg opp med å lese slike setninger flere ganger, og dette hemmer naturligvis leseropplevelsen. 

Men for all del – Mirja Unge har en sylskarp penn, og jeg forstår mottakelsen av denne romanen. «Frosten glitrer som metallspon i grusen månen er tynn og kald og jeg har føttene mine og skrittene jeg tar dem aldri om jeg ringer fattern jeg har aldri ringt jeg går hjem jeg er ikke redd skogen står stum og glor på meg stammene er varme og ranke de strekker ryggene sine stammenes ujevne fester i jorden» Følgende avsnitt er ikke noe annet enn en nydelig skildring av Tove som mistrives på skolen, men som heller ikke vil hjem til den fæle faren sin. Utover i handlingen er språket dessuten krydret med skildringer hvor ordene er valgt med omhu, og disse er rene nytelsen å lese: «Innimellom har jeg ingenting jeg har bare tausheten den er et kaldt våpen jeg setter den som et skjold og holder meg bak det uansett hva som skjer». Wow! 

Alt i alt er dette en mørk og tidvis hjerteskjærende roman om rotløshet blant ungdom – og til tross for all møkka i livene deres, så har vi kanskje litt godt av å lese om folk som har det ganske håpløst også. Denne boka får terningkast 4 av meg. 

 

Skrevet av

Ingvild Hegge Eriksen

Anmeldelse av BOIS

Reklame: Frieksemplar fra forlaget

BOIS

av Runa Borch Skolseg

Utgitt på Kolon forlag i 2020

 

jeg har glemt så mange hendelser

det er mitt priviligeum

 

naboguttens pikk inne i meg mens jeg sov

professorens kalde hender over brystene mine

du som presser grensene mine til jeg sier nei, nei, njeaaa, jaa

 

jeg gjentar meg selv

er et idiotisk ekko

 

 

Bois er en liten diktsamling med korte, ærlige dikt som ikke er redd for å uttrykke skamfulle følelser.

Den handler om en ei jentes erfaringer med menn, og hennes forståelse av at de fleste menn ikke vil henne vel. Språket er aggressivt, og handlingene hennes baserer seg ofte på å få de tidligere, traumatiserende hendelsene ut av sin egen kropp, ofte ved bruk av usunne, seksuelle relasjoner. Vi blir presentert for kjærlighet, vold, kjærlighet igjen og depresjon.

Den er bra skrevet, man får mye informasjon på lite tekst, og man ønsker virkelig at det skal ordne seg for hovedpersonen. Feil grammatikk gjør leseropplevelsen enda sterkere. Jeg-ets monotone følelser kommer for eksempel godt frem hvor setningene ikke starter med stor forbokstav, eller en (virker det som) tilfeldig setningen hovedpersonen roper ut. Følelsene kaster seg frem og tilbake, går i dype daler og høye topper. Med forfatterens harde og usensurerte språk bringes bildene lettere frem, bilder jeg ikke kommer, eller har lyst, til å glemme.

Boka er skrevet i seks deler, delt inn i forskjellige årstider. Hun prøver sitt ytterste å komme seg over smerten hun føler, og å bli kvitt selvmordstankene. Hun gjør som psykologen ber henne om, enda hun ikke alltid forstår hvordan det skal hjelpe.

Boka er viktig i samtiden, og kan få lesere som har opplevd det samme til å føle seg mindre alene. Det er godt driv i handlingen. Temaet er aktuelt og det burde alltid skrives mer om, hvertfall med tanke på bokens slutt. Den er vond å lese, «men nå går det vel bra, nå får hun hjelp» er tanker som hyppigere streifet meg. Men så er det kanskje også slutten som gjorde leseropplevelsen ekstra sterk, det er jo også slike bøker som blir sittende lengst hos leseren.

 

Skrevet av

Helene Tufte og Taran Halvorsen

 

 

Review of «I Know Why The Caged Bird Sings»

I Know Why the Caged Bird Sings is an autobiography written by Maya Angelou, in which she provides details of her childhood in the deep American south (in the 1930s.) Central topics are: familial relationships, friendship, sexual abuse, poverty, racial discrimination and resilience. We follow Maya through the years she spends living in her grandmother’s store, the years in which she’s living with her mother in San Francisco during the second world war, as well as with her father in L.A.

The book is written in short segments detailing concrete events that happened which she must have remembered especially well. Some of the episodes included seemed almost random, and some seemed necessary. What the “red thread” was supposed to be, is hard to establish. First and foremost, I was moved by this novel. The tale of her childhood is written in such a beautiful and poetic manner. Most vividly I remember an episode in which Maya’s brother first encounters concrete racism and asks their grandmother what black people did to white people to make them hate ‘us’ so much. That tugged at some heartstrings. In general, I find the racism in this book to be illustrated in a way which makes it easy to grasp even for an outsider. Segregation, cotton-farming, the KKK hangings and racist white people are all topics I believe this book handled very well. The school assembly in which Maya and her peers realize they’re not meant to be anything, despite their education, was especially eye-opening in my opinion. We’re also served a very unique perspective on the Japanese internment camps of WW2 and are provided with a highly descriptive account of sexual abuse that will most likely rattle all who read it to the core.

I feel that what takes away from the novel’s greatness is the general way in which the episodes don’t really relate to one another entirely. Furthermore I think it’s odd that so much time is spent on the years 8 – 9, while so little is said about the years 13 – 16. On a bigger scale, I must say I honestly thought this was a really great book, and I would recommend everyone to give it a try, especially seeing how relevant (sadly) some of its content is to this very day.

 

Written by: Iselin Borg

Profetien om Laura

”Av og til dagdrømte hun om å være som Agnar, verken annerledes eller rar.”

 

Norsk fantasy, eller oppvekstroman?

 

Laura er en sytten år gammel mor, som flykter fra noe hun ikke husker hva er. Da hun en natt våkner til at datteren har forsvunnet, blir hun sendt ut på en reise gjennom et magisk land der overnaturlige vesener herjer. Hun har tretten dager på å finne datteren i Tåkelandet, der hun underveis konfronteres med vonde minner fra fortiden.

 

Profetien om Laura kan ved første øyekast virke som en typisk fantasyroman. Det er en magisk verden, der flere fantastiske karakterer blir presentert på rekke og rad. Det er en/flere veiviser(e), som forteller protagonisten det hun trenger å vite. Det er en tidsbegrensning, og ikke minst er det en sterk, kvinnelig hovedperson som har til hensikt å bli opplyst i løpet av reisen.

Men til tross for bokens noe klisjefylte oppbygning ligger det noe mer bak denne historien, som jeg ikke kan huske å ha følt når jeg har lest tidligere. Ja, jeg har lest flere bøker som handler om mobbing og dårlig oppvekst, men aldri har en bok slått meg så troverdig, eller gitt meg så mange følelser på dette området som denne boken gjorde. Noe av det beste ved boken, etter min mening, var kapitlene med tilbakeblikk fra Lauras liv (og jeg er vanligvis en motstander av tilbakeblikk i bøker). Her får leseren små innblikk i Lauras oppvekst, der hun sliter med blant annet mobbing på skolen og farens alkoholproblemer i hjemmet.

Der mye av handlingen i resten av boken blir drevet frem av dialoger, blir tilbakeblikkene drevet frem av Lauras følelser. Og her mener jeg virkelig vonde følelser. Det som kanskje er det mest skremmende er hvor troverdig handlingen og Laura fremstår i disse kapitlene. Jeg satt igjen med en følelse av at det jeg hadde lest faktisk hadde skjedd.

 

Språket ødela dessverre en del av leseropplevelsen der setningene var noe kronglete og gjentagende.

 

Boken tar opp mange viktige samfunnsproblemer. Det som fremstår sterkest, etter mobbing, er temaet om kvinnen som kropp. Det er mye som kan diskuteres ved det som blir tatt opp, men jeg velger i denne anmeldelsen å holde meg til den delen som jeg likte best: Laura som barn og ungdom. Laura som annerledes. Laura som mobbeoffer.

 

Som en fantasyroman vil jeg gi boken terningkast 4, men som en oppvekstroman terningkast 5.

 

 

Skrevet av Taran Halvorsen