Intervju med Arild Svendsen

Etter at eldstebroren og faren drukner på fiske, emigrerer 18 år gamle Josef Gahre til Amerika. På overfarten blir han kjent med jevnaldrende Leif Blørstad, som bærer på en mørk hemmelighet. I Sioux Falls i Dakotaterritoriet ser Josef hvordan norske innvandrere sliter, hvordan minoritetsgrupper diskrimineres, og spør seg selv om ikke nybyggerne egentlig var helere som stjal indianernes land. Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning er en roman om kjærlighet og vennskap, sorg og lengsel, og tro og tvil, og den første boka om Josef Gahre.

Hvem er du?

Jeg er pensjonert sosialarbeider, som hele min yrkeskarriere har arbeidet innen offentlige helse/sosialetater, mest med barnevern og sosiale saker. Barndoms- og ungdomsårene tilbrakte jeg i Lindesnes og Mandal, hvor alle hadde et nært forhold til havet og sjølivet. Etter at jeg ble voksen, har jeg bodd flere plasser i landet, de siste 30 årene i Eidsvåg i Romsdal sammen med familien.

Jeg liker å være ute i skog og mark, eller på sykkel i sommerhalvåret. Etter at jeg ble pensjonist, har jeg hatt noen lengre sykkelturer, blant annet fra Malmø til Montpellier. Fra stua ser jeg Nesset Prestegård hvor Bjørnsons barndomshjem, der også en del av Bjørnsonfestivalens arrangementer foregår. Det eldste nabohuset vårt heter for øvrig Solbakken.

Jeg pleier å si at jeg er en enkel mann av enkle kår. Noen kaller meg en uforbederlig optimist. Det kan jeg leve med. Det var etter at jeg ble pensjonist at jeg begynte å skrive. Først var det romanen Brevet som kom ut i 2017, hvor handlinga foregår dels i Norge, dels på Java under krigen, og dels i British Columbia i Canada. Boka handler bl.a. om tilhørighet og tilknytning. Etter Brevet har jeg vært representert i flere av Skriveakademiets antologier før jeg ga ut Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning i november 2020. Det var et uheldig tidspunkt på grunn av pandemien. Jeg måtte avlyse både lanseringa på Båly i Lindesnes, og det planlagte bokbadet på Kavli Moen Gård i Molde.

Fortell litt om boka di, Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning.

Helt fra barndommen har jeg vært opptatt av utvandring. Far min var født i Amerika, og jeg hadde tanter og onkler der. Alle jeg kjente hadde familie «over dammen.» Noen hadde fedre som arbeidet sammenhengende i New York et års tid, så kom de hjem en tur, omtrent som sjøfolk, før de dro tilbake.

Jeg har hørt og lest mye om Amerika. De handler ofte om arbeidsomme utvandrere som lykkes. Mitt mål var å skrive en realistisk roman hvor det historiske bakteppet var mest mulig korrekt.

Hovedpersonen i boka, Josef Gahre, var bare 17 år gammel da faren og broren druknet under fiske. Ulykka gjorde at han ikke ville ha havet som sin arbeidsplass, men det var få andre muligheter i hjembygda. Amerikafeberen var stor på den tida. Avisene var fulle av brev og artikler om utvandrere som lykkes, og Josef slukte alt. Året etter gikk drømmen i oppfyllelse. På Amerikabåten ble han kjent med en jevnaldrende fra ei nabobygd. Han hadde vært barnevandrer og bar på en mørk hemmelighet. De utviklet et nært vennskap og begynte å arbeide i storbyen Chicago for å tjene penger til reisa videre mot vest der kameraten ville ta seg jord og bli bonde. Etter to-tre år dro begge til Sioux Falls i Dakotaterritoriet.

Josef så norske innvandrere som slet, og han reagerte på diskrimineringa av minoritetsgrupper. Han spurte seg også om nybyggerne egentlig var helere som stjal indianernes land.

Romanen handler om kjærlighet og vennskap, sorg og lengsel, og tro og tvil.

Arild Svendsen

Aktuell med: Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning

Hjemmeside: https://arildsskriveblogg.wordpress.com/

Instagram: arilds.bokverden

Hvordan arbeidet du med å bygge det historiske bakteppet for romanen?

Først og fremst har jeg lest mye. Bøkene til professor Ingrid Semmingsen og historiker Sverre Mørkhagen har vært viktigst, men også Ole Rølvåg og Wilhelm Mobergs romanserier om utvandring, og Dan Browns Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, har vært gode kilder. I tillegg har jeg lest flere hovedfagsavhandlinger, besøkt Norsk Barnevandrersenter, og hatt kontakt med Minnehaha Historical Society. Jeg har fisket hummer og kjenner godt skjærgården ved Lindesnes. Dessuten har jeg reist litt rundt om i Amerika, blant annet i Sør-Dakota.

Hvorfor satte du handlinga til akkurat den norske utvandringa til USA på 1800-tallet?

Folketallet i Norge økte sterkt etter Napoleonskrigen, og fattigdommen var mange steder nesten ubeskrivelig. Utvandringa startet beskjedent i 1821, men økte gradvis de nærmeste tiårene. Det var først etter den amerikanske borgerkrigens slutt i 1865 at amerikafeberen tok av. «The Homestead Act»- loven, som ga alle rett til 640 mål nesten gratis jord, var en sterkt motiverende årsak.

Man snakker gjerne om «den vanskelige andreboka». Hvordan opplevde du å arbeide med bok nummer to? Var det utfordrende?

Nei, jeg syntes faktisk det var lettere. I tida mellom Brevet og Gresset på andre siden tok jeg Skriveakademiets romankurs og ble med i et nettverk av skrivelystne, og det har virket motiverende. Men jeg strever litt nå, når jeg skal skrive oppfølgeren til Gresset på andre siden. Jeg må huske å følge trådene, og samtidig unngå gjentakelser. Karakterene kan heller ikke forandre personlighet.

«Nyttårsaften var mange i blokka samlet på taket for å se på det store fyrverkeriet. Det var en ny og nesten uvirkelig opplevelse for to unge menn fra landsbygda i Norge.»

Svendsen, 121

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Det var etter at jeg ble pensjonist. Jeg liker ikke å kalle meg forfatter; kanskje heller skribent eller historieforteller.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Jeg valgte det ikke. Etter å blitt refusert ørten ganger hos store og mindre forlag, ga jeg opp. Kanskje fenger ikke temaet, og hvem vil ha en ukjent, gammel debutant? Jeg må nok bare innse at jeg ikke er god nok til at de tør satse på meg.

Har du noen tips til de som vurderer å bli forfattere selv?

Les mye og variert. Ta et skrivekurs, for eksempel Skriveakademiets, da blir du også med i ei skrivegruppe som deler erfaring og gir hverandre oppmuntring og støtte. Tål kritikk og gi ikke opp.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Som nevnt skriver jeg på oppfølgeren til Gresset på andre siden. Foreløpig tittel er Veien mot Stillehavet. Der følger vi Josef Gahre på «The Oregon Trail». Han blir med et tog av prærieskonnerter trukket av okser. Reisen går fra Cheyenne i Wyoming. De krysser Rocky Mountains og ørkenområder, før de endelig når Oregon City etter to og en halv måned; ei farefull og slitsom reise på mer enn 200 mil. Josef ender i Seattle der han først livnærer seg som smed, deretter som journalist i «The Seattle Gazette.» Også denne boka bygger mye på historiske dokumenter og dagbøker.

Hvis responsen blir bra, kan det muligens enda ei bok.

Har du noen litterære forbilder?

Jeg setter stor pris på Edward Hoems utvandringsromaner (merkelig nok, ikke sant?), Jon Michelets monumentale romanserie om krigsseilerne, Kerstin Ekman mørke og mystiske romaner, og Roy Jacobsens romanserie om Ingrid Barrøy som jeg leser nå.

Gresset på den andre siden. Landet fylt av melk og honning kan kjøpes blant annet gjennom Ark.

Anmeldelse av Høstmørke

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Høstmørke

Av Jean-Louis Adorsen

Utgitt i 2017

Pila, harpunen eller hva det nå var som hadde kommet opp gjennom magen til Jens Magnus, måtte ha vært skutt gjennom senga, kanskje til og med gjennom golvet. Kunne det være noen i kjelleren?

Adorsen: Høstmørke

Thomas Vestmark, en journalist i avisen Søkelyset, er på vei hjem fra en reportasje i Trøndelag. På veien plukker han opp en haiker, Sara. Thomas har mistanke om at Sara har rømt hjemmefra, og ender opp med å tilby henne å bo på gjesterommet i leiligheten hans så lenge hun er i Oslo.
Samtidig skjer det et brutalt drap der en av journalistene til Søkelyset er første på stedet. Dette gir avisen flere store avisoppslag.
Ei ung nyansatt, kvinnelig journalist i avisen kommer over en minnepenn som inneholder ting som omhandler mordet. Kort tid etter blir også denne journalisten myrdet. Også denne gangen på brutalt vis.
Finnes morderen blant Søkelysets ansatte?

Adorsen har skrevet en spennende kriminalroman. Hovedpersonen er Thomas, men underveis i handlingen byttes fortellerperspektivet, slik at leseren får innblikk i flere av karakterenes liv. Dette var i begynnelsen uvant, men etter hvert gav det også boka liv og spenning.

At forfatteren har jobbet mange år som skribent, merkes på språket. Han er rivende dyktig. Språket flyter lett og gir leseren en meget god leseropplevelse.
Kapitlene er korte, noen ganger kun bestående av et par sider, noe som gjør at man ofte ender med å lese mer enn først planlagt. Det blir mer fristende å lese ett kapittel til, da de er såpass korte.

Boken er en kriminalroman, men den er på mange måter ikke en typisk krimbok. Vi følger ikke en person som skal løse et mord, som man så ofte gjør når man plukker opp bøker i denne sjangeren. Leseren får i Høstmørke ta del i livene rundt mordene. Livene til personene i boka er like viktige som løsningen av mordene. Vi får bli med i Thomas sitt liv; hans fortid, gleder og sorger, og Sara og hennes tap, hevnønsker og gleder. I tillegg får man lese om mange andre personer som sammen skaper verdenen i romanen.

Adorsen sier selv at han tidligere har skrevet like mye romantikk som krim, noe som også gjenspeiles i denne romanen. Høstmørke har like mye fokus på kjærligheten mellom to mennesker, samt håp og tap, som mordene og etterforskningen rundt disse. Jeg opplever det som en blandingssjanger, noe jeg tidligere ikke har lest lignende av.

Det var forfriskende å lese en roman som skiller seg ut fra rekken av det vi kan kalle «typiske» krimbøker. Vekslingen mellom perspektivene, samt miksen av ulike sjangere, gjorde romanen original og interessant. Kan anbefales!


Skrevet av

Hilde Skogholt

Anmeldelse av Engelen Gabriel

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Engelen Gabriel

Av Jean-Louis Adorsen

Utgitt i 2019

Han åpner øynene. Den strålende sola, badestranda og Anette er borte; han er alene i den mørke skogen.

Adorsen, side 173

Det er tydelig at Adorsen arbeidet med film tidligere, for forfatteren har brukt tid på å skape fine billedlige sammenligninger som gir god flyt i historien. Språket er også veldig drivende. Jeg kunne tydelig se for meg naturen og bygningene gjennom hele romanen, fordi han skildrer omgivelsene såpass godt.

Fortelleren er allvitende, og alt fortelles i tredjeperson. Man får derfor se karakterene objektivt. Man får lyst til å lese videre fra side én, for å få vite hva som faktisk skjedde med Anette.

Gabriel drar på en spontantur til Smalvik, hvor han og foreldrene ferierte en gang da han var liten. Han hadde reddet Anette fra en gjeng mobbere, og de hadde blitt gode venner den sommeren. Nå vil han møte henne, for å se hvordan livet hennes har utviklet seg. Han finner adressen, og sender et brev til henne, men da to skumle karer truer han til å dra hjem igjen, innser han at hun må være i livsfare. Han er nødt til å redde henne.

Adorsen drar inn mye filmteknikk-kunnskaper, som er interessant å lese om. Hvert kapittel avsluttes med en cliff-hanger. Alle karakterene har stor dybde. Fortellerperspektivet byttes mellom hvert kapittel, og jeg gledet meg til å lese videre for å finne ut hva som skjer med hver enkelt av dem.

Mye av detaljene i historien er groteske, og mye er ubehagelig å lese, men samtidig er det spennende å lese så nærme alt det grusomme som skildres. Reaksjonene til karakterene står sammen med de andres handlinger og alt er så troverdig at det er ubehagelig.

Man blir spesielt glad i Ingrid og Anette, og jeg fikk lyst til å kjøre ned til bygda og hente dem og passe på dem selv. Heldigvis tenker Gabriel likt, og leseren blir så opphengt i Gabriel og hvordan i alle dager han skal klare å løse dette, da han er så utrolig uskyldig og snill selv.

Dette er en ordentlig god krim. Intensjonene til alle sammen er godt gjennomarbeidet, og karakterene har mål og mening med det de gjør, selv om man «skulle ønske» flere av dem døde, da de viser null medmenneskelighet. Det er en handling man blir sint og opprørt av, og som har tydelige skiller på rett og gal side av samfunnet, men likevel er universet skapt så gjennomført at det er troverdig at det er det slemme mot det snille.

Engelen Gabriel er en spenningsroman som holder deg på pinebenken hele veien, og som har mye psykologisk innsikt og originale løsninger som ikke virker forenkla, men troverdige. Motivasjonen og målene drar historien videre.


Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Cast-off og andre kriminelle fortellinger

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Cast-off og andre kriminelle fortellinger

Av Jean-Louis Adorsen

Utgitt i 2020

Cast-off og andre kriminelle fortellinger er en novellesamling bestående av fjorten noveller, to ukebladromaner og én twitter-novelle. Samtidig blir en rekke fakta om forfatteren, andre utgivelser og annen informasjon rundt skriveprosessen presentert.

Språket i novellene er drivende godt. Det er direkte og gir leseren akkurat nok informasjon til å klare å leve seg inn i handlingen. Novellenes lengde har stor variasjon. Den korteste er kun på et par sider. De to ukebladromanene er et stykke lenger, og utgjør derfor store deler av bokens helhet.

Høydepunktet er nok novellen som har fått tittelen «Kveldsmøte». Den er fra 1993, og tidligere ikke publisert. Leseren følger her en kvinne som sliter med å komme seg ut av et voldelig forhold. Uten å røpe for mye, er det avslutningen som her gjorde størst inntrykk. Den er overraskende, ikke overforklarende og har en artig liten tvist. Jeg endte med å lese den to ganger.

I en annen novelle følger leseren Fredrik, som er på vei til en skolegjenforening med den tidligere klassen. Med en tidligere voldtektshistorie bak seg, der Fredrik ikke er offeret, tenker han på hvordan møtet med de gamle klassekameratene vil bli. Det er vel ikke vanskelig å gjette at det ikke går som han hadde tenkt seg … Dette er nok en av de vondeste og mest groteske novellene i boken, etter min mening. Fredrik er godt skrevet, og det er vanskelig å få noen form for sympati for mannen gjennom innsikten i tankene hans. Men spennende er den! Det liksom ulmer noe i skyggene gjennom hele novellen, og mens du stadig leser om de ikke så veldig tiltalende tankene til Fredrik, får du mer og mer følelsen av at ikke alt er helt som det ser ut som.

Novellen som kanskje skiller seg mest ut var «Usikker sex» og handler om hackermiljøet og hva dette er i stand til å gjøre. Da de andre novellene og kort-fortellingene er såpass fokuserte på drapstematikken, er det et friskt pust å få lese en spenningsnovelle som heller handler om en annen form for et kriminelt miljø. Hovedpersonen, Sara, er også den karakteren jeg likte best av alle i hele boken.

To andre noveller jeg til slutt ønsker å trekke frem, er «Gyllent pollen» og «Jeg er så glad i deg». Den første på grunn av originaliteten, og den andre på grunn av den indirekte handlingen. «Gyllent pollen» er en krimnovelle med et hint av science-fiction. En god science-fiction får leseren til å tro at dette faktisk kunne skjedd en gang i fremtiden, noe jeg absolutt fikk følelsen av ved denne novellen. Jeg trodde på hvert ord, og desto mer frustrerende ble avslutningen. Jeg sier ikke mer.

«Jeg er så glad i deg» er basert på manuset til en kortfilm, noe man også kan få følelsen av ved språket i novellen. Her følger leseren en kvinnelig hovedperson i et giftig forhold, som hun kanskje ikke selv er like bevisst på at hun er i. Følelsene som skapes mellom mannen og kvinnen og deres forhold, føles ekte og treffer dypt. Jeg fikk lyst til å se kortfilmen som ble laget av denne, da jeg har på følelsen av at denne kan være enda sterkere enn det novellen er.

Samlet sett er Cast-off og andre kriminelle fortellinger en fin samling av krimnoveller du lett kan plukke opp hvis du er ute etter en bok som er godt skrevet med høyt spenningsnivå. Den anbefales derimot ikke til den som ikke tåler litt grotesk vold, for det er det mye av her.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Intervju med Jean-Louis Adorsen

Siden 1968 har Jean-Louis Adorsens tekster dukket opp i ulike ukeblader. Senere har forfatteren konsentrert seg om faglitteraturen, men i 2016 var endelig en fullstendig roman klar for utgivelse. Romanen fikk navnet «Høstmørket». I 2019 kom spenningsromanen «Engelen Gabriel», og i august 2020 var han igjen aktuell med en ny utgivelse, denne gangen en novellesamling som samler opp publiserte og upubliseret tekster fra 1968 til 2020.

Fortell litt om deg selv

Jeg er født i Frankrike og flyttet til Norge som fireåring. Jobbet i Aftenposten og senere Schibsted hele mitt yrkesaktive liv. Først ca. tjue år som setter og typograf, deretter minst like lenge som databrukerstøtte og systemkonsulent. Jeg skrev og solgte mine første ukebladnoveller allerede i russetida, og skrev sporadisk i noen år. Så prioriterte jeg film og foto (begge deler på hobbybasis) i ca. tjuefem år og ble bl.a. fire ganger norgesmester i amatørfilm. På 1990-tallet begynte jeg igjen å skrive – tre ukebladromaner og noen krim- og romantiske noveller. Så var det stopp i mange år fordi jeg nå produserte så mye skriftlig på jobben (brukermanualer til systemer jeg var med på å utvikle og tilpasse) at jeg jevnlig fikk betennelse i håndleddene hvis jeg skrev mye privat i tillegg. Først da jeg ble førtidspensjonert i 2013 begynte jeg å skrive for fullt.

Du har gitt ut tre bøker som indieforfatter. Fortell litt om de ulike prosjektene.

Min første bok, romanen «Høstmørke», var inspirert av to av mine tidligere prosjekter – en hundre minutter lang road movie som het «Underveis», og en ukebladroman som het «Deadline». Planen var å gjenskape filmens historie i romanform, men jeg ble aldri fornøyd og syntes det ble for lite handling. Så fikk jeg ideen å gjenbruke et tema om fake news fra «Deadline», som gikk i Norsk Ukeblad i 1995 (under psevdonym, forkortet og med en annen tittel). Både filmen og romanen var fra avismiljø, og det gikk meget greit å flette dem sammen og videreutvikle historien. «Høstmørke» skilte seg ellers ut ved å ha tolv jegpersoner. Det slo uventet godt an blant leserne.

Andre bok, romanen «Engelen Gabriel», fikk jeg ideen til da jeg i en samling «writing prompts» fant en om en fyr som plukker opp et istykkerrevet foto av en dame på fortauet og bestemmer seg for å prøve å finne ut hvem hun er. I min versjon ble det i stedet en tretten år gammel gutt som i sommerferien treffer ei tre år yngre jente, og tjue år senere forsøker å finne ut hvordan hun har fått det i livet. Han får snart føle på kroppen at noen skumle fyrer slett ikke liker at han prøver å spore henne opp …

Tredje bok er en novellesamling, «Cast-off og andre kriminelle fortellinger». Her har jeg tatt med sytten fortellinger, helt fra 1968 og fram til et par dager før boka ble publisert i august i fjor. Foruten noveller er også et par ukebladromaner, deriblant den tidligere nevnte «Deadline» – nå i komplett utgave, og en smule språkvasket.

Jean-Louis Adorsen

Født i Marseille, bor i Nordre Follo

Aktuell med: «Cast-off og andre kriminelle fortellinger»

Tidligere utgivelser: «Høstmørke», «Engelen Gabriel»

Hjemmeside: adorsen.no

Instagram: @adorsen

De tre bøkene er alle skrevet i krimsjangeren. Fortell litt om valget av sjanger.

Min første krimnovelle, «Post mortem», kom på trykk i 1969. Men året før debuterte jeg i et ukeblad med en science fiction-novelle. Og min tredje solgte novelle var en romantisk historie. Jeg føler meg ikke knyttet til en bestemt sjanger, men forsøker å beherske flest mulige. Jeg har i årenes løp skrevet  like mye romantikk som krim. I 2019 ble jeg premiert i tre novellekonkurranser med noveller i forskjellige sjangere – krim, romantikk og fantasy. Har endog skrevet ei barnebok, som trolig aldri blir publisert. Ønskedrømmen er å finne opp en helt ny sjanger.  De senere åra har jeg imidlertid lest mest krim, og det er trolig først og fremst derfor jeg har gitt ut tre krimbøker.

Du har skrevet både noveller, ukebladromaner og krimromaner. Hvordan opplever du forskjellene ved de tre måtene å skrive på?

Det er først og fremst tida det tar som er forskjellig. Har jeg først fått en idé som passer til en novelle, kan jeg skrive den på én dag. En roman bruker jeg gjerne et par år på. Jeg vet hvordan den starter og har en vag idé om hvordan den skal ende, og skriver resten etter innfallsmetoden. Ukebladromaner og -noveller er det slutt på for min del. Ukebladene kjøper ikke fra oss frilansere lenger. De har visst en felles «pool» med historier de tar fra, og har faste bidragsytere.

Du har en lang karriere innenfor skrivingen. Hvordan opplever du din egen utvikling som forfatter?

Flere anmeldere av novellesamlingen skriver at de ikke merker kvalitetsforskjell på mine gamle og nye noveller – så det er mulig at jeg ikke har utviklet meg noe særlig på drøyt femti år. Selv tror jeg at jeg språklig sett skrev minst like bra i ungdommen, men at ideene til tema jeg får i godt voksen alder, er bedre enn dem jeg fikk den gang.

Hun kom mot ham og var plutselig så nær at Roar tydelig kunne se de smeltende snøkrystallene i det rødbrune håret, fuktige dråper på de myke kinnene – og raseriet i blikket, så intenst og fremfor alt uventet at det et øyeblikk paralyserte ham, vant som han etter hvert var blitt til å se redsel og smerte i disse store, blågrønne øynene som han engang hadde elsket så høyt.

Adorsen, side 61

Hvorfor valgte du å gi ut bøkene indie?

Det første romanmanuset mitt ble sendt til et titall forlag i 2016. Det ble ikke antatt av noen, men moroa kostet nærmere 5000 kr i utskrifter og porto, og tok et år. For neste roman valgte jeg kun forlag som tar imot manus på epost og ikke i papirform, og sparte de tusenlappene. Men masse ventetid ble det like fullt. Og svarene fra forlagene var fortsatt standardrefuseringer med intetsigende svada. Så ble jeg i 2017 tipset av indieforfatteren Andreas Christensen om at man selv kan gi ut bøker på Amazon uten at det koster forfatteren noe som helst. Bøkene trykkes on demand. De eksisterer altså ikke før noen har kjøpt og betalt for dem. Foruten at det økonomisk sett er helt risikofritt, er det også fascinerende at ei bok kan kjøpes over hele verden bare noen timer etter at jeg er ferdig med å lage den.

I tillegg til at jeg slipper å betale for trykkingen, koster det meg heller ikke noe å produsere ei trykkeklar bok. Jeg gjør nemlig alt selv. Som utdannet typograf kan jeg brekke om bøkene og lage omslagene selv, har velutviklet språksans og verken ønsker eller trenger språkvasker, har dyktige pilotlesere som finner skrivefeilene jeg overser, og ønsker rent prinsipielt ikke noen redaktør. Mine eneste produksjonsutgifter er småpenger, f.eks. lisensavgiften på 114 kr for den originale forsideskriften på «Høstmørke». Selv om alt er selvgjort, har alle mine hittil utgitte bøker høstet lovord for både språk og innhold og terningkast fem av kjente bokbloggere. Og skulle jeg oppdage noen skrivefeil etter at boka er publisert, kan jeg bare rette dem og laste opp boka på nytt, og dagen etter er den korrigerte versjonen i salg. Det er en av velsignelsene med print on demand.

Hovedproblemet med «Amazon-metoden» er at nordmenn flest ikke kjøper norske bøker på Amazon, så salget er beskjedent. Men det kan jo endre seg nå som Amazon har fått en svensk filial. Dessuten kan de nå også kjøpes på Adlibris og CDON. Og e-bokutgavene, som jeg også har lagd selv, selges i alle norske nettbokhandler. For øyeblikket tjener jeg mer på utlån i biblioteksappene enn på salg av papir- og e-bøker. Heldigvis skal jeg ikke leve av det, men har skrivingen som hobby. Jeg er ikke spesielt god på salg og markedsføring heller – har langt mer glede av å sysle med neste bok.

Har du noen tips til de som ønsker å bli indieforfattere?

Jo mer populær sjanger du skriver i, jo flere konkurrenter har du, og jo vanskeligere blir det å bli oppdaget i mengden og gå med overskudd for en nykommer, spesielt hvis du trenger kostbar hjelp til det meste i produksjonen. Så sjekk nøye hvem du engasjerer. Prisnivået varierer sterkt. Bare ombrekkingen kan koste fra 7 kr til 45 kr + mva. pr vanlig bokside, avhengig av hvem som gjør jobben. Gjennomsnittlig selges bøker i rundt 300 eksemplarer, inkludert bestselgerne. Det betyr at noen få bøker selges i hundretusener, mens langt flere knapt selges overhodet. Så ikke la deg overtale av et trykkeri til å trykke opp flere tusen bøker fordi det blir billigere pr bok. Sørg heller for å få en god avtale om trykking av flere eksemplarer senere hvis du faktisk skulle klare å få solgt de første f.eks. fem hundre.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

I august gir jeg etter planen ut min fjerde bok på fire år. Igjen en novellesamling, men denne gangen romantiske fortellinger. Noen er minst tretti år gamle, andre helt nyskrevne. Tittelen blir «Min elskedes ansikt». Jeg har også noen vage ideer til andre og tredje bind i en trilogi som startet med «Høstmørke». Den var fra avismiljø. Nummer to, som er påbegynt, heter foreløpig «Road Movie» og er fra filmmiljø, mens tredje har arbeidstittelen «Tech Talk» og er fra datamiljø. Med andre ord de tre miljøene jeg kjenner best til.

Har du noen litterære forbilder?

Siden jeg har skrevet mest spenningshistorier i nyere tid, har jeg hatt mye glede av å lese Lee Childs bøker om Jack Reacher. Gunnar Staalesen og Jan Mehlum er favorittene blant norske krimforfattere. Men da litteraturinteressen startet i en fjern fortid, satte jeg størst pris på så ulike forfattere som William Faulkner og Ray Bradbury. Den første lærte meg å skrive laaaaange og innviklede setninger, den andre lærte meg uttrykke meg i prosalyriske vendinger.


Papirutgavene selges i alle Amazons nettbokhandler, norske Adlibris og CDON, og e-bokutgavene i alle norske nettbokhandler. Bøkene kan også lånes i flere biblioteksapper.

Anmeldelse av Se deg over skuldra

Se deg over skuldra

Av Ola Fadnes

Utgitt på Hubro Forlag i 2020


Utgangspunktet for Fadnes’ debutroman er et mildt sagt omdiskutert tema. Se deg over skuldra angår, som han selv sier, noe «mange elsker og andre hater» – barnevernet, og mer spesifikt dets prioriteringer. Forfatteren har selv arbeidet mange år i barneverntjenesten og lar egne erfaringer forme spørsmålet i kjernen av romanen: hva skjer om omsorg blir et økonomisk spørsmål? Eller sagt på en annen måte, om budsjetter og sparing får mer å si for fordelingen av ressurser enn vurderinger gjort av erfarne barnevernspedagoger?

Slike spørsmål hjemsøker teamleder Marius. Han ønsker å gi god oppfølging, men tvinges til å foreta vurderinger basert på økonomi heller enn psykologi. Vurderinger han føler og vet er gale, men som avsnittslederen Terje påstår er nødvendige. I den forbindelse illustreres både troen på- og mistroen til barnevernet godt. På den ene siden har vi Marius, en pedagog med integritet og god kompetanse. Han har lang fartstid i tjenesten og en sterk tro på systemet, men Terjes ord og prioriteringer rokker ved denne. På den andre har vi Lisa, en nybakt mor med et komplisert forhold til barnevernet. Moren har fortalt om hvordan de ‘stjeler’ barn, og Lisa er redd for hva den voldelige kjæresten Stian vil gjøre om han vet hva hun vurderer. Hun velger til slutt å ta imot hjelp, men Terjes formaninger skal snart legge press på båndet som vokser frem mellom Marius’ team og Lisa. I frykt for å miste omsorgen for datteren Anna, flykter hun.

«Jeg lever med en mann jeg både elsker og hater, som bruker samme hånd til å stryke meg over håret som til å slå med. Hun så for seg at hun satt på toppen av ruinene i en bomba by (…) og det var umulig å forutse neste angrep. Oppå denne haugen av sementblokker, forvridd jern og knust inventar fødte hun ei datter som hun ikke visste om hun turte elske. For hvor lenge ville hun få beholde Anna?»

s. 55

Avgjørelsen om å veksle mellom Marius’ og Lisas perspektiv var god. Den gir leseren en følelse av hvordan det er å representere barnevernet, men også hvordan det kan være å stå på utsiden av systemet, uten tro på det. Valget underbygger hvor vanskelig det må være å ‘forene’ de to posisjonene også i virkeligheten – på den ene siden hvordan det kan være å stole på noen man ikke kjenner, som man attpåtil har hørt mye negativt om, og hvordan det på den annen side er å skulle skape tillit der det ikke er noe. 

Perspektivskiftene underbygger dessuten et av Se deg over skuldras mål – å gjøre barnevernets funksjon og arbeid mer tilgjengelig for folk flest. I det hele tatt vil jeg si at romanens største styrke er formidlingen av dette. Fadnes overfører erfaringer fra barnevernet til romanform på pedagogisk og sympatisk vis, og klarer kunststykket å levere et svært overbevisende portrett av mennesker på ‘hver sin side’ av barnevernet. Det er i grunn vanskelig å skulle plassere Se deg over skuldra i en sjanger. Den er skjønnlitterær, og kan kalles en thriller, men har også i seg en del informasjon om barnevernets praksis. Leseren får dessuten innsikt i aktuelle debatter og problemstillinger tilknyttet tjenesten. Man kan sånn sett si at den har en pedagogisk funksjon. 

Det er gjennom Marius’ perspektiv vi får de faglige betraktningene. Om jeg har noe å utsette på romanen, er det allikevel skildringen av Marius. Ikke faglig, men som karakter. På den ene siden får vi et inntrykk av ham på godt og vondt, som både menneskelig og naturtro. Marius’ idealisme får han til å reagere med frustrasjon og sinne, og tidvis også oppføre seg på grensen til det uprofesjonelle. Man kan se for seg at et virkelig menneske, en ekte barnevernsarbeider, ville kunne opptre slik i møte med Terjes krav og formaninger. Andre steder virker Marius mer som en litterær ‘type’. Han tillegges, i mangel på et bedre ord, en ‘helgen’- eller ‘heltestatus’ av støttespillerne sine. Det er så klart naturlig at de støtter ham og har tro på evnene hans, men det kan bli en smule overdrevet og urealistisk. Det hele blir litt paradoksalt – på den ene siden har vi med en mann som handler på følelsene sine, taler sjefen sin imot og må ta konsekvensene av valgene sine å gjøre, men som samtidig kan tolkes som usårbar og ufeilbar.

I alt synes jeg Se deg over skuldra var en informativ og spennende roman. Leseren får innblikk i arbeidet til en tjeneste man ikke uten videre ser fra innsiden, innsikt i hvordan faglige vurderinger gjøres her og ikke minst utfordringer en barnevernsarbeider kan støte på. Om du vil lese om et aktuelt og viktig tema, i en roman som både gir faglig innsikt og kan leses som en spennende thriller, kan Se deg over skuldra anbefales på det varmeste!


Skrevet av Kristin Sæter Kvilhaug

Anmeldelse av Komposisjoner av lys

Komposisjoner av lys

Av Elisabeth Thorsen

Utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2021

I en tid der korona hindrer menneskelig kontakt, der alle møter blir begrenset eller lagt til telefoner og andre skjermer, der du endrer oppfatninger rundt hvordan du snakker, hvordan du føler og hvordan du ser på andre, er det fint å kunne lese en roman som setter ord på situasjonen. I Komposisjoner av lys får leseren være med på en prest sin opplevelse av koronaåret etter at landet stengte ned. Teksten er fortalt i bruddstykker, akkurat slik livet har føltes i denne perioden. Vi får bli med på hvordan arbeidet som prest har endret seg, og hvordan familie og venner plutselig er langt vekke, uten mulighet til kontakt annet enn gjennom telefon.

I tiden med pandemi, har mange valgt å dykke ned i romaner som omhandler pest og tidligere utbrudd som har snudd verden på hodet. De fleste av disse romanene viser forferdelige scenarioer med tragiske utfall, død og grusomheter rundt hvert hjørne, litt sånn som nyhetene det siste året. Vi blir prakket på med alt det forferdelige som skjer. For så klart er det helt grusomt! Men er det ikke også da at vi trenger håpet?

«[…] Det er som om mørket faktisk sluker lyset. Det er som om jeg bare må være her. Hos deg, Gustav.»

«Så vær hos meg», sier han enkelt tilbake.

Thorsen, side 246

Jeg skjønte ikke før jeg leste denne romanen, hvor sårt jeg lengtet etter å lese om håpet. For selv om romanen viser leseren hvor mye som har endret seg under pandemien, og hvor vanskelig det kan være for mange, skapes en undertone av håp igjennom hele teksten. Og dette gjelder ikke bare et håp om at livet igjen vil bli normalt. Det gjelder også et generelt håp om mennesket og verden vi lever i. Ved en scene der hovedpersonen, Mette, er hos en venn ved navn Andreas, uttrykker Andreas at han gråter over klimaendringene og barna som hjelper å renske opp i fjære. «Det hjelper jo ikke. Det vil skje igjen. Og igjen» (Thorsen, 339), sier han. Mette svarer han da med at han ikke får lov til å si noe annet enn at det hjelper: «De får kjenne at de har krefter, og at de kan. De kan hvis de vil.» (Thorsen, 339). Jeg tror ikke det bare var Andreas som trengte å høre dette.

Spesielt en scene utmerket seg da jeg leste romanen. Mette får datteren Olivia gjennom en annen kvinnes egg, på grunn av hennes infertilitet, noe som utløser en sjalusi mot den andre kvinnen, som hun også kaller Y. Følelsene for Y og Olivia er virkelig sårt skrevet. Jeg kunne føle dem langt inn i hjerterota.

Kombinasjonen av handling, visdomsord og Bibelvers gir en egen stemning til teksten. Det er rett og slett en god roman å være i. Jeg føler meg ikke ferdig med boken da jeg har lest ut siste side. Jeg lar den ligge på nattbordet mitt og slår opp på tilfeldige sider. Da kan jeg for eksempel lese om Mette som oppdager at en melodi hun selv trodde hun hadde komponert, egentlig var laget av en annen. Jeg velger her å avslutte med Gustavs nydelige forklaring:

Han sa at han trodde dette var en måte å henge sammen med verden på. Dette at en liker noe så godt at en tror en har laget det selv.

[…]

[Han ga meg lov] til å kjenne sangen som min. Og da var det som om den kom tilbake til meg som min egen igjen. Min egen melodi.

Thorsen, side 273

Skrevet av

Taran Halvorsen

Intervju med Ola Fadnes

Hva skjer når omsorg blir et økonomisk spørsmål? I Se deg over skuldra står Marius, en erfaren barnevernspedagog, overfor en vanskelig sak. Lisa og datteren Anna trenger sårt hjelp, men oppfølging koster penger, noe avsnittslederen Terje er fast bestemt på å spare. I frykt for å miste omsorgen, drives Lisa på flukt, og i søket etter henne må Marius’ team reflektere over verdier og prioriteringer. Er det mulig å kutte ned på utgifter og samtidig gi tilstrekkelig oppfølging? Og kan sparing som motivasjon lede til feilaktige beslutninger med alvorlige konsekvenser?

Foto: Ola Fadnes

Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?

Jeg er forfatter og pensjonist, 69 år og debuterte i fjor med romanen Se deg over skuldra. Ingen ungdomsdebut akkurat, men så er det da heller ingen aldersgrense for forfattere. Det viktigste for meg er at jeg har stor glede av å skrive, og at noen der ute vil lese det jeg skaper. Som far til to barn og med full jobb innenfor sosialsektoren, fant jeg lite rom for å prioritere de store bokprosjektene. Men nå når jeg er en «fri mann», og kan jobbe for meg sjøl og heve livsoppholdet mitt hos NAV-pensjon og Skien kommunale pensjonskasse, nyter jeg forfattertilværelsen. Jeg nevnte Skien. Der bodde jeg i mange år, det var her mine barn vokste opp. For kort tid siden flytta jeg tilbake til Oslo, der jeg ble født og nå bor.

Jeg er utdanna sosionom og sosiolog og jobba i barnevernet nesten alle mine yrkesaktive år, både som saksbehandler, rådgiver og leder. Med og uten korona er livet veldig bra. Jeg er privilegert og takknemlig. Jeg har sett såpass mye av verden på den andre siden, at jeg vet det fins, også i Norge, et slit og strev som mange må håndtere hver bidige dag. For mange handler det om å overleve. Det som bekymrer meg mest i vårt lille land og verden for øvrig, er at forskjellene mellom høy og lav, rik og fattig, innafor og utafor, kort sagt klasseforskjellene øker. Som Leonard Cohen synger: the poor stay poor, the rich get rich. I mitt forfatterskap forsøker jeg å gi dette en sentral plass. Men for all del: jeg skal ikke ut på misjonsmarken, jeg skal ikke predike, det har for mange gjort allerede.

Hva handler Se deg over skuldra om?

Det handler om det mange elsker og andre hater, om barnevernet i en vanlig norsk kommune. Norsk barnevern – et omdiskutert og kontroversielt tema i både inn- og utland. Boka viser hvor vanskelig det er for den nybakte mora Lisa å møte barnevernet, noe hun gjør allerede på sykehuset rett etter fødselen til datteren Anna. Trusselen om å miste omsorgen for barnet, bl. a fordi hun ikke klarer å forlate den voldelige barnefaren Stian, henger over henne. Hun flykter, og på flukt fra myndighetene, og etter hvert Stian, oppstår det dramatiske hendelser. Den hun møter i barnevernet er Marius, en godt voksen teamleder og barnevernspedagog. Han ønsker å hjelpe Lisa, men når hun ikke vil, og han av sjefen sin Terje ikke får muligheter til å bygge opp et tillitsforhold til henne, blir det vanskelig. Barnevernlederen er mer opptatt av budsjetter og effektivitet enn godt barnevern, mener Marius, et ståsted han ikke kan eller vil dele. Det dreier seg dermed om to hovedkonfliktlinjer: Lisa, kontra Marius og Terje, og Marius kontra Terje, eller med andre ord: Den sårbare kvinna mot systemet og, satt på spissen: «idealisten» mot «realisten»…

Ola Fadnes

Bor i Oslo. Født og oppvokst her

Aktuell med Se deg over skuldra

Du har, som du sier, arbeidet mange år i barnevernet, både som saksbehandler og leder. Hvordan har du tatt bruk av erfaringene dine i romanen? 

Det meste av mitt arbeidsliv har dreid seg om barnevern, grovt snakka 40 år. Fortellingene herfra er mange, og jeg har i boka miksa noen av dem sammen som en mosaikk, ikke ut fra en sak, men litt fra flere. Etter så mange år, har jeg uhorvelig mye å øse av. Jeg har jobba mye med å ikke dømme og fordømme, ikke tenke svart-hvitt, ikke forenkle det komplekse. Barnevern hendler mye om verdier og etikk. Ulike hensyn og interesser skal avveies. Jeg har ønska å vise utfordringene i fagfeltet, uten å skrive en fagbok, noe flere mente jeg burde. 

Mitt prosjekt var romanen. Jeg ville løfte fram barnevernet gjennom levende skikkelser som skapte følelser, og ikke først og fremst appellere til intellektuell nysgjerrighet. Det var kjøtt og blod, tårer og snørr jeg ønska meg, ikke faglige resonnementer og statistisk analyse. Jeg ville ikke bli for sentimentalt, men heller ikke være kynisk. Intensjonen har ikke vært å forsvare barnevernet, men heller ikke kviste det. Jeg har ønska å være kritisk, uten å slakte. For en innbarka fagperson, må jeg innrømme at det ikke var så lett å omstille seg fra fagtenkning og skriving til det skjønnlitterære. Jeg kom fort over i læremester-rollen, pedagogen som skulle forklare leseren hvordan barnevernet fungerte. Min første veileder ga meg stryk på dette. «Dette er ingen roman, men en fagbok» var hans stadig tilbakevennende dom. Jeg så det han sa, og prøvde igjen, til det ble en bok jeg kunne kalle drama-thriller. En spenningsbok fra barnevernet. En roman.

Vi følger ikke én, men to personer. Barnevernspedagogen Marius og Lisa, en ung mor med et anstrengt forhold til barnevernet. Hvorfor valgte du å gjøre det slik?

Jeg følger to personer fordi det gir meg god mulighet til å dyrke fram ulike perspektiver, noe som bidrar til et mangefasettert bilde og til økt innsikt og helhetsforståelse. Perspektivet til Marius er langt på vei mitt eget, og sjøl om han ikke er meg, har jeg dette perspektivet inn under huden. Jeg bærer hans briller. Jeg har derimot aldri vært på andre siden av bordet, så det har vært mer krevende. Jeg har snakka med og vært i kontakt med massevis av foreldre og barn/ unge med saker i barnevernet, men innser at dette er noe helt annet enn å ha frakken på. Det har vært viktig for meg å se og beskrive Lisas virkelighet troverdig. Tilbakemeldingen fra andre, er at jeg langt på vei har lyktes. En roman handler ofte om motsetninger og kamp, det gir dynamikk og spenning til fortellingen. De to perspektivene i min bok speiler to konflikter (sjøl om det i min bok godt kan snakkes om tre konflikter), som mange vil kjenne igjen fra media, og da ofte kun via overskrifter. Jeg håpet at boka kunne bidra til mer dybdeforståelse og debatt.

«Det skremte han å tenke på alle barna som ikke fikk hjelp, eller fikk den alt for seint på grunn av unnfallenhet. På mange måter rart at ikke flere krevde erstatning for sviket når de ble voksne, tenkte han. Men selvfølgelig, en tapt sak svir skikkelig økonomisk, og er en risk å ta for mennesker som allerede har lite. Paradoksalt i et land som påstår å ha likhet for loven»

s. 31

Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?

Redselen for å bli refusert, og hva det ville gjøre med meg, var nok hovedårsaken. Det var ikke særlig forlokkende. Jeg visste at sjansen var stor. Jeg er tross alt hverken Ibsen eller Saabye Christensen. Jeg jobba med boka i mange år, og var bestemt på at den skulle ut. Jeg hadde hørt og lest om hvordan forlag sannsynligvis ville kreve endringer i både innhold og tekst, vrenge og vri på det meste. Og det var heller ikke forlokkende. Da var det bedre å være indie-forfatter. Men det stod hele tida klart for meg at boka skulle ha god kvalitet, sikra gjennom profesjonelle hjelpere. Det å ha styringa på eget bokprosjekt var viktig. Og tanken på at de store forlaga skulle stikke av med en eventuell fortjeneste, ga meg dårlig smak.  

Kan du si litt om prosessen med å få utgitt romanen? Hva gjorde du og hvordan gikk det?

I begynnelsen bare skreiv jeg. Jeg hadde en del ideer innenfor temaet barnevern, og heiv de ned på papiret. Kanskje ikke den lureste tilnærminga til et forfatterskap, men for meg nødvendig. Det ble masse etterarbeid, og det meste kunne ikke brukes. Likevel vil jeg i ettertid si at det nok var veien jeg måtte gå, prosessen jeg måtte igjennom. Samtidig gikk jeg på flere forfatterkurs. Det mest omfattende var Forfatterakademiet, drevet av forfatter Morten Harry Olsen. Der var det mange, men akk så nødvendige, runder med tøffe tilbakemeldinger på tekst, oppbygging, karakterer, dramaturgi osv. Utover dette hadde jeg også et par profesjonelle konsulenter som jeg fant på nettet. De ga meg nyttige tilbakemeldinger. Og jeg hadde, og har enda, et par venner som ble nærlesere og sa sitt. 

Når teksten fikk fastere form og det nærma seg utgivelse, innså jeg min ringe kunnskap på dette området. Jeg kobla meg derfor opp mot Boldbooks. Disse skaffa meg profesjonell språkvasker, korrekturleser, redaktør og designer til omslaget. Alt dette fungerte veldig bra. Det kosta penger, men det var tross alt en bok jeg skulle utgi, ikke en pamflett. Min største utfordring og tilbakevendende hodebry har vært markedsføring. Jeg liker rett og slett ikke å eksponere meg sjøl på sosiale medier, og hvor jeg enn forhørte meg, så var markedsføring på nettet mantraet. Dette er en kode jeg ennå ikke har knekt.   

«Oppkjøring» av boka var planlagt i mars 2020, som viste seg å bli samtidig med oppkjøringa til covid-19. Dermed gikk hele lanseringarrangementet mitt fløyten, og alle de møtestedene jeg hadde planlagt ble stille begravd. Men for all del: Dette ramma ikke bare meg, og som NAV-kunde fikk jeg hele tida min faste pott med penger inn på konto. Men jeg innrømmer at dette ble en liten nedtur. Det siste forfatterkurset jeg var på, i november 2020, var med Gro Dahle. Når jeg sammenligner dette med kurset til Olsen, slår det meg hvor forskjellige tilnærminger sjøl etablerte forfattere har til det å skape, trylle fram tekst, ja til å være forfattere. Det er mye i det at hver forfatter må finne sin måte å gjøre det på. Jeg leter fortsatt etter min. 

Har du planer om å utgi flere bøker?

Ja, jeg skriver på en ny nå. En selvstendig oppfølger til den første, innen samme univers og med de samme hovedpersonene. I tillegg prøver jeg å løfte barnet mer fram og gi det en egen stemme. Så får vi se. 

Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?

Ikke gi opp! Jobb med tekst og helhet. Disiplin er nødvendig. Det å bygge opp en roman er krevende og det er om å gjøre å holde tunga rett i munnen. Skriv fordi du er glad i det og ikke fordi du skal bli en ny litterær stjerne på nattehimmelen. Da kan det fort bli mørkt. Det å skrive en roman handler også om å orke, tørre å være i kaoset, la ideer og fantasi vokse seg store og mektige, og så strukturere det hele derfra. Å bearbeide tekst og skape oppbygging er en langsom prosess. Tålmodighet er en dyd. Noe Morten stadig gjentok var at skrivearbeidet mest av alt er et håndverk. Jeg tror han har rett.

Se deg over skuldra kan bestilles hos alle bokhandler og nettbokhandler.

Anmeldelse av Bilder från Ljøradalføret

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Bilder från Ljøradalføret

Av Stefan Nicolaisen

Utgitt i 2020

Boken fokuserer på en rekke plasser fra Ljøradalføret, lengst nord i Sverige. Fra Drevfjället til Görälven. Ljøradalsføret er plassert rett ved norgesgrensa. Nicolaisen forteller om de ulike områdene, med mye overskudd. Han forteller om sagn og fine rasteplasser, hvordan elven Görälven renner gjennom byen han er i, og hva du helst bør se og hvor du bør reise, for å få med deg det fineste Ljøradalsføret har å by på.

For en som er interessert i å utforske nye plasser, og å få et tettere innblikk på disse, er denne boken veldig interessant. Det er mye fascinerende fakta i boken, og Nicolaisen har lagt inn mye arbeid. Han kommer med bakgrunnsinformasjon om navn og stedene, og det er alltid interessant å vite om.

Språket i innledningen er nøyaktig, samtidig som det flere steder er poetisk. Han kommer med flere anbefalinger hvis leseren ønsker å ta samme tur, noe jeg fikk veldig lyst til etter å ha sett de nydelige bildene av, for eksempel gamle stabbur eller den vakre naturen som finnes i Skandinavia.

Jeg skulle ønske at det var lagt med et kart, slik at man kunne få en visuell forståelse av hvor områdene ligger i forhold til hverandre. Ellers er det en ryddig og lærerik bok, om et vakkert område.

Bildene er gode og stemningsfulle, men enkelte ganger kunne det bli litt mange bilder fra den samme plassen, noe som ikke føltes like nødvendig.

Boken gir et godt innblikk i området for leseren, og man lukker boken med en følelse av å kjenne området, og et ønske om å se det i virkeligheten.


Skrevet av

Helene Tufte

(I samarbeid med Håvard Halvorsen)

Intervju med Stefan Nicolaisen

I Bilder från Ljöradalföret tas vi med til den åpne og innbydende dalen, som strekker seg fra Gördalen i nord til Støa i sør. Boka lar en oppdage kjente og ukjente steder i området, til inspirasjon for enhver natur- og turglad leser.

Hvem er du?

Född 1969 och har bott hela livet på Lidingö utanför Stockholm. Är sambo och vi har två barn. Började jobba som linjemontör men har i snart 30 år arbetat som COBOL-utvecklare och med drift/stöd inom Stordator. På fritiden är jag bland mycket annat handbollstränare för ungdomar.

Fortell litt om boka di, Bilder från Ljøradalføret.

För mig så börjar ofta en bok med en bild, så även i detta fall. En bild kan ge den där tanken som gör att man börjar spinna vidare kring en plats eller ett område. Så var det även i detta fall, att en bild på Instagram fick mig att börja kika lite på vad jag själv hade för bilder.

Tidigare har jag ju mest skrivit om vandringsturer, historia, sagor mm men denna gång ville jag att bilden skulle stå i fokus. Jag ville också att man skulle kunna resa från norr till söder i dalföret och det skulle vara en blandning av kända och okända motiv, även för de som bor i området.

För mig som är utsocknes har det varit en utmaning att få till de bilder jag ville ha, från alla årstider och tider på dygnet. Det är inte alltid som vädret har varit med mig så det gäller att ha lite tur också. Sedan har några av mina norska vänner bidragit med bilder till boken också.  

Stefan Nicolaisen

Aktuell med: Bilder från Ljöradalföret

Hjemmeside: http://www.salenvandring.se/

Instagram: salenvandring.se

Er du først og fremst fotograf, eller forfatter?

Författare säger jag utan att tveka. Jag tar däremot väldigt många bilder och har nog lätt för att ’se’ ett motiv men jag är absolut ingen fotograf. Dokumenterar och försöker ställa mig så att jag får den vinkel jag vill ha men håller inte på och ställer in kameran. Auto-läget är en bra vän.

Du har gitt ut to lignende bøker tidligere, med bilder og beretninger fra Østre Trysil og Sälenfjällen. Hva er det med disse fotobøkene som fenger deg?

Egentligen är detta den första fotoboken. Den första boken Vandringar i Sälenfjällen och Østre Trysil som jag gav ut 2012, är en ’vanlig’ vandringsbok med 95 vandringsleder, med historia om området, platser osv. Det är inte en bok man har med sig i benfickan utan snarare sitter med och planerar och längtar sig bort.

Den andra boken; Bilder från Sälenfjällen och Østre Trysil kom ut 2015. Den handlar mer om olika bilder och en historia kring dem. Exempelvis ’skottet i Orrstugan’ där man hade festat och spelat kort. För en av deltagarna gick det inte bra utan han förlorade massor med pengar. Under förevändningen att han skulle ut och kissa tog han med sig geväret och satte det mellan stockarna och tryckte av. Just då böjde en annan av deltagarna sig ner efter ett tappat spelkort på golvet så kulan sköt av hängslet från byxan. Kulhålet i timmerväggen finns fortfarande kvar. 

Hvor stammer turgleden fra?

Jag tror det är en blandning av att vara ute i naturen och att jag började fjällvandra när jag var 17-18 år. Sedan började jag besöka och skriva om Sälen- och Trysilområdet 1996 och så har det utvecklats därifrån. Om jag ska vara ärlig har det blivit fler turer i skogslandet än ute på fjället de senaste tio åren, just för att kunna besöka kända och okända platser och dokumentera dem.

Hvorfor ville du lage en fotobok om akkurat Ljøradalføret?

Under många år har jag ju varit i utkanterna av Ljøradalføret, främst kring gränsen men även längre norrut. Många av mina norska vänner har ju gett tips om turer och platser att besöka men det var som sagt just en specifik bild som gav mig knuffen att sätta igång.

Hvorfor valgte du å gå indie?

För att ha koll och göra som jag vill. Jag hade faktiskt kontakt med ett par förlag runt 2009-2010 som ville ge ut min bok men de var ute efter en enklare pocketbok som man kunde ha med sig i benfickan på tur. Min målbild var just att sitta i favoritfåtöljen i november med snöstorm utanför och något gott i glaset och läsa och längta sig bort.

Sedan tog jag hjälp med sättning och fick många andra bra tips via Föreningen Egenutgivarna. Med facit i hand hade jag gjort ungefär samma sak idag. Fördelen är att du har koll på ditt arbete hela vägen vilket också kan vara en nackdel. Man blir lätt blind för sina egna misstag och man behöver sköta all marknadsföring för att nå ut.

Eftersom jag skriver om ett specifikt område är det nog lättare för mig att nå ut via andra kanaler, t.ex kommissionsförsäljning direkt i lokala butiker än för den som t.ex skriver romaner eller poesi.

Nu efter att ha gett ut den tredje boken om området tycker jag att jag borde ha gjort de flesta misstagen men man lär sig alltid nya saker.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Gör det! Skriv! Jag skulle nog säga att det här med att ge ut en bok inte är så svårt som man inbillar sig men att svårigheterna är på ett annat plan. Framförallt tar det mycket längre tid än du tror. Ibland finns inte inspirationen där, ibland är kanske ett omtag av hela boken att föredra. Låt det ta den tid det tar och lova inte alla du känner och inte känner att boken ska vara klar en viss tidpunkt.

Dela in bokskrivandet i tre delar:

1) Skriv din text. Skriv om, ändra, låt någon ha synpunkter, ge upp, börja om igen och så vidare. Till slut är boken klar och ska ’bara’ sättas och tryckas. Nu har du gjort en tredjedel.

2) Sättning av boken. Korrekturläsning, ändra bilder, ta bort bilder, fixa nya bilder. Har du som jag mängder av bilder som är tagna på privat mark går det åtskillig tid till att få godkännande för tryck.

Vem äger marken och hur får jag tag på personen? Många liksom jag svarar inte på okända nummer som ringer. Har du äldre bilder? Får de publiceras?

Ta hjälp av någon redaktör. En redaktör är ett ’måste’ men behöver inte vara en tjänst du köper. Det kan även vara en vän eller sambo men här finns det stora fallgropar. Din redaktör kommer och ska ifrågasätta allt. Dina olater som du har när du skriver. Dina ord som du upprepar, dina logiska luckor, syftningsfel osv. Noterade du att jag hade tre meningar i rad som började med Din, Dina, Dina ? Kort sagt ’kill your darlings’.

Men så en dag, efter provtryck och otaliga mail och en nästan febrig väntan så har du din bok i handen + ett antal kartonger som ska förvaras och kanske distribueras.

Gott så, nu har du gjort två tredjedelar.

3) Den tredje delen som man inte tänker på är ju att marknadsföra boken och sköta distribution. Det här tar tid. För mig i Sverige som har skrivit en bok som till största delen handlar om den norska sidan är ju fraktkostnaden hopplös. Nu finns ju boken i Bokbasen men jag sköter distributionen själv. Kanske finns det någon kommissionslösning som jag inte har hittat än? För mig blir FS eller SD för dyrt. Dessutom ska ju böckerna fraktas till Osloområdet.

Jag är ofta med på marknadsdagar i Sälen- och Trysilområdet och säljer böcker, håller något föredrag och knyter kontakter. Ibland håller jag föredrag och visar bilder. Syns man inte så finns man inte. Bjud på din kunskap. Var hjälpsam i lokala Facebook-grupper osv.

Lokala reklamblad funkar rätt bra att ha lite reklam i. Inte så dyrt men läses av många. Traditionell reklam kostar mycket och ger… ingenting. Reklam på Facebook osv då? Några få har gått plus men för de flesta kostar det mer än smakar.

Det här tar som sagt tid, mer än man tror samtidigt som det är kul.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Javisst. Jag hade tänkt att göra en del två av Bilder från Ljøradalføret för det finns minst 1500 platser i dalföret som jag inte har besökt än + ett antal hundra på den svenska sidan. Men pandemin har ju ställt till det vilket även delvis har påverkat distributionen av böcker till Norge. Så de planerna får vänta tills vi kan passera gränsen igen.

Istället kommer jag att göra en ny version av min första bok som har varit slutsåld i ett par år men som är efterfrågad av många.

Saker förändras. Broar försvinner, en flygplats byggs mitt i allt, information blir inaktuell. Jag ska gå igenom hela boken och skriva om den samt ta en del nya och bättre bilder. Nya kartor blir det också.

Tanken är att den ska bli klar under hösten 2021. Samtidigt så tar det längre tid än man tror så den blir klar när den blir klar…

Har du noen forfatterforbilder?

Absolut! Det finns många… Charles Bukowski, Mikael Niemi, Andrew Vachss och Arto Paasilinna bland många. Av norska författare läser jag gärna Karsten Alnaes, Haakon Garaasen, Halvor Floden och Jon Vegard Lunde.

En salig blandning av drastiska och mustiga berättelser eller historiska skildringar och levnadsöden. Kort sagt; böcker som ger något och som man gärna återvänder till.

Boka kan kjøpes via forfatterens nettside.