Anmeldelse av En riktig stygg bok

Reklame: Frieksemplar fra forlag

En riktig stygg bok

Av Einar Stenseng

Utgitt på Kolon forlag i 2020

«Trenger vi all dritten?», slik livet på jorden trenger atmosfæren, kunne han spørre seg. All misère, også den han selv var skyld i, i sin kones eller noen få andre uheldig utvalgte menneskers liv, burde de bare takke ham for, som en livsnødvendig motstand han ga dem.»

Stenseng, side 18

Bilde: En riktig stygg bok av Einar Stenseng og en riktig søt katt.

Kynisme, rå realisme, likegyldighet … Det var mange ord som dukket opp når jeg funderte på hvordan jeg best ville beskrive boken. Grenseoverskridende var sen det ord jeg fastnet for. Grenseoverskridende! … I forhold til hvordan man får (eller ikke får) reagere når man bevitner et selvmord, i hva for forhold man kan ha til et søsken, i hva for følelser man får ha til de avdøde, hva for relasjon man får ha til verden, hva for reaksjon man får ha på at ens kone er glad … Hovedpersonens indre liv er grenseoverskridende. Ibland vil man kaste boken fra seg i avsky. Men så leser man allikevel videre, sjokkert og forvirret, for å se hvordan ting utvikler seg for dette mennesket som ikke er innom rammene for hva som er akseptabelt.

Boken handler om en destruktiv mann med forfatterambisjoner som søker å finne ut hvordan han kan bruke en dramatisk hendelse som stoff for en roman. Protagonisten i boken har lest og diktet mye og fremstår som en litterær og bildet person, noe man også må si om forfatteren som strør litterære referanser gjennom hele boken, kanskje litt for mange.

Boken kan ses som en slags antitese til Erlend Loes Naiv. Super. Begge to handler om menn som befinner seg i en mellomfase i livet og som til synes gjør «ingenting». Protagonisten i Naiv. Super er i tjueårene og tar seg tid for å finne ut hva han vil gjøre, mens antihelten i En riktig stygg bok, som har passert førti, har fastnet i sitt vakuum i litt for lang tid. Men mens Loes fortelling drypper av naiv og umoden tåpelighet, så preges Stensengs bok av mørker og voldsomhet. Det er mye som er ubehagelig med denne mannen som er i sentrum av fortellingen, men fremst hvordan han føler for og behandler sin kone. Selv om boken stundom er vulgær, så er den fortsatt stilig og godt skrevet. Stenseng knytter utrolig skikkelig sammen hele fortellingen, fra begynnelsen til slutten.

Jeg har blandede følelse for denne typ av verk. På den ene siden føler jeg mange ganger at, nei, fy, der går grensen, nå har jeg mistet all sympati til dette ubehagelige menneske og for fortellingen i stort. På andre siden så får slike verk meg til å tenke: må man bare lese ting som er behagelige? Burde man virkelig bekjempe de uunngåelige ubehagene som med nødvendighet følger med livet? Og vil man ikke leve i en verden der alle får plass og lov til å finnes, selv de som ikke er helt innom og som vi sliter med å forstå? Boken ristet meg virkelig og drøyer seg kvar i mitt sinn i lang tid etter at jeg har lest den ut, som en ubehagelig slim som ikke lar seg vaskes bort.


Skrevet av

Ella Nilsson

Anmeldelse av Gryende hvitt

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Gryende hvitt

Av Marianne Nymo

Utgitt på Kolofon forlag i 2021

Da var mamma like i nærheten. Helt til lukten forsvant. Hun fant en ny bluse, og enda en ny og enda en ny, til det ikke var flere igjen og hun ikke husket hvordan mamma luktet.

Nymo, side 306

Foto: Beathe Tufte

Victoria er dement, og det meste av sin våkne tilværelse lever hun seg tilbake til da hun var ei ung jente. Minner fra barndommen og ungdomstiden fyller tankene og forvirrer henne, hendelser fra den gang blir levende for henne. Hun kjenner ikke igjen sykepleierne på sykehjemmet i Lofoten, hun har ikke tillit til dem og innbiller seg at hun blir matforgiftet. Victoria har ei datter på 51 år, Einy, som har flyttet sørover til Drammen, og som ikke har vært på besøk etter hun flyttet på sykehjemmet. Einy har problemer med å godta at mannen som i hele 50 år har vært hennes far, ikke er hennes biologiske far. Det fikk hun vite i farens begravelse ett år tidligere. Og hvordan skal hun finne ut hvem som er den biologiske faren nå som moren er dement? Einy drar nordover etter en opprivende krangel med sin ektemann, i håp om å få svar og finne tilbake til seg selv.

Dette er en fortelling om to kvinner, mor og datter, som er sterkt preget av deres opplevelser i livet. Vonde opplevelser som påvirker mange mennesker, særlig når det holdes hemmelig. Det har gitt dem følelsen av å ikke strekke til, ikke føle seg god nok hverken for sine barn eller foreldre. Og det har skap grobunn for uhensiktsmessige reaksjonsmønstre mot sine nærmeste.

I tillegg til å være en godt beskrevet fortelling om en kvinne med demens, tar den også for seg hennes vanskelige forholdet til sin datter, og hvorfor det har blitt så vanskelig å knytte seg til henne. Klarer de å tilnærme seg hverandre etter over 50 år? Hva skjer dersom man snakker høyt om hemmelighetene? Tåler de å dele sannheten?

Det er en troverdig og vond bok å lese med et viktig innhold, en stillfaren fortelling om deres liv og historie, selv når det beskrives vonde opplevelser unngår forfatteren å bruke høylytt språk. Marianne beskriver hendelser og situasjoner på en fin måte. Selv om det er en bok med et trist bakteppe, var den interessant og jeg klarte ikke å legge den fra meg.


Skrevet av

Beathe Tufte

Intervju med Marianne Nymo

En datter i livskrise søker tilbake til sitt opphav for å finne svar. En mor kjemper sin egen kamp for å holde på de siste bruddstykkene av et liv. For å forstå seg selv, nøster Eiyn i mammas fortid, men hvordan kan mamma fortelle om hvem hun er når hun har mistet seg selv? Gryende hvitt forteller om en reise i minner og en utforskning hva som virkelig betyr noe i livet.

Hvem er du?

Jeg er gift, mamma til to voksne barn og har tre voksne stebarn. Jeg er født og oppvokst i Solbergelva i Drammen kommune. Utdannet sykepleier og jeg har jobbet i ulike stillinger i Kommunehelsetjenesten. For fem år siden sa jeg opp min faste jobb for å skrive denne boka. Nå jobber jeg som freelance som Familierådskoordinator via Bufetat, så jeg har fremdeles en betalt jobb, men jobber slik at det passer med skrivingen.

Fortell litt om boka di, Gryende hvitt.

Gryende hvitt handler om forholdet mellom mor og hennes voksne datter, og hva som skjer i dette forholdet når moren blir dement. Jeg har fokus på både den dementes perspektiv, samt datterens. Hvem er de? Hvordan ser de på hverandre? Hvordan kaster møtenes deres lys over dem selv og fortiden? 

Boken starter med at datteren kastes inn i en personlig krise. Dette fører til at hun reiser hjem til moren for å finne fotfeste i livet. For å forstå seg selv, nøster hun i morens fortid, men hvordan kan moren fortelle hvem hun er når moren har mistet seg selv? Dette blir starten på en reise i minner og en utforsking av hva som virkelig betyr noe i livet.

Marianne Nymo

Aktuell med: Gryende hvitt

Hjemmeside: https://mariannenymo.no/

Instagram: marianne.nymo

Du er selv utdanna sykepleier og har ledet en avdeling for mennesker med ulike typer demenssykdommer. Hvordan har du brukt dine egne erfaringer i romanen?

Jeg bruker mange erfaringer jeg har, både faglige, men også møtene jeg har hatt med pasienter, pårørende og kollegaer. Jeg husker godt hvordan jeg som sommervikar på et sykehjem hadde mitt første møte med mennesker med denne sykdommen, den gang sykehjemmene bestod av store, uoversiktlige avdelinger og jeg ikke visste noen ting om demens. Jeg henter frem minnene fra denne tiden.

Som sykepleier vet jeg nå at den som utvikler demenssykdom som regel merker at noe er galt. Undersøkelser og samtaler med demente viser dette. Og det som den demente opplever er galt, dominerer bare mer og mer i hverdagen.

Demens er en brutal sykdom, som berører noe av det mest sårbare ved å være menneske, vår evne til å lære og forstå, samt samhandle med andre. Dette er en stor og viktig del av å være menneske. Når dette blir borte, hvem er vi da? I boka forsøker jeg å lage et vindu inn i denne verden basert på både fag- og erfaringskompetansen jeg har opparbeidet meg.

I tiden jeg arbeidet med bokprosjektet, har jeg møtt flere pårørende som har delt sin historie med meg. Jeg har venner som er berørt av sykdommen. Jeg har møtt mennesker med sykdommen som har fortalt meg hvordan de opplever dagene sine. Alle disse historiene har jeg med meg inn i skrivingen. Jeg skriver for alle dem som er berørt av denne sykdommen. Ikke om dem. For min bok handler om Victoria og Einy. Men jeg skriver om noe mange kan kjenne seg igjen i, og kanskje til og med finne en slags trøst i.

Romanen fokuserer på forholdet mellom mor og datter. Hva var grunnen til at du ville utforske akkurat dette forholdet?

Jeg synes mammarollen er en spennende rolle. Da jeg ble mamma for første gang, tenkte jeg at mammarollen opphørte når barnet ble voksent. Jeg reflekterte ikke noe spesielt over at denne rollen varer livet ut. Men den gjør jo det. Og jeg tror at, selv om man blir voksen, så fortsetter man å søke bekreftelse fra mamma. Jeg kjenner det på meg selv, at jeg fremdeles søker en slags bekreftelse fra min mor, og at mine barn kommer hjem og trenger en slags bekreftelse fra meg. Så ja, mammarollen varer livet ut.

Tanker rundt dette bidro til at jeg hadde lyst å utforske dette forholdet. Hva skjer når vi ikke får denne bekreftelsen fra mamma, fordi mamma har en demenssykdom? Hva med alle de tingene vi trenger å vite om mamma? Alle de tingene som vi først forstår at vi trenger å vite, når vi selv er godt voksne.

Det er naturlig å reagere med sterke følelser når en av dine nærmeste rammes av demens. Og bærer du byrden alene, kan du bli utslitt og miste evnene til å tenke konstruktivt. Derfor tok jeg et bevisst valg at datteren skulle være enebarn for å gjøre det vanskeligere for henne. I tillegg satte jeg henne i en livskrise slik at hun ikke har dette overskuddet og hjernen hennes ikke lenger reagerer rasjonelt. Dette er kanskje dårlig gjort. Men det er disse konfliktene som skaper driv og endringer i historien.

Du skriver både fra den demente morens, Victoria, og datteren Einys perspektiv. Bød dette på noen utfordringer underveis? I så fall, hvilke?

Jeg tror nok ikke jeg forstod hvor vanskelig det skulle være. Å dyrke frem to ulike stemmer og få de til å fremstå som forskjellige. Jeg fant fort ut at det ikke var så enkelt å hoppe frem og tilbake mellom dem. Jeg måtte konsentrere meg om et perspektiv av gangen. Jeg skrev hele livshistorien til moren, om oppveksten i Drammen fra etterkrigstiden, og alle de tingene som former et menneskeliv. Selv om mye av dette ikke er med i boka, så var det slik jeg måtte jobbe for å finne frem til Victoria.

Og da jeg startet å jobbe med datteren stemme, måtte jeg omstille hodet. Det var en gradvis prosess å jobbe meg inn i datteren og være der lenge nok til at jeg fikk tak på hennes stemme. I begynnelsen var jeg veldig opptatt av at datteren ikke skulle bli meg. Kanskje var jeg redd for det. Til jeg forstod at jeg skriver med utgangspunkt i meg selv, og at dette ikke er å skrive selvbiografisk. Så var det bare å sette i gang å skrive livshistorien til Einy. Selv om mye av det ikke er med i boka, så var det viktig for meg å kjenne den fullt og helt. Vi kunne ikke ha noen hemmeligheter for hverandre.

Da jeg etter hvert kom til komposisjonen av historien, var det ganske utfordrende å finne disse skjæringspunktene mellom morens og datterens perspektiv, og hvordan jeg skulle sette sammen historien slik at den ikke ble rotete. Det ble mye flytting av kapitler frem og tilbake, lese gjennom, om og om igjen, til jeg endelig ble fornøyd.

«Hun elsket datteren. Ikke av ømhet eller begjær eller som en eksplosiv forelskelse, men av frykt. Om natten våknet hun og forestilte seg lukten av brann. Hun hørte lyden av knitrende treverk, og i halvsvime sjokket hun rundt i huset etter tegn til ild. Selv om hun var lys våken og skjerpet, dirret datterens skrik fra innsiden av hodet.»

Nymo, 259

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Det vet jeg sannelig ikke, men jeg var ung. Jeg husker jeg fikk skrivemaskin av foreldrene mine i julegave da jeg var 11-12 år fordi jeg skulle bli forfatter. I samme tidsepoke fikk jeg og søskenbarnet mitt vår egen spalte i Lofotposten, som het «Sommerpoeten». Hver sommer sendte vi inn egenkomponerte dikt mens vi var på ferie hos besteforeldrene.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Våren 2020 sendte jeg manuset til et par mindre forlag, men fikk til svar at det rant over med manus. De hadde ikke kapasitet til å vurdere manuset, og de anbefalte meg å sende inn til de store forlagene. I løpet av nedstengingen av landet var det tydeligvis mange andre som også hadde skrevet. Så jeg bestemte meg for å gå indie. Jeg følger flere indiegrupper på nettet, har deltatt på indieforfatterseminar og fulgt flere indieforfattere frem til utgivelse.

Det skjer jo en del endringer i forlagsbransjen nå. Forfatteropprør og nye aktører som utfordrer. I tillegg hadde jeg lyst til eie rettighetene til min egen bok, samt ha kontroll på prosessen frem til ferdig bok. Så det ble naturlig å velge å gå indie.  

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Ja, det er å finne en god pilotleser. Og når jeg sier god, så mener jeg en som våger å gi konstruktiv tilbakemelding. Det må være din egen avgjørelse å gjøre noe med de innspill du får, men det er svært nyttig med en kritisk sparringspartner. En som er enig med deg i ett og alt, skaper ofte ikke utvikling. I tillegg må du investere i god redaktørhjelp, språkvasker og korrekturhjelp.  

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Ja, jeg har to nye skriveprosjekter på gang. Noe mere enn det vil jeg foreløpig ikke røpe.

Har du noen litterære forbilder?

Selvfølgelig finns det mange forbilder. Jeg elsker å lese bøker. Skal jeg trekke frem noen, må det være to stykker jeg vil nevne. Anne-Cath Vestly betydde mye for meg da jeg var liten. Både hvordan hun skrev historiene, men også hennes måte å formidle de på. Etter hvert som jeg ble eldre var det er Lars Saabye Christensen tok som tok mye plass. Og det gjør han fremdeles.

Gryende hvitt kan kjøpes i norske bokhandler og gjennom forfatterens nettside.

Anmeldelse av Driva

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

DRIVA

Urtekona ved det magiske fjellet

Av Gunhild Haugnes

Utgitt på Vikinga Media

Det var da hun trådte fram for henne. Frøya. Han skjønte med én gang at det var henne. En vakker kvinne med langt, gullfarget hår og store, grønne øyne, iført en enkel rød kjole som bare delvis skjulte den formfulle kroppen. Det var en egen glans rundt henne, som om sola hadde valgt henne ut.

Haugnes, side 175

I en tid der pandemien råder, er det mange som flykter til bøker om tidligere pester. En av de største, Svartedauden, er kanskje den som er skrevet mest om. Ikke uten grunn, med tanke på hvor mange pesten tok livet av. I Driva er det pest. Det er Svartedauden (eller Manndauden som dem kaller det der), og det er død. Romanen er tredje bok i serien Frøyas døtre, der alle er frittstående med nye karakterer. I Driva er handlingen lagt til 1300-tallet, nærmere bestemt 1349, da pesten først kom til Norge. Det er ikke mange kapitlene før vi beveger oss fremover i historien, helt til 1412.

Driva, ei ung jente fra Valdres, blir sendt ut på en reise til Dovre etter at manndauden har rammet gården hennes. I møte med en eldre kone, får hun høre at livet hennes allerede er bestemt. Hun er ikke den hun først trodde hun var, og noen har en oppgave hun må gjennomføre.

Ved første øyekast er det lett å tenke at romanen er en fantasyroman, inspirert av de norrøne gudene, men jeg fikk nesten følelsen av det motsatte da jeg leste den. Fantasielementene er så godt «gjemt» inn i teksten at man til tider glemmer de er der. Jeg vil heller kalle romanen historisk, for det er akkurat dette den fokuserer på. Det er mye historie i teksten, og denne er spennende. Haugnes blander virkelige personer og hendelser med de oppdiktete, med en dreven hånd. Jeg har selv ingen store kunnskaper om århundrets kongehistorie, men jeg forlot denne romanen med en følelse av at jeg nå var mye mer «belest» om emnet. Nå tenker jeg istedenfor tanker som «tenk at jeg ikke har hørt om dronning Margrete før nå».

Det er ikke bare kongeslekten leseren får lærdom i. Her er det også levestil, tro, legekunst og ikke minst: stedsnavn. Hver gang jeg dykket ned i boken reiste jeg rett og slett tilbake i tid. Det var den følelsen jeg fikk, for Haugnes har virkelig klart å skape den historiske stemningen. Jeg ønsker å sammenligne leseropplevelsen med den jeg hadde ved de første bøkene om Isfolket, og dette er for meg en positiv leseropplevelse.

Så må vi ikke glemme den norrøne mytologien, for hvem liker ikke en roman som blander mytologi og virkelighet i ekte antikk stil. Her interagerer Frøya med vår helt, akkurat slik Odyssevs fikk hjelp av Athene. Selv om romanen gir plass til litt «eventyr» og heltehistorie, er det alltid det historiske som står i sentrum.

Noe av det som overrasket meg mest da jeg leste, var hvor lett det var å henge med på historien, til tross for alle årene den dekker. Leseren blir ikke gitt mye tid ved hvert år – vi skal tross alt komme oss 63 år fremover på under 400 sider. Men dette var aldri noe som førte til forvirring. Haugnes har klart å plukke frem de mest sentrale scenene i årenes løp, og fokuserer fult ut på disse. Det er heller ikke for mange karakterer, og derfor enkelt å huske de ulikes roller.

Det er gøy å lese romaner du kommer ut fra og føler deg hakket mer klokere enn det du var før du gikk inn i den. Dette er en sånn roman. Den er lettlest, drivende og gir deg samtidig kunnskap. Hva er vel ikke bedre enn det?


Skrevet av

Taran Halvorsen

Intervju med Gunhild Haugnes

Driva nyter de siste sommerdagene på setra, lykkelig uvitende om at en fryktelig pest herjer i landet hennes. Året er 1349. I den tredje boka om Frøyas døtre, mister Driva alt, også seg selv. Samtidig får hun en livsoppgave i fanget av Frøya. Hun skal tjene Nordens mektigste kvinne, men først må hun forlate alt og møte ei stygg kone ved det magiske fjellet, Snøhetta.

Hvem er du?

Jeg har jobbet som journalist i over 25 år blant annet i Aftenposten, og har også vært forskningsformidler ved UiO (gründer/redaktør/skribent i Titan.uio.no). Debuterte som forfatter i 2013 og har nå gitt ut fire romaner. Ellers er jeg er midt i femtiårene, gift og mamma til to voksne barn.

Fortell litt om boka di, Driva.

Det er en historisk roman, med kvinner i hovedrollene, ispedd norrøn mytologi og en dæsj magi. Romanen starter i 1349, samtidig som pesten vi i dag kaller svartedauden kom til de nordiske landene. Driva overlever pesten, men lider store tap. Samtidig får hun en livsoppgave i fanget av Frøya, i likhet med de andre hovedpersonene i min serie uavhengige romaner, «Frøyas døtre». Også Margrete Valdemarsdatter er sentral i romanen. Hun er Nordens mektigste kvinne noensinne, og bidro sterkt til å redde Norden, som lå med brukket rygg etter gjentatte pester, uår og kriger.

Gunhild Haugnes

 Opprinnelig trønder, bosatt på Rykkinn

Aktuell med: Driva – Urtekona ved det magiske fjellet

Hjemmeside: https://gunhildhaugnes.no 

Instagram: Gunhildhaugnes

Driva, i likhet med de tidligere bøkene i «Frøyas døtre»-serien, er i stor grad basert på historiske fakta og sagaer. Hvordan arbeider du med å blande fiksjon og fakta?

Den historiske tiden, inkludert reelle hendelser og personer vi vet har levd, blir et slags skjelett for fortellingen. Derfor bruker jeg mye tid innledningsvis på å lese historiske faktabøker, pluss ulike kilder på nett og lager så en kort tidsakse. Jeg begynner også på en kapitteloversikt, og skriver først et resyme av starten og slutten av romanen.

Samtidig som dette skjer, begynner personene (både de virkelige og oppdiktede) å leve sitt eget liv i hodet mitt. Det samme gjelder historiene, scenene – både de faktiske hendelsene og «fantasi»-hendelsene.

Mange forfattere er veldig gode på å lage en grundig struktur før de starter å skrive. Slik er ikke jeg. Ideer dukker opp hele tiden og jeg undrer meg ofte over hvor de kommer fra. Av og til føles det ut som det er et kraftverk i hodet. Jeg har reflektert over at man skal være forsiktig med å dikte om reelle personers liv og tanker. Men uten at det gjøres, vil ikke disse menneskene fremstå som levende. Jeg er nøye på å understreke i for- eller etterord at romanen er inspirert av virkelige hendelser og personer, men at jeg har tatt meg friheten til å dikte om dem.

Hvordan ble Driva, hovedpersonen i romanen, til?

Jeg ønsket at myter rundt fjell og snø skulle være sentralt i denne romanen, og gjerne med mytiske Snøhetta som ramme rundt det hele. Så ramlet jeg over historien om Driva, kong Snø, Vanlande og Visbur i Snorre Sturlassons Ynglinge-saga. Disse skal ha levd på 300-400-tallet. Jeg lot meg inspirere av denne historien og flyttet Driva 1000 år frem i tid. Dessuten synes jeg Driva var et kult navn. Litt morsomt er det også at en elv som har sitt utspring fra nettopp Dovrefjell heter Driva.

Handlingen utspiller seg under svartedauden. Har pandemien vi er i nå påvirket romanen på noen måte?

Det er tilfeldighetenes spill at den ble aktuell på den måten. Jeg var kommet langt med romanen da koronaen kom, og hadde akkurat levert Albert Camus-romanen Pesten, som var en av mine inspirasjonskilder, tilbake til biblioteket.

Det var selvfølgelig spesielt å bli sendt på hjemmekontor på grunn av en pandemi og sitte på det samme hjemmekontoret på kveldstid og jobbe med en roman fra en annen pestbefengt tid. Men jeg var ikke overrasket over at den kom en slik pandemi nå, historien viser at slikt oppstår med ujevne mellomrom, og er like overraskende hver gang.

Jeg har reflektert over likhetene, men ser også mange forskjeller. Svært få som fikk svartedauden overlevde, de fleste overlever korona. Og de visste ikke den gang hvordan pesten spredde seg, men trodde det var en straff fra gud.

«Kvinnen gransket meg. «Grønne øyne, hvitt hår. Det er ingen tvil, det er henne», mumlet hun mens hun gløttet bort på din far. Han bare nikket mens han smilte til meg. «Hun skal hete Driva», sa han uten å si hvorfor.»

Haugnes, 27

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Det har jeg visst så lenge jeg kan huske, det er nok en del av DNAet mitt. Min bestemor elsket å fortelle historier, i likhet med min far og andre slektninger. Far skrev også flere bøker og var dessuten en tidlig indie.

Jeg har gjennom årene begynt på flere bokmanus, men fullførte ikke. Det handler nok om mot. Det var skummelt å tenke på at andre skulle lese det jeg hadde skrevet. En roman er langt mer personlig enn en avisartikkel som jeg har skrevet tusener av. Men endelig turte jeg, og ga ut Døtre av Norge i 2013.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Min første bok, Døtre av Norge, sendte jeg til et par forlag. Det tok fryktelig lang tid å få svar. Et av forlagene ga meg en oppmuntrende konsulentuttalelse, men jeg skjønte at hvis jeg skulle ta flere runder med forlaget, ville jeg ikke rekke utgivelse på 100-årsdagen for kvinnelig stemmerett i juni 2013, som var målet jeg hadde satt meg. Derfor ga jeg den ut selv. Den neste boka, Kvinnen ved jordas kant, ble utgitt på Juritzen forlag og ble også innkjøpt av Kulturrådet. Det var gøy. Samtidig erfarte jeg at man gjennom forlag mister kontrollen over eget åndsverk. Som regel har forlagene rettighetene til boka i 70 år etter forfatters død. Selv fikk jeg heldigvis kjøpt rettighetene. Etter det fant jeg ut at jeg ville gå mest mulig indie med bøkene mine.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Just do it! Brenner du sterkt for historiene du vil fortelle så er det bare å hoppe i det. Fordelen med å gå indie, er at du eier boka med hud og hår og har enorm frihet til å gjøre akkurat det du vil med den.

I 2013, da jeg ga ut min første bok, var indiemiljøet veldig lite i Norge, men det er nå i sterk vekst. Det finnes flere nettverk og steder man kan få råd og hjelp i de ulike fasene som for eksempel Facebook-gruppen Indieforfatterforum og Boldbooks (hvor man kan få kjøpt ulike tjenester).

Vær forberedt på at det er dyrt å gi ut bok. Men det må man koste på seg, kvalitet er viktig. Samtidig er konkurransen hard og man risikerer å gå med tap. Men brenner du nok, så er det verdt det!

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Konkret er jeg i tidlig fase i neste bok i «Frøyas Døtre»-serien. Den utspiller seg på 1500-tallet. Planlegger i alt 7-8 bøker i serien. Handlingen vil utspille seg i ulike tidsepoker fram til våre dager.

Jeg har ellers en mengde ideer til nye bøker, som jeg ikke aner når jeg skal få tid til. Vi får se.

Har du noen litterære forbilder?

Jeg liker store episke romaner fra ulike deler av verden, som gjerne er ispedd mystikk, overtro og mytologi. Jeg liker også historier som har flere lag. Her vil jeg trekke fram Astrid Lindgren, og hennes fabelaktige historier. Som barn elsket jeg ikke minst bøkene og filmene om Pippi. Hun var så kul og annerledes, fant på så mye gøy. Som voksen ser jeg også andre ting ved historien om Pippi. Det triste med det hele, samfunnskritikken m.m.

Driva – urtekona fra det magiske fjellet kan kjøpes gjennom forfatterens nettside.

Anmeldelse av Logg 12. mars – 1. mai 2020

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Logg 12. mars – 1. mai 2020

Litteratur fra en pandemi

Red. Bjørn Aagenæs

Utgitt på Kolon i 2020

Det sies at likene har en tendens til å hope seg opp for tiden. Et tydeligere endetidstegn skal man lete lenge etter.


Anfinnsen, 16

Da den første bølgen av COVID-19 traff Norge i fjor, og landet stengte ned for å forhindre spredning av viruset, tok Kolon forlag i et tak for å dokumentere denne makeløse tiden. Alle forlagets forfattere ble invitert til å sende inn sine bidrag til «en skjønnlitterær respons på koronaens tid». Resultatet ble Logg 12. mars – 1. mai 2020: en antologi som gir et unikt innblikk i hva disse 28 forfatterne skrev og tenkte på under pandemiens første fase.

Bidragene er varierte, både i sjanger og innhold. Noen av tekstene er tydelig markert av korona, slik som Karoline Brændjords dikt «Til ungdommen», mens andre har ingen opplagt koronarelevans. Denne variasjonen er noe av det som gjør at antologien etterlater seg et så sterkt inntrykk.

Et av bidragene som traff meg spesielt hardt var Caroline Egelstad Elnæs’ «Alma eller Et oppussingsobjekt». Teksten er satt etter en eldre kvinnes død, og omhandler barnebarnet hennes som overtar leiligheten hun bodde i. Referansene til pandemien er få og langt imellom – for eksempel nevnes det at jeg-personen er permittert, og at noen arbeidere har på seg munnbind – men dette tar ikke vekk fra tekstens koronarelevans. Tvert imot lykkes Elnæs i å skildre hvor vanskelig det er å unnslippe koronaen, selv når vi har viktigere ting å tenke på.

Når vi nå «feirer» ett helt år siden første nedstengning med ytterlige tiltak for å flate ut kurven til et nytt mutert virus, er Logg 12. mars – 1 mai 2020 dessverre like relevant som da tekstene ble skrevet. I tillegg til å gi leseren en introduksjon til forlagets mangfoldige forfatterstab, representerer Logg et viktig bidrag til den pågående litterære dokumentasjonen av koronaens tid.


Skrevet av

Marte Trollsås Vestly

Anmeldelse av Aktivasjon

Aktivasjon.

Handlekraftiv vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS

Av Kristin Ribe

Utgitt på Oktober i 2021

HVIS JEG IKKE BEVEGER MEG NÅ

HVIS JEG SITTER HELT, HELT STILLE PÅ GOLVET

kan jeg kanskje unngå å gjøre noe ugjenkallelig, uopprettelig. Noe jeg aldri kan komme til å angre på, fordi det ikke lenger vil være noe SUBJEKT som kan (verb) angre.

BARE SITTE HELT, HELT STILLE

PASSIV

Ribe, side 308

Har du noen gang tatt deg selv i å vandre hvileløst rundt i din egen leilighet, på jakt etter å gjøre deg selv nyttig? Har du satt deg ned i sofaen og tenkt: nå skal jeg for en gangs skyld slappe av, bare for så å ta deg selv i å ikke klare det, fordi du da ikke utretter noe? Har du verken klart å være produktiv eller avslappet, fordi ingenting lenger gir mening ved tilværelsen?

Jeg har det. Og jeg har kjent spesielt mye på disse følelsene de siste månedene i Oslo. Lockdownen har gjort noe med psyken til mange, og for meg har det gått verst utover vekslingen mellom arbeid og avslapning. Når både jobb, studier og fritid foregår på samme plass (her min Macbook Air), blir det vanskelig å skille alt fra hverandre. Jeg har slitt mye med å ta pauser i hverdagen, for ved pauser kommer tankene, og i samfunnet i dag er det litt for mye negativt å kunne tenke på.

Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er en roman du som føler på disse tankene, trenger å lese nå. Jeg-personen (Jeg velger her å ikke navngi hovedpersonen, selv om hun et par steder forteller at hun heter Kristin. Men for meg var dette en navnløs person, fordi jeg leste henne som ALLE som føler disse tankene), har akkurat opplevd et tap av to personer, og sliter nå med å komme seg tilbake til den gamle hverdagen. Hverdagen menes her som den bestående av rutiner og mål. Jeg-et husker rutinene og målene, men klarer ikke lenger å fullføre dem. Hun får beskjed om at hun nå skal bruke tiden på seg selv og å slappe av istedenfor, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort.

Tittelen og omslaget tilsier at denne romanen vil handle om aliens, samt en slags «jakt» på disse. Er man glad i konspirasjoner rundt aliens-eksistens, vil man også kunne kjenne igjen mange av de samme idéene jeg-et roter seg bort i. Likevel er aliensene kun en bihandling til det romanen handler om på et overstående plan. Jeg forstår hvorfor tittelen er som den er, men den kan fort villede aliens-elskere til å tenke at boken kun handler om dette. Denne romanen handler om så mye mer enn bare det.

Det er vanskelig å liste opp alt romanen handler om, og jeg har heller ikke tenkt til å gjøre det. Det er MYE som kan leses ut og mellom linjene, og jeg tror teksten vil leses ulikt fra hvert nye leserperspektiv. For meg handlet den om å sette ord på følelsene som oppstår i den meningsløse lockdown-tilværelsen.

Teksten kan til tider minne om en form for moderne poesi, med sine korte setninger, linjedelinger og tankestrømmer. For en som er mest begeistret for lyrikk skrevet regelrett med bundet form, er en slik fri form, pakket inn i sjangeren «roman», svært tilfredsstillende. Vekslingen mellom fortellende stil, frie vers og lister er jevnt fordelt over hele romanen. Dette gir leseren en følelse av en form for tankestrøm som jeg-et foretar seg i den gitte situasjonen. Det er så og si ingen ytre handling, men istedet blir leseren presentert for en rekke tanker og refleksjoner rundt menneskets eksistens fra jeg-et. Ved et punkt tar teksten også steget ut med en metakommentar.

Romanen fikk meg til å åpne øynene, og den fikk meg til å reflektere. Den fikk meg til å smile av de mange konspirasjonsteoriene jeg ELSKER å lese om, og den fikk meg til å tenke på årsakene til at mange oppsøker disse sannhetene.

Det er mange sitater jeg ønsker å dele, men det riktigste vil være at du plukker opp boken selv og finner de som betyr noe for akkurat deg. Likevel vil jeg avslutte med et som for meg var PERFEKT:

Å «VÆRE EKSISTENS», å være kun ÉN

er så TOMT, det er så INGENTING MULIG

Man trenger å vite at man eksisterer.

Man trenger å kjenne at man eksisterer.

Man trenger at noen veit at man eksisterer.

Ribe, side 236

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Vokterne

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Vokterne

Av Svein Gudbrandsen

Utgitt på Kolofon i 2020

Så kunne en igjen bare høre regnet som pisket mot den våte trekaia, en kunne igjen bare høre måsene som skrek der ute, og en kunne igjen bare høre stillheten som la seg som et mørkt lokk over fiskeskøyta som vugget sakte på de små bølgene.

Gudbrandsen, 148

Vokterne er en historisk krim satt til 1918, i Trondheims mer sjuskete strøk. Det dukker stadig opp drepte, unge menn i Nidelva, og politiet må jobbe mot tiden mot det som virker å være flere drap innad et kriminelt miljø.

Frank Larsen har mistet kona si, Tanja, til lungebetennelse, og så henne de siste dagene hennes gjennom vinduet på sykehuset.

Samtidig som polititeamet Larsen er med i, jakter narkomane og prostituerte som kan være mulige mordere, finner Larsen et bilde av hans Tanja som barn, sammen med et bilde av en gutt. Han tror mordene har noe med henne å gjøre, og starter en egen, uoffisiell etterforskning sammen med Amanda, ei venninne og journalist. De finner et bilde av Tanja og flere av de andre drepte. Men Tanja døde jo av lungebetennelse, hvorfor er ikke hennes hode også ringet rundt, som de andre som er funnet drept?

Et grep jeg liker veldig godt i historien, er hvordan Gudbrandsen ofte setter stemningen, og skildrer omgivelsene og været. Han klarer å få det til å bli stemningsfullt og lunt, midt i en mordhistorie. Leseren klarer å se for seg gatene i Trondheim, og hvordan fuglene kvitrer. Jeg liker kontrasten mellom den fine, rolige stemningen som ofte settes, mot de kalde drapene og torturmetodene. En morsom greie han har gjort ut av de ekle torturscenene, er å gjøre dem litt mindre ubehagelige ved å kalle offeret «den lille mannen».

Gudbrandsen bytter perspektiv for hvert kapittel, og det er spennende å følge motivene til morderne, jakten til politiet, og etterforskningene, og Amandas rolle som journalist, i en tid hvor det kun nylig var blitt lovlig for en kvinne å ha egen jobb.

Selv om perspektivet byttes i historien, er det likevel samtalene som driver historien videre, noe som også gjør den mer troverdig. Karakterene har dybde, og leseren får et innblikk i alles personligheter.

Leseren lærer veldig mye om mye. Gudbrandsen får frem mye fakta på få ord, og det er lærerikt og integrert i teksten. Særlig interessant er det å lære om captain Morgan og russisk historie. Han har med mye feminisme, og har med karakteren Amanda lagt til den tidlige historien om yrkesaktive kvinner, og hvordan dette ikke ble like godt tatt imot av alle.

Jeg ble veldig glad i Amanda og Frank, og håper det kommer en bok to, så man kan se mer av de to sammen, nå som forholdet har begynt å utvikle seg mer.

Dialogene er fine. Jeg liker særlig den mellom Preben Elkjær og datteren Amanda, som nesten er litt teatralsk.

For de av dere som trenger krim til påsken, så anbefaler jeg denne.


Skrevet av

Helene Tufte

Intervju med Svein Gudbrandsen

Året er 1918. Flere unge, lyshårede gutter blir funnet brutalt drept i Sverige. Samtidig finner man flere unge prostituerte jenter druknet i Nidelva i Trondheim. Kan det være en sammenheng? I denne historiske krimromanen avdekker førsteinspektør Frank Larsen og journalisten Amanda en pakt fra gammel tid, og dens voktere vil for enhver pris beskytte sine hemmeligheter.   

Hvem er du?

Jeg heter Svein Gudbrandsen, er 54 år og er bosatt i Mo I Rana. Jeg har tre voksne døtre, bor sammen med min kjære Cecilie, en finsk lapphund som heter Elvis og en katt som heter Lissi-boy. Til daglig jobber jeg som rådgiver i NAV mens min skrivekløe dyrkes i ledige stunder.

Fortell litt om boka di, Vokterne.

Min bok Vokterne begynte egentlig som en drøm, bokstavelig talt. Over en tid drømte jeg om karakteren «Frank Larsen», hvordan han som i sitt virke som vokter passet på en ung gutt i gammel tid. Siden jeg alltid har likt å skrive, begynte jeg å skrive ned ting jeg husket. Samtidig har jeg alltid vært veldig interessert i historie og kanskje spesielt russisk historie. Tsar Nikolai og Romanov-familiens skjebne har alltid pirret meg. Hva skjedde med dem? Finnes det noen overlevende? Så dermed knyttet jeg sammen disse tingene, og så har det egentlig bare blitt et lite univers av dette. Tiden etter første verdenskrig var jo også en spennende tid, en ny tid for mennesket og det var mange historiske ting å bygge min roman rundt.     

Svein Gudbrandsen

Bor i Mo i Rana, Nordland

Utgivelse: Vokterne

Hjemmeside: https://www.sveingudbrandsen.no/

Hvorfor valgte du å skrive en historisk krimroman? Hva er det med sjangeren som fenger deg?

Som sagt har jeg alltid vært interessert i historie, hendelser i det virkelige livet overgår mange ganger fiction. Så er det noe med å kunne skrive om karakterene og menneskene som har levd før oss, og samtidig kanskje lære noe av våre forfedre og se at dagligdagse problemer fantes da også. Se hvordan samfunnet har endret seg, hvordan vi løser saker nå kontra da, og jeg tror kanskje dette interesserer oss i dag og gjør historiske romaner spennende. 

Handlingen i romanen er satt til 1918, da den første bølgen av spanskesyken herjet. Påvirket pandemien vi er i nå handlingen på noen måte?

Nei, jeg begynte å skrive på min krim-bok for 10 år siden ( ja, det har tatt en tid), så det er litt tilfeldig, men det viser igjen at vi kan lære mye av vår historie.

En av de fremtredende karakterene i romanen er journalisten Amanda. Kan du fortelle litt om henne?

Handlingen i min krimbok er lagt til 1918, og i disse årene begynte kvinnefrigjøringen for fullt.  Det ble nye tider der nye yrker etter hvert dukket opp for kvinnene også. Boka fortjente en sterk ung kvinne som kunne utfylle disse tidene og så trengte jo førsteinspektør Frank Larsen en god støttespiller på alle måter.  

«Han falt nå inn i sin dypeste søvn uten å ane den tragedie som allerede hadde begynt å utspille seg flere mil inn i de forblåste fjellsidene mot øst».

Gudbrandsen, 11

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Jeg begynte å skrive litt først for moro skyld, men har alltid hatt en liten drøm fra jeg var gutt, om å kunne skrive bok.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Jeg er ikke så veldig tålmodig av meg, og leste meg litt opp om sjansene for å bli antatt. De er ikke er veldig store som ukjent person, så da bestemte jeg meg bare for å gjøre det selv.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Det må være å ikke gi opp! Har jo holdt på i 10 år. Samtidig må man å tørre å stå for produktet sitt, og en må bare legge vekk skumle tanker om at folk ikke vil lese boka o.l. Følelsen når en får boka ferdig trykt og kan holde den i hendene er en følelse som det er verdt å jobbe for.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Tja, det er en del løse tråder i Vokterne, som er gjort med hensikt, da jeg har begynt å skrive på fortsettelsen. 1 kapittel i neste bok starter med en hendelse i år 1000 – hvis noen har lest boka, vil de kanskje ta det.

Har du noen litterære forbilder?

Ja, jeg har lenge beundret og lest Frode Granhus sine krimbøker, hvordan han har lagt sine plott inn i den barske nordnorske naturen. Som nordlending selv, ønsker jeg å fremheve akkurat det, da handlingen i min neste bok er på tur nordover.

Se hvor du kan kjøpe boka på forfatterens hjemmeside.

Anmeldelse av Når du plukker en blomst

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Når du plukker en blomst

Av Sigrid Olsen

Utgitt på Sol forlag i 2020

Avgjørelsen var tatt. Morens blikk holdt henne fast, ørene var stengt av. Hun hørte ikke datterens bedende stemme. Kofferten pakket. Skoleranselen ble fylt med bøker og kladdeblokker. På mandag skulle hun tilbake på skolen. At moren hadde andre planer, skjønte hun først da det var for sent.

Olsen, 7

Slik starter romanen «Når du plukker en blomst.» Leserne får følge hovedpersonen som i en alder av 8 år blir ufrivillig meldt inn i Jehovas Vitner, etter at onkelen hennes overtaler moren til å bli med. Boka tar for seg det å bli overvåket og sett for enhver handling du gjør, leve i frykt for å trå feil og ikke være god nok. Til og med slike tanker gjør en syndig.

Noe som gjør boka umiddelbar merkverdig, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Det er tydelig at forfatteren sitter på mye informasjon om Jehovas Vitner og bruker denne kunnskapen særledes godt for å skrive denne romanen. Dette gjør historien svært overbevisende og engasjerende for leserne som dras inn i et trossamfunn av stor interesse for verdenssamfunnet.

Et interessant aspekt ved boka er mangelen på navn og informasjon på hovedpersonen. Hun omtales utelukkende ved pronomen «hun». Det gir rom for å møte karakteren uten noen fordommer og tanker, men ha mer fokus på hennes indre kamp og tanker. Samt handlingen og alt som skjer rundt henne.

Hovedtematikken ved romanen er det som fortjener mest oppmerksomhet ved en anmeldelse. Med et sterk fortellerstemme og grundige skildringer, skriver forfatteren godt og engasjerende om hvordan det er å leve som et Jehovas Vitne. For en utenforstående som meg selv, er mye av de religiøse normene og troen svært provoserende å lese om. Jeg fant meg selv i å bli forferdet og sint av alt hovedkarakteren må gjennomgå. Samtidig, oppleves dette som en kontrast til deler av boka hvor hun betviler menighetens tro, og stiller spørsmål ved om alle som ikke er med i kirken egentlig er onde mennesker som følger Satan. Kort sagt, boka traff mange følelser på følelsesspekteret for meg som leser.

Til tider kan det være litt vanskelig å følge forfatteren tidsmessig, da det blir en del hopp fremover i tid. Dette skapte litt forvirring for meg som leser, og brøt litt med leserytmen min til tider.

«Når du plukker en blomst» skildrer en fin historie om både oppvekst og livet innad i en menighet, med svært strenge og inngripende regler og normer. Anbefales!


Skrevet av

Silje Marie Maanum