Intervju med Mats Vederhus

I 2016 debuterte journalist og forfatter Mats Vederhus med krimromanen «Trøbbel i Trondheim». I 2019 var han aktuell med oppfølgeren, «Mord i Lima». Denne gangen er Kurt Hammer i Peru for å unnslippe sine egne demoner og få bukt med alkoholismen – i stedet blir han stilt ovenfor den vanskeligste saken i sin karriere. Begge bøkene er utgitt som indie gjennom hybridforlaget Next Chapter.

Hvem er du?

Jeg er journalist, student og forfatter. Akkurat nå tar jeg en mastergrad i russisk og skriver på en ny bok.

Fortell litt om boka di, «Mord i Lima».

Boken ble til da jeg dro til Peru sommeren 2016. Den tok altfor lang tid å skrive, mye på grunn av studier og fordi jeg er dårlig til å planlegge.

Mats Vederhus

Fra Bergen

Aktuell med: «Mord i Lima»

Tidligere utgivelser: «Trøbbel i Trondheim»

Hjemmeside: http://www.matsvederhus.com

Instagram: @matsvederhusbooks

Er det en spesiell grunn til at handlingen er satt til akkurat Peru?

Fordi jeg var der, og ble inspirert da jeg kom til Huaca Pucllava, et utgravingsprosjekt og museum i Miraflores. Jeg følte meg som Agatha Christie, som også la en del av sine krimromaner til utlandet. På hennes tid var det riktignok bare overklassen og øvre middelklasse som hadde råd til å reise til utlandet. Allikevel følte jeg meg privilegert, da jeg aldri hadde vært så langt borte hjemmefra før.

Du utga en krimroman i 2015 også, «Trøbbel i Trondheim». Hva er det med krimsjangeren du liker?

Jeg har vært glad i krimsjangeren siden jeg var liten. Bestefaren min så alltid krim på TV, så det var noe vi ungene ble raskt opplært til. Da jeg begynte å lese romaner var det da også naturlig at jeg ble tiltrukket av krimromaner.

Hva, eller hvem, var inspirasjonen bak karakteren Kurt Hammer?

Alkoholismen kommer fra meg selv. Jeg har aldri vært alkoholiker, men jeg hadde en livsstil når jeg bodde i Trondheim som gjorde at jeg veldig lett kunne ha endt opp som det. Dessuten har pappa jobbet med alkoholikere og andre misbrukere hele livet, så jeg har mye annenhånds erfaring med det. Journalisten Kurt Hammer kommer også fra meg selv – jeg lette etter et utypisk yrke for en detektiv, og fant det i det åpenbare faktum at jeg selv hadde studert journalistikk. Kurts utseende kommer åpenbart fra Jeff Bridges – jeg angrer litt på at jeg gjorde det så åpenbart i min beskrivelse, men det var noe jeg begynte med i den første boken så jeg fant ut at jeg like godt kunne fortsette. Personligheten hans var noe som utviklet seg litt etter hvert – han har en kynisme – spesielt i den første boken – som kommer fra meg selv, men han kan også være en optimist med stor selvtillit, som nok er kvaliteter jeg skulle ønske jeg hadde mer av.

Biler som Rolls Royce Phantom, Porsche Panamera 4, og Aston Martin DB9 okkuperte alle parkeringsplassene langs den smale gaten. […] De var tilsynelatende minst like nysgjerrige som journalistene fra redaksjoner over hele verden som hadde møtt opp og nå gjorde seg klar til å overfalle den nyankomne bilen.

Vederhus, 8

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Her må jeg gi klisjésvar: jeg har alltid vært forfatter. Jeg begynte å skrive fortellinger på barneskolen, og fortsatte med noveller på ungdoms- og videregående skole. Så ble det pause i noen år før jeg fant tilbake til skrivingen på universitetet.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Det var ikke et valg jeg tok, det var mer en dyd av nødvendighet. Begge bøkene mine ble avvist av samtlige (eller der omkring) forlag i Norge, men ble til slutt plukket opp av Next Chapter. Jeg er altså teknisk sett bare indie i Norge, selv om Next Chapter ikke nødvendigvis er et veldig stort eller kjent forlag. Ironisk nok er det i Norge jeg har tjent mest penger på boksalg.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Du må virkelig ville få utgitt boken din! Det er mange, har jeg hørt, som ikke klarer å i det hele tatt fullføre manuset sitt, så om du har klart det, gratulerer! Men om manuset ditt ikke blir antatt må (les: bør) du bruke penger på redaktør selv. Jeg ville brukt tid på å finne noen gode engelskspråklige redaktør(er) hvis du har muligheten til å oversette manuset ditt selv, slik jeg gjorde. Grunnen til at jeg ikke anbefaler nordmenn – i alle fall om dette er din første gang – er på grunn av nordmenns høye timepris. Det høres kanskje brutalt ut, men med mindre du kan forhåndsselge boken din til en pris og i et antall som tilsier at du har råd til å benytte deg av nordmenn, vil du sannsynligvis tape penger. Hvis du er en ukjent forfatter, vil det også legge en begrensning på hvor mye du kan ta for boken din. Jeg har lest innleggene til drøssevis med indieforfattere som klager på at de taper store penger på en utgivelse. Mange av dem tror at hvis de betaler så mye som mulig for «profesjonelle» tjenester (ofte de samme folka som forlagene bruker, for eksempel på Bokarbeid eller Boldbooks) vil boken automatisk selge. Men de glemmer at den viktigste faktoren for å avgjøre om boken vil selge eller ikke er markedsføring. Omslagsdesign kan du enten lage selv eller finne til greie priser for eksempel på Fiverr. Det samme gjelder for ombrekking (noe jeg lærte meg å gjøre selv, i Adobe Indesign). Det er med andre ord mye jobb og mange avgjørelser som må tas før du kan utgi boken din hvis du bestemmer deg for å gå indie.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Ja, jeg holder på med en cyberpunk-roman satt i Moskva, og har et thriller-manus under planlegging. Jeg bestemte meg for at jeg for en gangs skyld ville planlegge et manus ordentlig før jeg begynte å skrive. Jeg har blitt plukket ut til å bo i St. Petersburg i seks måneder for å skrive det, noe jeg forhåpentligvis får gjort så fort Corona-helvetet er over.

Har du noen litterære forbilder?

Agatha Christie! Stieg Larsson og Dan Brown, samt Karl Ove Knausgård.


«Mord i Lima» kan bestilles i alle bokhandlere i Norge. Den kan også kjøpes på norsk på e-bok.no eller på engelsk gjennom amazon.

Av Edith Embla Frydenlund

Intervju med Silje Regine Bråthen

I 2017 debuterte Silje Regine Bråthen med fantasyromanen «Lysveven», og allerede året etter kom bok 2 «Stedfortrederen». Det gikk to nye år før den unge forfatteren var klar med sin tredje roman, men denne gangen var det ikke fantasy lenger. «Mye er dårlig, noe er fint» er en ungdomsroman om psykisk helse, vennskap, kjærlighet og generelt det å være ungdom i Norge i dag. Alle bøkene er utgitt indie gjennom Fanaticus forlag.


Dette er din tredje bok som indieforfatter. Hva er forskjellen ved denne utgivelsen fremfor de tidligere?

Denne boka er jo ikke fantasy, men jeg har fortsatt ungdom som målgruppe. Boka var mye lettere å jobbe med, ikke bare fordi jeg er kjent med prosessen, men fordi jeg ikke trengte å bygge rammeverket for hvilke regler som gjelder i det universet. Ikke at det var en enkel prosess, bare vanskelig på andre områder. Den var mer «emosjonelt» utmattende å skrive.

Silje Regine Bråthen

Bor i Oslo, men egentlig fra Mjøndalen

Aktuell med: «Mye er dårlig, noe er fint»

Tidligere utgivelser: «Lysveven» og «Stedfortrederen»

Hjemmeside: www.fanaticusforlag.squarespace.com

Instagram: siljeregineb (eller fanaticusforlag)

Du skriver en litt annen sjanger denne gangen enn hva du har gjort før. Hva fikk deg til å skifte?

Jeg gikk et år på Nansenskolen på Lillehammer. Da ble det naturlig å skifte fra fantasy hver gang vi skulle levere tekst i løpet av en uke, og jeg ble veldig glad i karakterene og ideen jeg stadig brukte som utgangspunkt i alt fra poesi, kortprosa og romanåpningsukene.

Hvordan var det å skrive denne boken fremfor fantasy? Var det vanskeligere eller lettere? 

Det er jo lettere med alt fra å finne navn til karakterer, til hva slags mat de spiser og hva de gjør med fritiden sin. Det blir mer tid til å grave i følelsene til karakterene når universet er etablert for meg.

Av og til lurer jeg på om han kanskje kommer fra en annen planet. Jenter kommer fra Venus, gutter kommer fra Mars, og sånne som Karsten kommer fra Jupiter

Bråthen, 31

Hovedpersonen i romanen heter Mathilde, ei 18 år gammel jente som går på videregående. Hvor kom idéen om henne fra? 

Mathilde er litt sånn som jeg var på den alderen, men med et helt annet utgangspunkt. Mye av karakteren kom ut ifra arbeidet med relasjonen hun har til Karsten, som jeg tenker er en fyr alle burde få ha i livet sitt, men som ikke fantes i min hverdag da jeg var 18 år. Jeg ville at hun skulle være helt alminnelig, og at det skulle være menneskene rundt henne som var med å avdekke hvem hun er, så hun ble tydeligere og tydeligere iløpet av prosessen.

Karakterene dine er veldig godt utformet. Har du fått inspirasjon til disse fra virkelige personer, eller er dette ren fiksjon? 

Det er ren fiksjon, men alle karakterene er krydret litt med noen fra mitt eget liv. Det er vel egentlig mer følelsen de gir Mathilde som er følelser jeg har kjent på selv, som er hentet fra mitt liv på en måte? Karsten er jo bare Karsten, og Selda er bare Selda, men jeg kan skrive de sånn fordi jeg har fått oppleve veldig mange flotte menneskers vennskap. Så det betyr veldig mye for meg at mange liker dem, de er jo en slags hyllest til alle menneskene som har latt meg få bli glad i og kjent med dem. 

Har du noen nye prosjekter på gang?

For øyeblikket har jeg en dystopi som hovedprosjekt ved Norsk barne- og ungdomsbokinstiutts forfatterutdanning, en ny ungdomsroman og siste boka i «Lysveven»-serien. Litt kaotisk, så er nok dystopien som får mest oppmerksomhet de neste månedene, men jeg gleder meg også veldig til å skrive avslutningen på fantasyserien, og det andre prosjektet involverer både en elg og en veteranbil. Haha.

Har du noen siste ord til de som selv ønsker å bli indieforfattere?

Ikke gjør det. Neida. Jeg både elsker og hater det. Det er mye jobb, hele tiden, mange ganger tviler jeg på meg selv, men det er også verdens absolutt beste følelse når jeg sitter med en ny bok i hånda. Jeg har aldri vært så stolt av meg selv som når jeg har hentet en bok fersk fra trykkeriet. Men husk å bruke nok penger på det redaksjonelle arbeidet. Og!! Vær snill med deg selv når du gjør feil, det er sånn du lærer og blir bedre.

«Mye er dårlig, noe er fint» er i salg nå og kan kjøpes i alle bokhandlere i Norge.

Av Taran Halvorsen

Hva er en indieforfatter?

De neste ukene kommer vi i Coffeeread til å starte med et artig prosjekt. Vi kaller det «Ukens indieforfatter». Hver uke vil vi gi dere et innblikk i ulike indieforfattere rundt om i Norge, både her, på vår facebook-side og ved vår instagramkonto @coffeeread. Her kommer vi til å publisere intervjuer, anmeldelser, quotes og fun-facts fra forfatterne.

Men så er spørsmålet, hva er egentlig en indieforfatter? Dette ønsker vi først å få en oppklaring i. Med hjelp av vår første «Ukens indieforfatter», Silje Regine Bråthen, vil jeg prøve å gi dere en oversikt over hva det å være indieforfatter egentlig innebærer.

Definisjonen «indieforfatter»

Ordet «indie» er en forkortelse av det engelske ordet «independence» som på norsk betyr uavhengig. Vi kan derfor i en enkel definisjon tenke oss at en indieforfatter er det samme som en uavhengig forfatter. Men hva menes så med dette å være uavhengig? Det første jeg tenker på her, er at forfatteren er uavhengig fra et etablert forlag, men dette er likevel en vag definisjon. Jeg spør Bråthen, og får et litt grundigere svar:

Som indieforfatter skal du være forfatter av boken, men du skal også være forlagseieren. Du må derfor ta deg av alt som handler om for eksempel markedsføring av boken. Det er indieforfatteren selv som må ta seg av alt det et etablert forlag vanligvis ville ordnet for forfatteren. Dette vil gjelde å anskaffe en redaktør, språkvasker, korrekturleser og eventuelt en illustratør.

Forskjellen mellom indie og selvpublisering

Jeg, i likhet med mange andre, bruker ordene «indie» og «selvpublisering» litt om hverandre. Jeg har alltid trodd dette var en og samme ting, helt til Bråthen tok meg på det. «Det er viktig å skille mellom disse to», sier hun. Jeg spør om hun kan utdype:

         Mange tror at å gå indie vil si å selvpublisere, men dette bør skilles som to forskjellige ting. Indieforfattere bruker for eksempel mye mer tid og penger på redaksjonelt arbeid. Jeg pleier å sammenligne indieforlag med artister og filmskapere som lager indie-musikk/film. De bruker masse tid, penger og energi på å leie inn profesjonell kompetanse fra andre freelance artister, også får de et produkt som er uavhengig fra de store etablerte i bransjen. Det er mer økonomisk risiko, men gir også mer eierskap til eget produkt.

Ut i fra Bråthens beskrivelse, ser jeg for meg at indieforfattere etablerer et eget forlag, mens selvpubliserte forfattere kun trykker opp bøkene uten selve forlaget i ryggen. Jeg spør henne om dette stemmer:

         Hm, ja, gir du ut en e-bok på nett av denne samtalen for eksempel, så er du teknisk sett selvpublisert forfatter. Det er ingen beskyttet tittel. Alle kan få et forlagsnummer og registrere seg som enkeltmannsforetak i Brønnøysundregisteret på en måte. Vi kan jo plukke ordene fra hverandre: indie (uavhengig) forlag (med alle stegene et etablert forlag tar for å gi ut en bok). Selv (du gjør alt eller det meste selv) publisert (du er publisert med ISBN nr.).

Jeg takker så mye for samtalen med Bråthen, og håper dette har vært like oppklarende for våre lesere som det har vært for meg.

Skrevet av Taran Halvorsen i samarbeid med Silje Regine Bråthen

Anmeldelse av Smilefes. Tommel opp. Regnbue.

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Smilefjes. Tommel opp. Regnbue.

Av Victoria Durnak

Utgitt på Flamme i 2019

«Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» av Victoria Dunrak er hennes fjerde roman. Jeg pløyde raskt gjennom boka med en så fengende handling og utrolig interessante karakterer. Boka tar opp store temaer som vennskap, utroskap og ærlighet, på en så uanstrengt og lett måte.

Handingspremisset er at hovedpersonen Ivana ønsker og bli skuespiller, men kommer ikke inn på Teaterhøgskolen. Hun blir derfor kontaktet av Kaja som mistenker forloveden er utro med en annen dame, som Ivana får i oppdrag å bli venn med og sørge for at hun avslutter affæren. Ivana har 12 måneder på seg på dette oppdraget, hvor hun tar på seg en rolle som tidvis skaper bristninger mellom den hun egentlig er og rollen hun spiller.

Vennskap er som garderober. Noen er solide, med dempet belysning og stilig interiør. Varmekabler på gulvet. Andre er bygget med billig materiale og har lamper som fremhever dine verste trekk. I noen garderober er det så kaldt at du ikke vil kle av deg.

Durnak, 76

Boka handler om vennskap på falske premisser, sårbarhet og ærlighet og unge voksners bekymringer og drømmer. Boka går aldri dypt inn i det emosjonelle, og slutten kan sies å ha vært litt forhastet. Likevel, er dette en bok verdt å lese for å unnslippe hverdagen og hoppe inn i en historie man blir oppslukt av.

Skrevet av

Silje Marie Maanum

Anmeldelse av Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg

Av Lukas Rotevatn

Utgitt på Flamme i 2020

Nåde

Jeg er redd for å sovne, og jeg er redd for å våkne.

Jeg er redd for myndighetene

Og veien menneskeheten tar.

Jeg er redd for å miste kjæresten jeg ikke har.

Jeg er redd for å drukne, jeg er redd for ild:

En skogbrann ligner en vektløs rustning,

Den skinner og den frykter ingenting.

Rotevatn, 17

Dette er en god debut. Diktboken er kort, kun 56 sider totalt, men du bruker likevel lang tid på å lese den. Denne boken kan ikke pløyes. Den kan ikke rases igjennom. Da ville du rett og slett skjønt svært lite. Denne boken skal nytes sakte, tolkes og bearbeides. Hver setning må leses med nysgjerrige øyne, du ser at det blir fortalt noe her, og du får så lyst til å få tak på det. Noen ganger fikk jeg taket, andre ganger glapp det. Men tonen var alltid den samme: Det samme poetiske språket som flyter gjennom titler og verselinjer. For titlene var ofte de viktigste til noen av diktene, sånn som disse:

Prinsipp for å holde strid mot jordens ondskap

Jeg roper «hallo» i et tomt hus.

Rotevatn, 34

Parodien på Utopia

Jeg roper «hallo» i et tomt hus.

Rotevatn, 35

Boken bruker gjentagende bilder av vann, noe som passer til bokens tittel. Disse bildene, her spesielt havet, er flott spredd i bølger utover diktene, aldri for mange, men helt perfekt. Disse står igjen i kontrast med krigsbildene som også tas flittig i bruk, her skjold, sverd og økser. Det skaper en spenning mellom disse to.

Jeg anbefaler denne diktboken til en regnfull, mørk søndagskveld. Bare husk å ha god tid og skru på alle hjerneceller, så vil denne kapre hjertet ditt.

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Fugletribunalet

Fugletribunalet

Av Agnes Ravatn

Utgitt på Samlaget i 2013

Eg forstod at det var eit tribunal, og at det var mi sak som skulle opp. Dei tolv meddommarane sat heilt stille og såg rett fram, bak fuglemaskene sine.

Dette var intenst. Det er sjelden jeg kommer over slike bøker som denne. Jeg grøsser ved bokens stemning, det må være den sterkeste kvaliteten ved den. Alt er så rolig. Det er mørkt, undrende, men likevel proppet med kjærlighet. Ved et par av kapitlene satt jeg med oppsperrede øyne og hjertebank mens jeg pløyde meg gjennom side etter side. Jeg måtte komme meg frem til slutten! Måtte vite hva dette egentlig dreide seg om! Men så roet boken seg alltid ned igjen, tilbake til den gufne stemningen. Jeg elsket det.

Da siste side var lest, ville jeg bla opp til start og tolke meg gjennom boka på nytt, nå med et annet syn. Språket er nydelig, og karakterene er virkelig velformet. Jeg verken elsker eller hater dem, men de likevel perfekte. Men, det skal også sies at denne boken nok ikke er for alle, men for meg var den uansett 10/10.

 

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Rør ikke de som sover

Rør ikke de som sover

Av N.K. Lillebo

Utgitt på Aschehoug i 2019

Det er en veldig sterk roman med en forferdelig handling. Det skjer ikke mye hyggelig eller fint, men boka har sine koselige øyeblikk også. En slags pause fra denne forjævelige verden vi lever i. Men det er ikke bare grusomt å leve for karakterene. Romanen tar for seg en del oppturer, og ikke minst kjærlighet. Et av bokas store temaer, er kjærligheten man får, men som man ikke ser, kanskje aldri får vite om. At folk er der for deg selv om du ikke er det bevisst, og at desperasjonen kan drive folk til å gjøre ting for deg, som du aller helst skulle vært foruten. Handlingen spinner mye rundt konsekvenser av endelige valg, og hvorfor man likevel velger den veien, og hvordan etterlatte opplever sorgen og håpløsheten.

Språket er direkte, og aggresivt. Jeg tror leseropplevelsen blir bedre og desperasjonen i teksten kommer tydeligere frem om man leser høyt med de pausene som er lagt inn i oppsettet, men å lese den i normalt tempo gjør den også veldig bra. Jeg er glad for at jeg har lest den, selv om den var vond og jævlig. Handlingen er god, og det er mye eksistensielle filosoferinger, og tanker om livet etter døden. Boken er gjennomtenkt, og Lillebo har tenkte nøye gjennom universet hun har skapt her. Emmi er en fin karakter, og selv om jeg helst skulle ut av universet hennes, skulle jeg gjerne lest mer.

 

Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Eit praktisk menneske

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Eit praktisk menneske

Av Kjersti Rorgemoen

Utgitt på Kolon forlag i 2020

Vi møter Liv Indrebø og hennes skråblikk. Hun jobber på det lokale museet og ønsker å være et praktisk menneske, har kjøpt seg småbruk. Hun beundrer muskler som kommer av “hardt arbeid”, ikke fra lagidrett. Kjærsten hennes Svein bor i et husfelt og er langt ifra like opptatt av det.

Jeg likte boka godt! Historien fortelles godt og språket er bra. Handlingen utspiller seg gjennom et kort tidsrom der amerikanere besøker den lille bygda og Liv arrangerer Jonsok (St. Hans) med helstekt gris og åpne flammer. Amerikanerne plasserer hun inne på et fredet loft. Det viser seg at amerikanerne ikke er like entusiastisk over mangelen på komfort. Boka tar opp romantiseringen av det praktiske landlige liv, men samtidig forskjellige perspektiv på det moderne livet. Hva velger Liv til slutt?

Gjennom romanen reflekterer Liv og desillusjoneres en god del. Hun opplever hvordan det er å forestille seg et visst liv i kontrast med hvordan ting faktisk er og oppleves. Det kan bli sett i lys av samtiden der vi på en side har det hypermoderne robotiserte samfunnet, imens man ser motstrømmende tendenser som ønsker et mer “tradisjonelt liv”.

Verdt en lesning! Her står jeg ved bokhylla som det tytet bøker ut av, med deler av en ny bokhylle liggende i esker. Jeg er et menneske, litt praktisk, men ikke slik som før i tiden da man jobbet i lange strekk med konkrete håndverk og næringen var totalt annerledes! Kanskje er det greit? …Eller er det?

 

Skrevet av

Tuva Vik

Intervju med John-Birger Andersen

Forfatterintervju med John-Birger Andersen

Aktuell med diktboken «Naken»

Fortell litt om deg selv.

Jeg er 47 år og kommer fra Askøy, utenfor Bergen. Jeg er vokst opp med 2 eldre søsken. Jeg har alltid vært en undrende person og alltid stilt spørsmål ved livet, helt siden jeg var barn. Jeg har også følt meg annerledes fordi jeg er homofil, og aldri følt at jeg passet inn i den normativiteten jeg har følt at samfunnet har forventet av meg som gutt, mann. Jeg tror det er derfor jeg har hatt så sterkt behov for å uttrykke meg, gjennom å skrive, og også å tegne og male som jeg også gjør. Fordi der fikk jeg det rommet jeg trengte til å være meg selv fullt og helt. Og etter hvert, så har jeg funnet ut at det rommet tilhører andre også. Derfor har jeg valgt å dele det med flere.

Ellers har jeg jobbet hele mitt voksne liv med utviklingshemmede, og det har betydd veldig mye for meg. Kanskje jeg fant en litt annerledes stemme i dem, som jeg kjente meg igjen.

 

Du har valgt å gi 10% av inntektene av boksalget til Mental Helses hjelpetelefon – vil du si noe om dette?

Underveis da jeg begynte å sette sammen boken og valgte ut diktene, fant jeg ut at det gikk en rød tråd gjennom boken, og jeg føler at hvert eneste dikt har et håp i seg, som jeg tror kan gi trøst og håp til andre. Og da fant jeg ut at jeg ville gi 10 % av inntektene til Mental Helses hjelpetelefon. Og ikke minst fordi jeg hadde behov for å ringe dem selv for ca. et år siden da jeg stod i en veldig vanskelig livssituasjon selv. Jeg hadde opplevd så mye. Først fikk jeg kreft selv, så fikk min mor kreft og døde senere. Det ble også slutt med kjæresten min, jeg opplevde at venner jeg trodde jeg kunne stole på sviktet, og jeg hadde en veldig vanskelig arbeidssituasjon. Det var nesten mer enn jeg klarte å bære, og følte jeg hadde behov for hjelp selv. Og da følte jeg det var naturlig å gi noe tilbake, og jeg føler også at det står i tråd med mine verdier og livsholdning

 

Man ser at stadig flere forfattere velger selvpublisering, sånn som du også har gjort. Kan du si noe om fordeler og eventuelle ulemper ved å velge selvpublisering?

Fordelen er at man kan bestemme alt selv, og det er den viktigste grunnen til at jeg gir det ut helt på egenhånd. For da blir det mine dikt og bare mine, uten redigering eller råd fra andre. Jeg er litt kontrollfreak når det gjelder diktene mine, og vil ha full styring selv. Jeg tok en gang et forfatterkurs på nettet, men da følte jeg ikke at det ble mine egne dikt, hvis jeg fikk tips om å sløyfe noe. Jeg føler at jeg lærer mer av å lese andre forfattere jeg liker. Men jeg er veldig opptatt av at diktene skal være min egen stemme, og forsøker å ikke bli for påvirket av andre. Derfor har jeg heller ikke behov for at noen skal lese boken, før jeg gir den ut. Men i dette tilfellet og i den andre boken jeg har gitt ut, har jeg fått litt hjelp av en venn som har sett over det ferdige produktet og hjulpet meg å sende det inn til et trykkeri. Men dette er en jeg stoler på, og som jeg vet ikke vil ta bort noe.

Ulempen med å gi ut på egenhånd, er at man må gjøre alt arbeidet med markedsføring selv, og det kan være en ganske møysommelig prosess. Det er ikke alltid like lett å få til et intervju i en avis og man får ikke omtale, uten at man jobber litt for det. Som person er jeg litt reservert, men når det gjelder kan jeg stå på, og trosse beskjedenheten min. For jeg har tro på at produktet mitt kan bety noe for flere, og vil derfor gjerne nå ut til flere.

 

Når oppdaget du gleden ved å skrive?

Jeg tror jeg oppdaget det da jeg var rundt 14-15 år og gikk på ungdomsskolen. Jeg hadde fått igjen en stil hvor jeg hadde oppnådd den beste karakteren, og fått litt troen på at jeg kunne skrive. Men det gikk flere år før jeg aktivt begynte å skrive og har først de senere årene skrevet mer aktivt.

 

I titteldiktet «Naken» skriver du om nettopp det å stille seg naken for noen. Var det skremmende å skrive en diktsamling som knytter seg så tett opp mot dine egne erfaringer?

Ja, det var det. Det er alltid skummelt å skulle utlevere seg selv, og en hårfin balanse mellom å være personlig og å bli for privat. Og ofte er grensene veldig nære hverandre. Men jeg følte at jeg bare måtte trosse det og hadde tittelen klar, nesten før jeg fant ut at jeg hadde et dikt som faktisk het «Naken». For jeg følte ikke at jeg kunne være noe annet. Jeg måtte være ærlig og naken, for jeg ville fortelle en historie gjennom diktene. Ikke bare min historie, men en historie som jeg tror også kan være mange andres.

Og det er jo håpet mitt, at diktene skal bli andres også, og ikke bare mine egne. For vi lever ofte liv som ligner på hverandres, selv om vi er forskjellige. Men vi opplever ofte de samme tingene gjennom et liv. Det var krevende å stille seg så naken, men hvis det gir håp og trøst til noen, så er det verdt det. Og da blir det større enn meg selv, derfor trosset jeg min egen frykt og angst, for jeg tror det kan bety noe for andre.

 

Hvilket eller hvilke av diktene var vanskeligst å skrive?

Diktet «Jeg skal kjempe for mitt liv hver dag til jeg ikke har pust igjen», fordi det er skrevet i dyp fortvilelse. I en tid da jeg faktisk ikke hadde så lyst å leve lenger. Det var få lyspunkt. Jeg hadde sagt opp jobben, uten å ha fått en ny. Jeg var usikker på om jeg ville få dagpenger og lurte på hvordan jeg skulle klare de neste regningene, og om jeg kunne fortsette å bo her jeg bor. Det nærmet seg jul, og det var første julen uten min mor. Jeg tror alle kan ha oppleve å ikke ha lyst å leve lenger i perioder. I de stundene man tenker at det ikke kan bli bedre, og er redd for veien videre. Men det betyr jo ikke at man ikke har lyst å leve. Man vil bare ikke være i det helvete man befinner seg i akkurat der og da. Men jeg synes det var vanskelig å skrive det diktet. Kanskje ikke å skrive det, men å dele det. For man kan føle en viss skam med å tenke slike tanker, og er redd for hva andre vil tenke. Men jeg tror mange kan kjenne på det innimellom, uten at de sier det. Så derfor var det litt vanskelig å skrive det, eller i hvert fall å ha det med i boken. Men det handler jo om håp det også, så da tenkte jeg at det gikk greit å ta det med likevel.

 

Følelsen av håp er gjennomgående i diktsamlingen. Har skrivingen hjulpet deg å finne «lyset der framme», som vi leser om i diktene? Har skrivingen eventuelt hjulpet deg på andre måter?

Ja, det har det. For meg var det helt nødvendig å skrive. For det har lettet på trykket og smerten. Det er ikke alltid at «den reddende engelen» kommer når man trenger det mest, eller at det faktisk hjelper å snakke med venner eller andre. Fordi man er så alene om smerten når man opplever den. Folk kan gjerne gi støtte, men de kan ikke være i smerten din. Og heldigvis for meg, føler jeg selv at jeg klarer å sette ord på disse tingene, og da blir skrivingen som en venn. Den vennen jeg kan betro alt til, og stole på. For den lytter alltid, og er der alltid, selv om det høres rart ut. Som om jeg blir venn med den indre stemmen min.

Ja, det har hjulpet meg til å forstå meg selv bedre, og kanskje andre også. For jeg opplever gjennom skrivingen at det jeg skriver også er gjenkjennelig for andre. Og selv om man kan føle seg veldig alene noen ganger, så er man egentlig ikke så alene når man setter ord på ting. For det er alltid noen som opplever tilsvarende. Og det er en god trøst, og har hjulpet meg.

 

Diktene henvender seg ofte til et «du». Hadde du en spesiell person i tankene da du skrev diktene?

Jeg tenker nok på enkelte personer når jeg skriver diktene mine, da de stort sett er basert på virkelige hendelser eller folk jeg møter. Så jeg har nok spesielle personer i tankene når jeg skriver diktene. Men jeg tror jeg like mye henvender meg til et «du», fordi jeg vil at det skal gjelde alle mennesker. Og at folk selv kan plassere hvem de vil inn i diktene, hvis det er en spesiell person de tenker på. For jeg vil at diktene mine skal henvende seg til alle. Og at det blir andres dikt også, og ikke bare mine. Og at folk kan lese sine egne erfaringer og mennesker de er glade i, inn i diktene mine. Derfor henvender jeg meg nok ofte til et «du».

 

Du skriver at du håper at diktsamlingen vil kunne gi andre håp og trøst. Har du noen gang lest noe som har gitt deg det samme?

Ja, blant andre Olav Hauges dikt «Det er den draumen». Det er vel det vi alle håper på, at noe vidunderlig skal skje, og hvis man bare holder ut i tunge stunder, så opplever jeg i hvert fall i mitt liv at vidunderlige ting skjer innimellom også. Og i fjor for ca. et år siden betydde Trygve Skaug sitt dikt «Det går over» en del. Jeg liker ofte dikt som er enkle og forståelig, og som kan snakke til alle. Det er vel derfor jeg skriver på en måte selv, som jeg tror alle kan forstå. Det er sikkert andre tekster og dikt som har betydd en del, men det var det jeg kom på akkurat nå.

 

Har du noen litterære forbilder?

Ja, blant annet André Bjerke, Jens Bjørneboe, Tor ulven, Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Av forfattere i dag, liker jeg blant annet Vigdis Hjort, Ingvar Ambjørnsen, Levi Henriksen, Yahya Hassan med flere.

 

Skrevet av

Edith Embla Frydenlund

 

Anmeldelse av «Naken»

Reklame: Frieksemplar fått av forfatter

NAKEN

Av John-Birger Andersen

Se stjernene

på himmelen

Se månen

Se solen

Se regndråpene

på vinduet

Se en fugl

som flyr

Se regnbuen

Se en bro

Se to hender

som leier

Se et barn

løpe på sine

to små ben

Se et lam

Se en humle

surre forbi

Se en blomst

i veikanten

Se fjellene

Se skogen

Se trærne

Se natt gå

mot dag

Se en ny

morgen

Er det ikke

fantastisk

å leve?

 

Man sier ofte at det enkleste er oftest det beste, og det stemmer vel også for denne lille, fine diktboken. «Naken» er ærlig, den skjuler ikke de underliggende problemene eller dekker de til med pompøse metaforer og similer. Isteden åpner den døren for en ekte verden, med alle dens positive og negative sider. Den viser at noen ganger er verden en skikkelig dritt plass å leve i, men andre ganger er det ingenting som er bedre enn å stå og se på alt det gode den har å tilby. Boken kler av seg og viser seg naken for leseren. «Her er jeg, dette er slik jeg opplever verden, og dette er mine følelser!» Det er mye å kjenne seg igjen i. Det er mye vondt, og det er mye godt.

 

Et gjennomgående tema i boken er «håpet», noe vi finner i nesten alle diktene. Det handler om en sorgprosess som skal heles, og gjennom diktene ser vi håpet blomstre mellom linjene. I en verden overøst av negative nyheter er det viktig med bøker som bringer frem følelsen av at det alltid fins et lys i enden av tunellen. I bokens introduksjon nevner forfatteren personlige hendelser som har inspirert til diktene, noe som tegner en ganske mørk biografi å ha utgangspunkt i før man begynner å lese. Til tross for dette sitter man igjen med en positiv følelse og at det alltid vil bli bedre selv om ting føles som mørkest.

 

«Naken» er selvpublisert og kan bli kjøpt via forfatterens Facebook-side her: https://www.facebook.com/johnbirger.andersen/posts/10164607845445311

10% av inntektene til boken vil gå til Mental helses hjelpetelefon.

 

Skrevet av

Taran Halvorsen