Anmeldelse av Når du plukker en blomst

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Når du plukker en blomst

Av Sigrid Olsen

Utgitt på Sol forlag i 2020

Avgjørelsen var tatt. Morens blikk holdt henne fast, ørene var stengt av. Hun hørte ikke datterens bedende stemme. Kofferten pakket. Skoleranselen ble fylt med bøker og kladdeblokker. På mandag skulle hun tilbake på skolen. At moren hadde andre planer, skjønte hun først da det var for sent.

Olsen, 7

Slik starter romanen «Når du plukker en blomst.» Leserne får følge hovedpersonen som i en alder av 8 år blir ufrivillig meldt inn i Jehovas Vitner, etter at onkelen hennes overtaler moren til å bli med. Boka tar for seg det å bli overvåket og sett for enhver handling du gjør, leve i frykt for å trå feil og ikke være god nok. Til og med slike tanker gjør en syndig.

Noe som gjør boka umiddelbar merkverdig, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Det er tydelig at forfatteren sitter på mye informasjon om Jehovas Vitner og bruker denne kunnskapen særledes godt for å skrive denne romanen. Dette gjør historien svært overbevisende og engasjerende for leserne som dras inn i et trossamfunn av stor interesse for verdenssamfunnet.

Et interessant aspekt ved boka er mangelen på navn og informasjon på hovedpersonen. Hun omtales utelukkende ved pronomen «hun». Det gir rom for å møte karakteren uten noen fordommer og tanker, men ha mer fokus på hennes indre kamp og tanker. Samt handlingen og alt som skjer rundt henne.

Hovedtematikken ved romanen er det som fortjener mest oppmerksomhet ved en anmeldelse. Med et sterk fortellerstemme og grundige skildringer, skriver forfatteren godt og engasjerende om hvordan det er å leve som et Jehovas Vitne. For en utenforstående som meg selv, er mye av de religiøse normene og troen svært provoserende å lese om. Jeg fant meg selv i å bli forferdet og sint av alt hovedkarakteren må gjennomgå. Samtidig, oppleves dette som en kontrast til deler av boka hvor hun betviler menighetens tro, og stiller spørsmål ved om alle som ikke er med i kirken egentlig er onde mennesker som følger Satan. Kort sagt, boka traff mange følelser på følelsesspekteret for meg som leser.

Til tider kan det være litt vanskelig å følge forfatteren tidsmessig, da det blir en del hopp fremover i tid. Dette skapte litt forvirring for meg som leser, og brøt litt med leserytmen min til tider.

«Når du plukker en blomst» skildrer en fin historie om både oppvekst og livet innad i en menighet, med svært strenge og inngripende regler og normer. Anbefales!


Skrevet av

Silje Marie Maanum

Intervju med Sigrid Olsen

Hvordan er det å vokse opp i en menighet der alle ser hva du gjør? Der menighetens eldste blir varslet når noen trår feil, og mange lever i angst for ikke å være gode nok? I Sigrid Olsens Når du plukker en blomst får leseren innblikk i hvordan det er å vokse opp i og å leve i et strengt kristen miljø. Boka er utgitt som indie gjennom Olsens eget forlag, Sol forlag.

Hvem er du?

En helt vanlig dame fra Nord-Norge. Født i 1958. Har fire sønner og en samboer. Bor i Bærum og jobber på Den lille sjokoladefabrikken på Bærums Verk.

Fortell litt om boka di, Når du plukker en blomst.

Boken er skrevet tett på virkeligheten, fra midten av 1960-tallet og frem til i dag. Leseren får et innblikk i hvordan det er å vokse opp i en rigid sekt. Gjennom «en stille stemme» – får vi et innblikk i et miljø hvor Bibelens ord er hevet over menneskelige følelser og forstand. Trusselen om Guds grufulle hevn holder alle i «en skruestikke». Den handler om å vokse opp i en menighet der alle følger med, og ser hva du gjør. Der de eldste blir varslet når noen trår feil, og man engster seg for ikke å være bra nok. Selv tankene kan være syndige. Om du synder, blir du tilintetgjort i Guds store krig, Harmageddon. Følger du ikke reglene, kan du bli utstøtt. Hovedpersonen i historien er en jente på åtte år som får livet snudd opp ned da onkelen overtaler moren hennes til å bli et Jehovas Vitne. Jenta sliter med å forstå at alle utenfor menigheten er onde mennesker som følger Satan. Er det han som lokker henne bort fra «Sannheten», og kan hun stole på sin indre stemme?

Sigrid Olsen

Er fra Lødingen, og bor i Bærum

Utgivelse: Når du plukker en blomst

Hjemmeside: https://www.sigridolsen.no/

Instagram: https://www.instagram.com/sol_forlag/

Hvorfor valgte du å skrive om akkurat Jehovas vitner?

Jeg valgte å skrive om Jehovas vitner fordi jeg har lang erfaring med menigheten. Min mor ble Jehovas vitne på slutten av 60-tallet, og jeg har fulgt med (mer de siste årene) på hva menigheten har foretatt seg. Siden mine seks søsken er Jehovas vitner, så har jeg vært nødt til å forholde meg til deres tro. Blant annet i min fars begravelse (han var i statskirken), der jeg på nytt møtte menigheten etter mange år.

Hvordan gjorde du research for romanen?

Jeg har brukt egne erfaringer og notater. Mange som har vært med i Jehovas vitner har fortalt sine historier og erfaringer. Disse historiene har jeg «fordelt» ut på mine rollefigurer. Så er jo Jehovas vitners sider offentlige, og man kan gå tilbake til gamle Vakttårn og Våkn opp! (begge blader som utgis av Jehovas vitner gjennom Vakttårnets bibel- og traktatselskap, red.anm.). Alt ligger der. Nasjonalbiblioteket har de gamle bøkene. Så brukte jeg «Hva hendte i …» for å få riktig tidsbilde. Boken starter på slutten av 60-tallet og slutter nå i vår tid. Så har jeg utskrift av Eldsteboken til Jehovas vitner. En bok som er forbeholdt kun de eldste og som ingen andre skal lese.

Du har tidligere skrevet tre bøker for barn. Hvordan var det å skrive for voksne?

Jeg startet med å skrive Når du plukker en blomst. Barnebøkene ble til mer eller mindre tilfeldig. Jeg kom over et gratiskurs om å skrive for barn. Kastet meg rundt da manus på voksenboka var hos testlesere og jeg hadde skadet en fot og måtte holde meg i ro.

«Lille julaften, i går, hadde vært en helt vanlig dag, bortsett fra tristheten, og stillheten fra radioen ingen fikk lov til å skru på. Julesanger og snakk om jul var galt å lytte til. Moren takket Gud for at de endelig hadde fått lyset inn i livet sitt. Nissene, englene og resten av julepynten var kastet.»

Olsen, 21

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Egentlig aldri. Jeg ville bare skrive denne boken som var så viktig for meg. Så ble det plutselig fire bøker på like mange år.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Jeg ga ut barneboken Trippelgjengen og loftsmysteret selv rett og slett for at jeg ønsket å lære mer om å gi ut bøker. Da valgte jeg Kolofon, men fant fort ut at det var til lite hjelp, jeg måtte gjøre det meste selv, og det var veldig dyrt. Så begynte jeg å lete etter andre muligheter, og oppdaget at å lage eget forlag og gi ut selv ikke var så vanskelig som jeg hadde trodd. Jeg sendte manus på voksenboken til et par forlag – helt tidlig i prosessen. Et avslag, men et forlag sa at boken ikke var ferdig, jeg måtte jobber mer med den og da ville de gjerne se på den på nytt. Men i mellomtiden bestemte jeg meg for å gi ut selv.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Spørre og spørre … lære mest mulig. Bruke venner først, så testlesere som skriver selv, så manusutvikler og redaktør. Gjør mest mulig for å få boken bra. Da tenker jeg på utseende, språk og korrektur. At man forter seg for å bli ferdig er fristende, men husk at når boken står i bokhyllene rundt omkring i Norge, kan du ikke ta den tilbake og rette feil. Nå er det feil i mine bøker også, men ikke mer enn at jeg kan leve med dem, og det føles godt. På den siste boken brukte jeg nesten 20 000 på språkvask og korrektur. Nå har jeg tjent inn de pengene for lenge siden. Og leseren anbefaler boken videre. Det er ikke sikkert de hadde gjort det om det var dårlig språk med mye feil.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Jeg skal skrive bok nummer fire om Trippelgjengen. Den blir en oppfølger til Grottens hemmelighet – løse mange løse tråder. Jeg har ikke alle svarene selv, så det blir et lite prosjekt.

Har du noen litterære forbilder?

Jeg har lest mye og veldig mye forskjellig. Herbjørg Wassmo var lærer i Lødingen på skolen jeg gikk på, og da jeg oppdaget at en vanlig dame fra nord kunne skrive bøker, og hvilke bøker, så tenkte jeg at det måtte vel gå. Hun er den eneste forfatteren jeg har lest flere ganger. Samme bok altså. Så om jeg skal si jeg har et forbilde, må det være henne.

Når du plukker en blomst kan bestilles gjennom forfatterens hjemmeside.

Anmeldelse av Ildtunger

Reklame: Frieksemplar fra forfatteren

Ildtunger

Av Elin Hansen


Foto: Kristin Sæter Kvilhaug

«Hver trollmann og trollkvinne skal fanges. Vi skal bekjempe djevelskapen i vårt len. Bålene skal være til skrekk og advarsel». Slik lyder sorenskriverens formaning til innbyggerne i Vadsø, våren 1621. Ordene innleder ikke bare trolldomsprosessene slik de fremstilles i Ildtunger, men også den dramatiske ferden i hjertet av romanen. I sentrum av denne finner vi Siri Pedersdatter. Som barn mister hun moren til ‘ildtungene’ – ondsinnet sladder og bålets flammer, og i voksen alder skal rykter om overnaturlige evner også forfølge henne.

Ildtunger er inspirert av hendelser fra norgeshistorien, mer spesifikt trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Her ble over 90 mennesker anklaget og dømt for å stå i ledtog med djevelen. Mange ble brent på bålet som ‘trollfolk’, mens andre døde som et resultat av grusom tortur. Romanen tar oss med inn i tiden da Christian den fjerdes lov om forfølgelse av trollmenn og trollkvinner når kystbyen Vadsø og iverksettes der. Loven, og håndhevelsen av den, får stor påvirkning på lokalbefolkningen, som snart skal angi naboer, til og med venner og slekt, for mistenksom aktivitet. I Ildtunger presenteres leseren for flere episoder der kvinner føres fremfor sorenskriveren og skal svare for ‘forbrytelsene’ sine. Disse, og særlig kvinnenes vitnesbyrd, var blant romanens mest gripende momenter. Du kan formelig ta og føle på blandingen uuttalte følelser i disse situasjonene: Sorg og sinne holdt i sjakk av frykt, men også skadefryd skapt av sjalusi og sinne. 

I Elin Hansens penn utforskes konsekvensene av urettmessige anklager på et menneskeliv. Via skildringen av Siris hverdag, får vi innsikt i hvordan det kan ha føles å ha levd med kunnskapen om at de rundt når som helst kan angi deg. At hver dag kan bli din siste. Kanskje fristes du til å tenke at det er noe galt med deg, men innerst inne vet du at du er uskyldig. Vi får også innsikt i psykologien bak anklagene, altså tanker og motivasjon folk kan ha hatt for å angi andre. Kanskje tok misunnelse, sinne eller frykt over og skapte fiendebilder? Vi får flere eksempler på dette i romanen. Her er vi også inne på noe av det forfatteren formidler med teksten og som tittelen henviser til: hvordan løs prat og rykter sprer seg og får et eget liv. Hvordan de faktisk også kan ta liv. 

I alt, er Ildtunger en velskrevet og godt researchet roman med en tematikk som, tidsforskjellen til tross, er høyst relevant. Også i dagens samfunn får menneskers ‘ildtunger’ titt og ofte negative konsekvenser og kan tilknyttes de samme følelsene. Det historiske og skjønnlitterære forenes også på sømløst vis. Hansen klarer kunststykket å bygge opp en fortelling med jevn spenning, gode skildringer og dialoger og et troverdig persongalleri som samtidig gjør et viktig kapittel i norgeshistorien tilgjengelig for leseren. Selv om hendelsene og menneskene vi møter er fiktive, skaper hun et plausibelt bilde av Vadsø på 1620-tallet. Man både tror på og føler med Siri og de andre uskyldig dømte. Nærheten til virkeligheten understrekes også av et informativt etterord av Rune Blix Hagen, historiker ved Universitetet i Tromsø. 


Skrevet av Kristin Sæter Kvilhaug

Anmeldelse av ti amo

ti amo

Av Hanne Ørstavik

Utgitt på Oktober i 2020


ti amo er første boken jeg leser av Hanne Ørstavik, noe jeg skulle ønske ikke var tilfelle. Romanen føles mer selvbiografisk enn skjønnlitterært, noe som også kom frem fra avsnittene der fortelleren beskriver skriveprosessen til andre romaner. Jeg fikk mer lyst til å lese romanene hun beskriver, enn denne. Det ble til tider litt for mye «dagboktekst», og virket for meg som en roman skrevet som utløp for forfatterens følelser.

Jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene og situasjonene Ørstavik beskriver. Jeg har selv stått i en lignende posisjon. På grunnlag av dette vil jeg også tenke at jeg skulle føle mer ubehag enn det jeg jeg gjorde. Jeg er også usikker på hva forfatteren egentlig ønsket å fortelle i romanen. Var det mannens sykdom, og hvordan han taklet denne? Var det hvordan hun selv opplevde sykdommen? Da A dukket opp, rundt halvveis i romanen, ble jeg enda mer forvirret. For meg var nok avsnittene mellom jeg-et og A de sterkeste, men jeg forsto likevel ikke hvorfor deres forhold var satt inn i denne konteksten. Kanskje det bare ikke er jeg som forstår romanens mål.

Selvfølgelig var det noen pene setninger som fikk meg til å stoppe opp og tenke eller føle noe mer, slik som denne: «Jeg var sjalu på smertene dine.» og «Det er ikke hjemme mer å se inn i øynene dine.» Så ja, jeg mislikte ikke alt. Og som sagt var jeg aller mest fascinert av forholdet mellom jeg-et og A, og hvordan dette endret henne: «Men etter Guadalajara forsto jeg at jeg hadde skrudd min egen livsbrann veldig ned for å være i kontakt med din.» Dette mener jeg er en nydelig tolkning av følelsene, noe jeg selv har slitt med å sette ord på. Jeg skulle gjerne likt og lest en roman som handlet mer om dette, og mindre om mannens liv før sykdommen.

Kanskje det er jeg som forventet litt for mye da jeg gikk inn i denne romanen. Kanskje jeg forventet noe annet, noe som kunne vekke følelser jeg prøver å fortrenge. Uansett hva som var årsaken, kan jeg ikke si at denne romanen var noe for meg. Men jeg har ikke mistet interessen for Ørstavik sitt forfatterskap, jeg skal absolutt prøve meg på fler av romanene hennes for å se om disse treffer bedre, og da er vel den beste romanen å begynne på Roman. Milano som så mye blir beskrevet i ti amo.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Intervju med Elin Hansen

Hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet var de mest brutale i Norge. Ja, til og med blant de verste i Europa. Her ble i overkant av 90 mennesker henrettet, anklaget for å stå i ledtog med djevelen. I Elin Hansens debutroman Ildtunger utforskes konsekvensene av slike anklager på et lite lokalsamfunn og mennesker her. Vi følger vadsøværingen Siri Pedersdatter som mister moren til flammene og selv utsettes for ondsinnede rykter. Ildtunger er første bok i det som skal bli en trilogi.   



Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?

Ja, hvor skal jeg begynne? Jeg heter Elin Hansen, er 56 år og fra ei bygd som heter Vestre Jakobselv. Der bodde jeg de ti første årene av livet mitt, før vi flyttet til Vadsø. Jeg dro igjen fra Vadsø da jeg var 16 år og flyttet så rundt på meg til jeg havnet i Bodø i 1989. Men jeg er jo Finnmarksjente allikevel, da. Det er stedet jeg føler jeg har identiteten min fra. Ellers er jeg psykiatrisk sykepleier av utdanning, men jobber nå innenfor smittevern. Jeg har blitt leid inn av Bodø kommune for å hjelpe til med koronavaksineringen.

Kan du fortelle litt om hvordan Ildtunger ble til?

Jeg tror jeg var åtte år første gang jeg tenkte at jeg hadde lyst til å skrive egen bok. Jeg husker godt at jeg tenkte «men det kan jeg jo ikke gjøre – jeg er jo bare et barn»! Så jeg har alltid hatt lyst til å skrive. Jeg har et manus i kontorskuffen som aldri kommer til å bli ferdig, men det var begynnelsen. Jeg fikk ‘skrevet av meg’ noen ting da, som har ligget litt i veien. Da det var gjort, følte jeg meg mer klar for å skrive noe ordentlig og gikk på leit etter noe å skrive om.

Også er jeg som sagt fra Vadsø. Heksemonumentet i Vardø ble reist i 2011, og i 2012 var jeg der første gang. Det ble satt opp som et minnesmerke for de 92 menneskene som ble brent på bålet der på 1600-tallet. I 2015 var jeg der andre gang, men da hadde ting endret seg i livet mitt og jeg leste dommene som henger på veggen der på en annen måte enn før. Det står hva folk ble anklaget for, og jeg tenkte at det er mange i dag som også blir utsatt for anklager. Ikke de absurde tingene de ble anklaget for på 1600-tallet – kontakt med djevelen, å skifte ham og å fly på kosteskaft – men allikevel anklager de ikke kjenner seg igjen i. Samfunnet og omstendighetene har endret seg, men anklagene og mekanismene bak er på en måte de samme. En historie begynte å ta form i hodet mitt, og Siri Pedersdatter ble til der og da.

Dette var på sommeren, og utover høsten begynte tannhjulene i hodet å gå. Jeg jobba med det i hodet, og i desember satte jeg meg ned for å lage notater og skrive. Også sto jeg brått bom fast. Jeg kontaktet en nettbasert skriveskole og lot meg overtale til å ta et kurs der. Det angrer jeg ikke på. Det ene var idéen min, men det var det å begynne på kurset som gjorde at jeg kom i gang med skrivinga. Dette var i 2016. Jeg ble sykemeldt året etter og begynte å skrive på alvor. Først etter at jeg kunne legge jobben bort bestemte jeg meg for at skrivingen skulle være jobben min. Da begynte jeg å legge opp dagene mine som arbeidsdager. Jeg kan bli inspirert av å lese, men det er ikke sånn at jeg ‘går en tur i frisk luft’ og føler meg inspirert til å skrive. Jeg må sette meg ned og begynne å skrive, og så kan flyten komme mens jeg skriver. Det at Ildtunger ble kjøpt inn av Kulturrådet i 2019 gjorde også at jeg kunne ha råd til å være hjemme å skrive på bok nummer to.

Elin Hansen

Fra Vadsø, men bor i Bodø

Utgivelse: Ildtunger

Hjemmeside: https://www.forfatterelin.com

Instagram: @forfatter_elinhansen

Hvis vi går tilbake til Ildtungers tilknytning til historien… Har du alltid vært interessert i historie eller var det spesifikt heksemonumentet som gjorde at du ville skrive opp mot hekseprosessene?

Vel, jeg var elendig i historie på skolen. Jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg om å lese historie i skolebøkene. Men ettersom jeg har blitt eldre og barna har vokst til så har jeg blitt mer interessert i min egen historie og slektsforskning. I den forbindelse har historieinteressen min tatt seg opp, men det er ikke sånn at jeg har vært veldig engasjert eller interessert i historie. Interessen for det jeg skriver om i Ildtunger er spesifikt rettet inn mot dommene som henger inne i heksemonumentet, eller «Steilneset minnested» som det også heter, i Vardø. I kjølvannet av boken har jeg fått mer og mer og mer interesse for historie, spesielt siden den er tilknyttet mine egne røtter.  

Du sa i stad at du leste om de ulike skjebnene på monumentet. Var den en spesiell historie som inspirerte til Siri eller var det ulike skjebner som ‘kom sammen’?

Det siste. Jeg var veldig opptatt av å ikke ta tak i en spesifikk skjebne. Jeg vet flere har gjort det i sammenheng med hekseprosessene. De har tatt tak i en dom og spunnet en historie rundt den dommen. Jeg følte sterkt på at jeg ikke ville dikte opp noe rundt en person som faktisk har levd, så jeg gjorde ikke det. Av respekt for det mennesket som levde på den tiden, ville jeg ikke begynne å dikte opp en fortelling rundt livet dets. Derfor ville jeg at alt skulle være oppdiktet. Jeg plukket litt ifra forskjellige dommer, men det aller meste er rent oppspinn.  

Tittelen, Ildtunger, er betydningsladd. På overflaten kan det virke som om det er snakk om faktiske flammer, men i romanen får den flere betydninger. Kan du si litt om det?  

Ildtunger er første bok i en trilogi, der det som er felles er disse ‘ildtungene’. Tittelen på boken henviser til ildtungene på bålet, men også menneskenes ord. Hvordan ord kan få fatale, eller i hvert fall alvorlige, konsekvenser for folk. På 1600-tallet ble de fatale for de som ble brent på bålet. Ofte var det snakk om sladder og misunnelse. Det var ilden på menneskenes tunger som førte til at folk ble kastet på bålet. Det jeg har tenkt til å vise gjennom denne trilogien er at disse ildtungene også eksisterer den dag i dag. Jeg tror trilogien skal hete Ildtunger. Jeg vil kalle den ‘Ildtunge-trilogien’. Nettopp fordi disse ‘ildtungene’ – måten man snakker om hverandre på – vil være den røde tråden igjennom alle tre bøkene. 

Bok to, som jeg skriver på nå, har jeg valgt å legge til barndomsbygda mi, Vestre Jakobselv. På midten av 1800-tallet var det mye finsk innvandring til Troms og Finnmark, og denne har fått betydning for hvordan samfunnet der oppe har utviklet seg. Vadsø er en finsk innvandringsby. Det ble reist et finsk innvandringsmonument der på 70-tallet og byen av noen kalt ‘kven-hovedstanden’ i Norge. I bygda jeg er ifra er det mye finsk og jeg har også finske røtter. Jeg hadde lyst til å sette meg mer inn i det. Den finske innvandringen startet tidlig, men hadde ikke helt det store trykket før på 1860-tallet. Jeg ville ikke skrive fra en ‘typisk’ tid mange andre har skrevet ifra, så jeg har lagt min fortelling til 1840-tallet.             

Aha! Jeg hadde egentlig tenkt å spørre deg om vi får møte Siri igjen i neste bok, men siden vi befinner oss på 1800-tallet er jo det usannsynlig…

Nei, du får ikke møte Siri, men etterkommere av henne. Hovedpersonene i alle tre bøkene skal være av Siri sin ‘linje’. Jeg skriver fra barndomsbygda mi fordi jeg vil sette meg inn i historien som bygda har, og hovedpersonen i bok to kommer tilbake til der Siri startet. Vestre Jakobselv er rett utenfor Vadsø. Stedet som blir omtalt som ‘Finnes’ i Ildtunger er et stedsnavn i Vestre Jakobselv, og et sted Laura, hovedpersonen i den neste boken, kommer til. Hun kommer på en måte tilbake til sine egne røtter. Hun har hørt historien om Siri, Mikkel og Torvald og vet at det er stedet Siri kommer fra, men tenker ikke så mye over det. 

Ildtunger er historisk fiksjon. Er du såpass komfortabel i denne sjangeren at du tenker å fortsette i denne eller kunne du tenke deg å skrive i en annen sjanger?

Det å gjøre dypdykk i historien som det første man gjør har jo ikke vært enkelt. Jeg har brukt fire år fra jeg tenkte tanken til boken ble virkelighet. Det har vært mye arbeid og mye å sette seg inn i og lese. Jeg gjorde det ikke lett for meg selv siden jeg heller ikke hadde erfaring med hvordan jeg skulle skrive og bygge opp en bok. Også nå, når jeg skriver bok nummer to, merker jeg at det ikke er en enkel oppgave å begi seg ut på. Jeg gleder meg til å skrive bok tre, som blir fra nåtiden. Når jeg er ferdig med trilogien har jeg en fantasy-idé jeg kan begynne ordentlig på. Jeg vil ikke si at jeg har plottet den ferdig, men jeg har i hvert fall skrevet ned ideen. I det siste har jeg også fått en krim-idé. Så nei, jeg tror ikke jeg kommer til å skrive historisk fiksjon hele veien. Jeg vil gi meg selv en mulighet til å skrive noe annet også.

«De kan brenne meg på bålet», fortsatte hun, «men den kraften jeg har inni meg, kan de aldri brenne opp. Jeg har høstet erfaring fra plantenes verden, og jeg vet at blomster og blader kan helbrede. Øvrigheten kaller det trollkraft. Jeg kaller det naturens lærdom. Menn frykter kvinner som meg, derfor vil de ha oss bort»

Hansen, s. 90

Kan du si litt om skrivestrategien din? Hvor, hvordan, når?

Som jeg nevnte så lager jeg arbeidsdager. Det var jeg veldig flink til med Ildtunger. Da jobbet jeg ganske strukturert. Det har blitt en litt annen strategi nå når jeg skriver bok to og har med meg erfaringer fra skrivingen av første bok. Det jeg har gjort nå er at jeg ikke har gjort research, men skrevet hele utkastet uten å redigere. Men jeg planlegger noen scener først, lager stikkord om hva historien skal handle om og et slags ‘scene-kart’. Det blir jo aldri sånn som jeg har skrevet det, men det er greit å ha en start. Sånn har førsteutkastet til bok to blitt til. Jeg skrev det på kanskje ni måneder, kun avbrutt av sommerferie og research i Finnmark. I forhold til Ildtunger gjorde jeg det unna fort, synes jeg. Jeg tillater meg selv å skrive dårlig i førsteutkastet, og nå er jeg der at jeg går i dybden på det og bruker research jeg har funnet.

Jeg har en ‘skrive-leilighet’ i Sulitjelma, én og en halv times kjøring fra Bodø, og der oppholder jeg meg noen ganger. I denne har jeg bare konsentrert meg om å skrive. Jeg har også en venninne som jeg ‘samskriver’ med av og til. Vi møtes noen ganger og har skrivedager sammen. Vi bestemmer oss for hvor lenge vi skal skrive, setter stoppeklokka på nedtelling, og etterpå snakker vi, leser høyt for hverandre og gir hverandre tilbakemeldinger. Noen ganger møtes vi, andre ganger tar vi det på facetime. Det er veldig godt å ha noen å skrive sammen med. Det forplikter litt.          

Du nevnte også at du har gått på skrivekurs. Er det noe du vil anbefale?  

Ja, det der har jeg tenkt over. Det å delta på skrivekurs er inspirerende. Du treffer andre som holder på med det samme. Det er kanskje ikke så lett for folk som ikke skriver bok å forstå hva man er oppi, og man kan utveksle erfaringer. Så sånn sett vil jeg i hvert fall anbefale å ha et skrivefellesskap med noen. Det tror jeg er veldig lurt. Men så har du den økonomiske biten av det. Det er ganske dyrt å gå på kurs. Jeg kjøpte meg redaktør for å få Ildtunger opp på det nivået den endte på og om man skal gi ut selv, bør man ha en slik. Det er ikke bare en anbefaling, men et must. Rent skriveteknisk har jeg lært mest av å jobbe med redaktør. Økonomisk, ville jeg anbefalt folk å heller bruke penger på redaktør enn på å kjøpe seg skrivekurs. Du går rett på teksten og arbeider med den. Men så har du jo skrivefellesskapet, som er viktig. Skriveteknisk har jeg som sagt lært mest av å jobbe med redaktør, men for å opprettholde motivasjonen for å skrive, har det vært viktig med et skrivefellesskap. Så det handler om hva man vil og ønsker å bruke penger på.

Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?

Jeg hadde lyst til å gi ut på forlag, som alle andre. I hvert fall da jeg startet å skrive. Jeg skrev historien min, synes den var verdens beste fortelling og tenkte at alle forlag måtte synes den var fantastisk! Da jeg hadde sendt avgårde manuset, ventet jeg telefon dagen etter. Jeg overdriver litt nå, altså… Jeg ble refusert. Jeg sendte den så til et mindre forlag og fikk konsulentuttalelse, noe jeg hadde forstått var stort. Forlagene, i hvert fall de små, leier inn konsulenter til å uttale seg, så de brukte penger på å svare meg. Det var en sjanse de tok. Men konsulenten ville at jeg skulle skifte synsvinkel – skrive fra et samfunnsperspektiv og ikke et personlig et. Det forsto ikke jeg. Hva konsulenten mente og hvordan jeg skulle skrive historien jeg ville om den ikke var fra en person sitt perspektiv? Jeg takket derfor nei.

En annen forlegger var også interessert i manuset, men underveis i denne prosessen vurderte jeg å kjøpe redaktørtjenester. Også gjorde jeg det. Jeg fikk en magefølelse på at jeg skulle gå for meg selv og lyttet til den. Jeg begynte å tenke at jeg hadde lyst til å lære utgivelsesprosessen, og den beste måten å lære den på var å gå igjennom den selv. Jeg så med en gang jeg begynte å jobbe med redaktøren min, Jan Roger Stensland, at manuset hadde potensiale til å bli noe annet enn da jeg sendte det inn til forlagene. Da historien var skrevet og redaktøren var fornøyd, hadde jeg bestemt meg for ikke å sende til forlag. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det om igjen siden manuset var et helt annet, men så for meg at jeg ville få en forlagsredaktør som kanskje ville si noe annet igjen. Det orket jeg ikke. Så historien slik den foreligger i bokform har aldri vært sendt til forlag. Den ble veldig endret, også etter at den var innom forlaget som gav meg konsulentuttalelse. Jeg har ikke endret perspektiv. Det er fortsatt Siri sin historie. Men den ble mye bedre etter at jeg begynte å jobbe med redaktør.     

Du forteller om at du jobbet med redaktør, men kan du si litt mer om hva prosessen med å få utgitt boken ville si for deg og hvordan det gikk?

Da jeg jobbet med redaktøren og så at boka begynte å bli ferdig, tenkte jeg at jeg måtte få på plass et omslag. Jeg begynte å se etter personer det kunne være aktuelt å spørre om å lage det. På det tidspunktet hadde jeg blitt medlem av indieforfatter-forumet på facebook og så der at det var noen som drev med omslag. Jeg kontaktet en av dem fordi jeg likte ‘streken hennes’. Det var Linn Tesli. Jeg vurderte aldri noen andre, sånn egentlig. Hun gjorde også ombrekkinga. Omslaget fikk jeg omtrent samtidig med at korrektur og språkvask foregikk. Da det var ferdig fikk Linn teksten til ombrekking og så fulgte trykkinga. Jeg tok kontakt med ulike aktører. Som Kolofon, et selvpubliseringsforlag. På et tidspunkt kom jeg over Boldbooks [et firma som tilbyr selvpubliseringstjenester]. Jeg kjøpte en markedsføringspakke av dem. De kunne tilby å sende boka til trykk for meg til en god pris. Så jeg valgte å få boken trykket gjennom dem, altså var det Boldbooks som hadde kontakt med trykkeriet for meg. Jeg ordnet selv med redaktør, korrektur, språkvask, omslag og ombrekking, og hadde markedspakke og trykking gjennom Boldbooks. Da jeg kjøpte pakken fikk jeg registrert boken i bokbasen og forlagssentralen og de gjorde alle avtalene som må gjøres.    

Var promoteringsarbeid som signeringer, samtaler o.l. inkludert i markedsføringspakken du kjøpte eller var det noe du fikset selv? 

Boldbooks skrev en pressemelding de sendte ut til bokhandlere og aktuelle aviser, men jeg ordnet promoteringsarbeidet selv. Jeg hadde bokturné i Finnmark og ringte rundt. Det har vært veldig artig arbeid! Jeg har opplevd så mye positivt. Det å gå live på facebook har vært en terskel, men når det først ble gjort, var det ikke så skummelt. Noen synes kanskje det var teit, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er ikke så redd av meg. Man må liksom tørre. Det er kanskje det viktigste med markedsføringen, tenker jeg.

I Bodø har vi en litteraturfestival som heter «Det Vilde Ord». Jeg tok kontakt med lederen og spurte om det kunne være aktuelt å lansere boka mi der, men hørte ikke noe fra dem. Selv om jeg var forberedt på å få nei, ringte jeg til Ronald, lederen for festivalen. Han svarer ‘jaja, du skal være med! Vi har satt deg opp. Jeg har bare glemt å si det til deg». Og dermed ble boken min lansert på «Det Vilde Ord»! Det fikk ARK bokhandel i Bodø med seg og tok kontakt for å spørre om jeg var interessert i at de solgte boka mi for meg på festivalen. Det sa jeg ja til. Jørn Lier Horst hadde innlegget etter meg på festivalen. Hun som jeg samskriver med, som jeg nevnte i stad, skriver krim og ville få med seg intervjuet med han. Da jeg var ferdig med mitt innlegg gikk jeg, men hun fortalte at det sto lang kø ved mitt bord for å få signert bøker etterpå, mens køen til Jørn Lier Horst var kortere. Så det var jo litt artig!      

Det var jo lokalt, da. Jeg lagde facebookgruppa mi omtrent et år før utgivelsen, så folk var blitt nysgjerrige. Jeg begynte å snakke om at jeg skulle skrive bok alt i 2015. Det å tørre å snakke høyt om boka mi var en markedsføringsstrategi helt fra starten av. Det at jeg har vært så åpen og snakket om den i alle sammenhenger der folk spør meg hva jeg gjør, har nok hjulpet. Jeg kan ingenting teoretisk om markedsføring, men har gjort det som falt meg inn som lurt.  

Så motiverende! Det viser jo at selvpromotering kan fungere, og at det ikke bare er forfatterne som satses på av de store forlagene som kan komme seg opp og frem…

Ja, og i etterkant har jeg hørt en teori om at det er lurt å opprette en gruppe på facebook der du markedsfører boka lenge før du skal gi den ut. Det var ikke noe jeg hadde lest om før jeg gjorde det. Det var bare en tanke jeg hadde. Så det føles som om jeg har gjort noe riktig. Når du sier det her med store forfattere, kom jeg på noe litt artig. Norli i Bodø har tatt inn Ildtunger og solgt ganske mange eksemplarer. En strategi jeg har hatt er å gå innom bokhandler, hilse på de som jobber der og snakke med dem. Ei på Norli jeg har pratet mye med fortalte at de hadde solgt ganske bra av boken min og viste meg statistikk. Hun hentet frem salgstall på Vigdis Hjorth og meg. Det viste seg at de hadde solgt like mange av min bok som av Vigdis Hjorth sine i 2020!

Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?

Har man en drøm om å skrive bok, så gjør det. Jeg har hørt folk si at de ikke kan skrive, men jeg har et livsmotto: ‘Man får til det man vil bare man vil nok’! Man kommer til å føle at man ikke får det til, men da er det viktig å ikke gi seg. Har man en drøm om noe, så stå på. Jeg har sett i skrivegruppene jeg er med i på facebook hvor nedslående det er for folk som blir refusert av forlag og hvordan de mister motet. Jeg tenker at du må prøve å ikke la det ta motet fra deg. Blir du refusert så legg det bak deg og sikt fremover. Skyter man nok ganger, treffer man til slutt blink! De store idrettsutøverne, si skiskytterne på landslaget, hadde ikke vært der de er i dag om de hadde ergret seg over alle gangene de ikke traff blink. Jeg skjønner jo at folk synes det er kjipt med motgang, men det skjer ikke av seg selv å nå drømmen. Man må jobbe hardt.


«Ildtunger» kan bestilles hos både ARK og Norli bokhandel.

Av Kristin Sæter Kvilhaug

Anmeldelse av Lotte-Marie og matchmorderen

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie og matchmorderen

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2018

Herregud, hvor gammel er han? 100 år? Jeg kjenner den rare stemningen i rommet blande seg med den tette, fuktige kjellerluften og tenker at det må være av to grunner – nevnte fakta, at jeg er pervers og har utlevert mine perverse lyster til en sannsynligvis svært gammel mann uten tenner, muligens en pensjonist – og nummer to, at den farlige drapsmannen vi skal fakke faktisk er en gammel, tannløs jævel.

Lotte-Marie og matchmorderen, side 78

Man blir godt kjent med hovedpersonen Lotte-Marie, hun legger ikke lokk på noe.

Språket er muntlig, og det føles som å være i hodet på en dame med altfor mange jern i ilden, som gjør det festlig å lese. Hun er distré, og prøver å forstå seg selv mens hun opplever noe traumatisk og samtidig kjærlighetssorg. Hun fremstilles som troverdig med valgene hun tar etterpå, og følelsene som dukker opp.

Lotte-Marie har sterke meninger og tanker, og er stort sett ikke redd for å si dem høyt. Det kan være artig flere steder i boka, for eksempel når Lotte-Marie snakker med Lærum, og plutselig bruker A-ending, noe hun er sterkt imot. Hun forsvinner fra dialogen, og blir helt opphengt i dette, og det gjør henne sjarmerende. Hun er smådum, som resten av etterforskergjengen og det gjør samtalene deres festlige. Hun har med egen kopp på jobb, og en kaktus for å pynte opp kontoret i kjelleren på politihuset. Jeg forstår ikke hvorfor hun blir en del av politiets etterforskningsteam og ikke er et vitne, men det passer den gjengen å ansette henne, og det passer henne å tro at hun er faglært av Wikipedia og Google.

Selve grunnhistorien er morsom, hun skal fange en morder ved navn Konglemannen sammen med Varg Lærum og Barry Hole. Forfatteren sier selv at dette er stikk mot de store krimforfatterne, som ofte velger å bruke halv-alkoholiserte og kjipe helter i bøkene. Det er kanskje festlig for en som kjenner universet til Staalesen og Nesbø, men for meg som ikke har lest bøkene deres, blir det vanskelig å oppfatte hva som er stikk og hva som er en del av denne boken. Det kunne fungert om det ikke var så spesifikke kommentarer til de ulike romanene (nevnt ved navn) ikke var så veldig tydelige på hvilke romaner stikkene sikter mot, men heller var generelle stikk til hver av karakterene. Det hadde blitt enklere å få med seg alt som skjedde om de hadde andre navn, da det blir stikk og historie om hverandre. Det kan også virke som at kommentarene mot Staalesen og Nesbø er viktigere enn å dra historien videre.

Men det er enkelte meninger som utrykkes i boken, som gjør den ubehagelig å lese. Ikke fordi det er til ettertanke, men fordi det føles ugreit og ekskluderende. Jeg som leser forstår ikke helt hvorfor dette er relevant for historien eller hvorfor det er tatt med. Det er en scene hvor hun blir dyttet av en mann med muslimsk tradisjonell drakt på Grønland, og først mener det er fordi hun ikke flyttet seg nok på fortauet, for så å endre mening, og mene det er fordi han ikke respekterer henne, og syns hun er uverdig og at muslimene vil islamifisere Norge. Det er en lang tankerekke på fem sider, hvor hun til slutt ikke tør å kle seg som hun gjør, og vil dekke seg til, for så å finne ut at «da vinner dem» (side 66-70). Jeg har virkelig prøvd å lete etter ironi eller satire i dette avsnittet, og virkelig prøvd å finne ut hva dette er relevant for, men det er vanskelig å ikke skulle tro Lotte-Marie mener dette da hun ellers er så rett frem og trygg i seg selv. Hun går som regel ikke rundt grøten.

Det er også ekkelt å lese på side 172, hvor Hole skriver: «Tenk om han er sterkere enn meg og … øh, voldtar meg. Vel, da blir det i alle fall én One Night stand på meg før jeg tar kvelden – før jeg blir kvalt med den kjipe og alt for harde Ikea-puten min». Mye av handlingen handler om eventuelle voldtekter eller sex, men det er alltid skrevet som to motsetninger, før her. Det dytter leseren ut av historien, og gjør det ubehagelig å lese.

Boken er nok grei som strandlektyre, hvor man bare trenger noe litt festlig og enkelt å lese.


Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Lotte-Marie goes down under

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Lotte-Marie goes down under

Av Trude Helén Hole

Utgitt på Feather books publishing i 2020

Munnen hans føles så bløt, innbydende og vidunderlig herlig. Hele mitt fokus er rettet mot hans salte lepper som berører mine; intenst, hardt, mykt.

Lotte-Marie goes down under, side 98

Lotte-Marie, ei dame i 30-årene med stor livsglede og selvironi, skal til Australia! Hun har tidligere vært med og fanget mordere, og er nå klar for å ta en velfortjent ferie, vekk fra Norge, jobb og andre problemer. Det viser seg å ikke ende slik hun håpet på. I Sydney står Lotte-Marie plutselig i midten av et grusomt mord som knyttes til mafiamiljøer og hemmelige sex-fester. Klarer hun sammen med Barry Hole å løse mordet, nok en gang?

Hovedpersonen, Lotte-Marie, vil egentlig bare ha det gøy med venninnene sine i Sydney, men ender med å bli en del av etterforskningen på et mord hun er svært lite interessert i å løse. Hun blir en slags antihelt i denne romanen som kan sees på som en blanding av krim, chick-lit og erotikk. Til tross for at det ikke er en eneste sex-scene mellom hovedpersonen og noen annen, er det MYE snakk om sex. Kan man likevel kalle det en erotisk roman? Ja, det vil jeg si, men absolutt på en helt ny skrevet måte enn hva jeg har lest tidligere. Romanen består av en stor del av Lotte-Marie sine tanker og følelser, og disse tankene er stort sett sengesnakk. Det samme gjelder dialogene mellom Lotte-Marie og venninnene hennes. Leseren blir introdusert for en lang diskusjon om barbering og meninger rundt dette. Underholdende? Ja, til tider var det det, men enkelte av disse samtalene kunne nok hatt godt av en liten nedkutting.

Romanen er svært lettlest, og jeg raste gjennom den uten å merke at tiden gikk. Mye av grunnen til dette var nok dialogene. Aller best likte jeg de mellom Lotte-Marie og Barry. Deres forhold er både artig, pirrende og frustrerende å lese om, og forfatteren skal virkelig ha creds for avslutningen hun pirrer leseren med mot slutten av boken. Jeg vil ha mer!

Enkelte partier kunne bli noe refererende, da leseren blir introdusert for et handlingsreferat til en rekke andre romaner av ulike forfattere. Jeg er mer interessert i å finne ut hva som skjer med Lotte-Marie enn å vite hva «Paris for to en» handler om, så disse kunne godt uteblitt for min del.

Alt i alt er «Lotte-Marie goes down under» en artig lesning du kan pløye gjennom hvis du trenger en underholdende bok.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Intervju med Trude Helén Hole

Trude Helén Hole har sterke meninger, og er ikke redd for å stå i en storm. Hole tok norgesrekorden for en debutant i 2006, med den første boken om Lotte-Marie: Sannheten om Lotte-Marie, Usensurert (N. W. Damm & Søn Forlag). Debutromanen handler om den nokså ukonvensjonelle Lotte-Marie fra Helgelandskysten. Hole har blitt omtalt som Norges friske, feministiske og humoristiske svar på våre norske, dystre og halv-alkoholiserte krimhelter som eksempelvis Harry Hole og Varg Veum.


Hvorfor har du valgt å gå indie?

Jeg valgte å gå indie i 2011, som Norges første, fordi forlagene -forunderlig nok – ikke har respekt for forfatterne de tross alt lever av, og det kan jeg enkelt utdype. I henhold til min debut gjorde jeg all markedsføringsjobben selv. Jeg var i aviser, magasiner, på radio og i flere TV programmer i forbindelse med min første bok; Sannheten om Lotte-Marie -alt grunnet egeninnsats -forlaget mitt løftet ikke en finger -hvilket dessverre heller er regelen enn unntaket. De store forlagene prioriterer utelukkende sine bestselgende forfattere og debutanter er noe forlagene stort sett «må ha» fordi myndighetene krever en viss andel i året, og ikke fordi de ønsker å satse på nye fortellerstemmer. Med andre ord vil forlagene på et eller annet tidspunkt skyte seg selv i foten. I en verden der litteratur stadig får større konkurranse burde forlag og bokhandel selvsagt tenke flere hestehoder fremover og satse på nye, spennende forfattere ved å gi disse oppmerksomhet – fakta er dessverre at debutanter og selvstendige forfattere om de er så heldig å komme inn i bokhandelen som eies av de fire største forlagene -gjemmes bort og støver ned på bakerste hylle.

Et annet viktig aspekter at forlagene lopper forfatterne og bevilger seg selv millionlønninger på forfatternes vegne, som de betaler ut til seg selv, i form av lønn, hver eneste måned, mens forfatterne selv får honoraret sitt utbetalt kun én gang i året. Dette gjelder også på digitale bøker og lydbøker. Ingen må fortelle meg at ikke forfatterne kunne fått utbetalt det de tjener på digitale bøker én gang i måneden som alle andre arbeidstakere. Det er bare å trykke på en knapp, så ser forlaget hvor mye de har tjent og burde da betalt dette ut månedlig, men selv inntekter på digitale bøker nekter de store forlagene å betale sine forfattere månedlig.

Jeg driver selv et forlag, og mine forfattere får utbetalt sine rettmessige beløp én gang i måneden. Mine forfattere får også beholde 80% av inntektene selv. Det er tross alt de som har skrevet bøkene, og kanskje brukt år på dem -og slik burde det vært i resten av bokbransjen her. I dag tjener en forfatter normalt 15% på sine verk, som utbetales kun én gang i året – så hva skal forfatterne leve på i mellomtiden, luft og kjærlighet? Derfor ble jeg selvstendig forfatter, forteller hun åpent og engasjert.

Trude Helén Hole

Fra Bergen, men bor i Asker

Fjerde bok i serien om Lotte-Marie kom i 2020, og har navnet «Lotte-Marie goes down under»

Instagram: @trudehelenhole

Lotte-Marie er en morsom karakter som ofte havner i bisarre situasjoner, hvor kom inspirasjonen til Lotte-Marie fra?

Jeg er utdannet sommelier, og importere vin i seks år før jeg ble forfatter og journalist. Den mannsdominerte vinindustrien er opphavet til både idé og innhold i de to første bøkene om Lotte-Marie. I de to siste bøkene har historiene tatt en helt ny retning, og kan bedre beskrives som saftige og bisarre krimparodier som både leses og applauderes av begge kjønn, sier hun.

Lotte-Marie goes down under skriver du fra Australia. Har du noen forhold til Australia selv, siden du valgte å skrive herfra?

Australia er mitt andre hjemland, smiler Hole. Jeg drev hesteranch der i to år, og skulle vel egentlig ikke sittet her i dag – det var ikke helt ufarlig for å si det slik.

Det er kanskje tjue mennesker i rommet, de fleste står langs veggene med blikket rettet mot midten. I midten står en høyreist mann i sort kappe med et slags geitehode på hodet. En kvinne iført en sort kappe og en sort liten maske kommer ut fra mørket og stiller seg foran han. To andre kvinner i kappe og maske kommer bort og tar av henne kappen.

Lotte-Marie goes down under, side 184

Har du noen tips til andre forfatterspirer?

Prøv gjerne etablerte forlag med første bok. Gir du ut selv, så sats på digitale bøker. Det er særdeles mange forfatterspirer som sitter med garasjen full avbøker de ikke får solgt, og det er bare trist, avslutter hun.


Av Helene Tufte

Anmeldelse av Internett Internett Internett

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Internett Internett Internett

Av Maja Enes

Utgitt i 2019

Internett er informasjonen som strømmer gjennom kabler. Disse kablene går ikke direkte fra min datamaskin som jeg skriver en e-post på, til din datamaskin som du leser e-post på. En kabel går sammen med andre kabler, og de kobles gjerne sammen (og rutes om) i knutepunkt. En type knutepunkt er et datasenter

Enes, 105

Hvis du, som meg, bruker internett hver dag, men egentlig er usikker på hva som skjer hver gang du åpner nettleseren, er dette en perfekt bok for deg. Tenk at et så viktig tema, som så og si alle benytter seg av hver dag, er såpass lite allmenn kunnskap! Forfatteren skriver selv at hun så en mangel på enkel informasjon til temaet: hva er egentlig internett? Etter å ha lest denne boken, må jeg si at jeg er glad for at hun så mangelen. Jeg var ikke klar over at dette var noe jeg burde lære meg, men nå, etter å ha lest meg opp på Enes sine flotte forklaringer, tenker jeg «Hvorfor lærer ikke alle om dette?»

Enes har skrevet en bok om Internett, som er ryddig og lærerik. Hun bruker artige illustrasjoner som får frem lærdommen i kapitlene på en enkel og morsom måte. Jeg har fordypning i medievitenskap på bacheloren min, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne mens jeg lærte om digitale medier, da dette er en fin innføring i emnet.

Det er en oversiktlig og lettlest bok, med et drivende godt språk. Enes går dypt inn i alle delene av «Internett», og snakker til leseren på en pedagogisk og god måte som gjør at leseren lettere kan følge med. Om det er noe i temaet hun ikke har snakket om, men som kan være relevant, skriver hun en oppsummering av dette slik at leseren kan slå opp emnene om de ønsker å vite mer av dette. Om det er noe spesifikt man lurer på, er kapitlene delt opp med tydelige forventninger og mål for leseren. Jeg anbefaler boken til alle som er nysgjerrig på hvordan «Internett» fungerer, og ikke aner hvor de skal begynne.

Enes har funnet formelen på noe som trengs i litteraturens verden. Med denne boken blir du mer rustet til å bruke alle funksjonene innenfor internettes verden, samt å finne potensialet du ikke visste fantes.


Internett Internett Internett kan bestilles gjennom Mudskipper Publishing. Den kan også skaffes som e-bok på ebok.no.

Skrevet av

Helene Tufte

Intervju med Maja Enes

Har du noen gang lurt på hvordan internett fungerer? Med Internett Internett Internett gir Maja Enes en lettfattelig og grunnleggende innføring i et vanskelig tema – nemlig Internett! Boka er utgitt som indie gjennom Enes’ eget forlag, Mudskipper Publishing.

Hvem er du?

Mitt navn er Maja Enes. Jeg er frilanser, tobarnsmor, gründerkone og har en katt. Jeg fyller 40 om et år, vokste opp på Sørlandskysten, studerte i Trondheim, flyttet hit og dit før jeg slo meg ned i Oslo. Jeg lurer forøvrig alltid på hva jeg egentlig skal gjøre når jeg blir stor.

Fortell litt om boka di, Internett Internett Internett.

Internett Internett Internett er en bok hvor jeg prøver å ufarliggjøre Internettinfrastruktur og teknologi, slik at flere – aller helst flest mulig – skal ha lav terskel for å lære mer om hvordan dette verktøyet fungerer. Det er en kort bok, med korte kapitler, inndelt i tydelige temaer. Håpet var at boken skulle kunne bli brukt til å lese ett og ett kapittel «innimellom» når man har tid, pluss å ikke ha med for mye informasjon per tema slik at det ikke blir overveldende for leseren. Det er en grunnleggende innføringsbok i et komplisert tema, og jeg ønsker at den skal være en døråpner – ikke en fullstendig opplæring.

Maja Enes

Er fra Lillesand, og bor i Oslo

Utgivelse: Internett Internett Internett

Hjemmeside: https://frkenes.no/

Instagram: @frk_enes

Hvorfor er det viktig å lære mer om Internett?

Vi er avhengige av teknologi – ikke fordi vi sjekker sosiale medier og liker katte-memes – men banken vår, helsen vår, forbruket vårt, kommunikasjonen vår, nødnettet, til og med radioen – alt går over Internett. Likevel er det få som kan beskrive hvordan Internett egentlig fungerer. Nettopp fordi verden har utviklet seg slik at vi er omsvøpt og oppslukt av teknologien, er det et demokratisk problem at kjennskapen til hvordan dette fungerer ikke er allmennkunnskap. Mange av oss romsterer i blinde, og stoler blindt på tjenestene vi konsumerer. For å kunne ta informerte valg om hva vi ønsker og ikke ønsker, eller for å komme med nyttige løsningsforslag til hvordan man kan møte de mange helt reelle utfordringene et globalt nettverk bringer med seg – må vi ha en slags minimumskunnskap om temaet. Jeg prøver å gjøre denne kunnskapen tilgjengelig, slik at terskelen for å lære ikke skal være så høy.

Du har en mastergrad i utviklingspsykologi. Har utdanningen din hatt innvirkning på hvordan du populariserer og tilgjengeliggjør kunnskap om Internett? Hvordan benytter du deg av kompetansen din?

Et læringsprinsipp som jeg ble veldig betatt av handler om «Zone of Proximal development» (Vygotsky) – prinsippet om at de som kan litt har bedre forutsetning for å lære bort til de som kan ingenting, enn de som kan mye. De veldig kunnskapsrike kan ha problemer med å vite hva som er vanskelig å forstå med det temaet de er kunnskapsrike om. Dessuten er det, som jeg også ofte måtte frustrere meg gjennom, mye «ja, på den ene siden er det sånn, men på den andre siden…» for de som kan mye. Å bryte gjennom denne «fullstendige» kunnskapen, og trekke ut nok informasjon for å popularisere og gi en innføring er hvor jeg kommer inn. En gang ble jeg forespeilet at jeg burde fremstå som en ekspert på tema «Internett» i sosiale medier for å drive markedsføring. Det ble helt feil for meg. Jeg er samfunnsviter, og ikke teknolog. Det jeg gjør, er å formidle og popularisere – jeg er ikke ekspert på teknologi.

Du har selv illustrert boka. Hvordan bruker du tegningene til å formidle innholdet?

Det handler igjen mye om ufarliggjøring. En blond og tøysete tobarnsmor er ikke det man umiddelbart assosierer med teknologi og infrastruktur, så jeg har brukt mye tegninger av meg selv i illustrasjonene. Det hele handler om å vise at temaet, selv om det er komplisert og omfattende, ikke trenger å være utilgjengelig og «kun for en viss gruppe spesielt interesserte». Jeg bruker humor i illustrasjoner for å bryte opp stemningen i boka. Selv om jeg slår et slag for popularisering og ufarliggjøring er det fremdeles et tungt og komplisert tema jeg skriver om. Hadde det vært enkelt å forstå, hadde jeg ikke trengt å dedikere så mye av tiden min til å forsøke å få Internett, infrastruktur og administrasjon til å bli forståelig.

«[…]kræsj hører ikke bare fortiden til – noen ganger blir kapasiteten sprengt fordi mange vil inn på en nettside samtidig. Nyere eksempel er Billettservice når nyeste popikon slipper konsertbilletter, og Altinn når skattemeldingen kommer. Når kablene blir fylt opp av forespørsler fra folk som vil inn på samme nettstedsadresse blir det helt stopp. Dette er likt som i rushtrafikken på en vanlig vei.»

Enes, 20

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Jeg har alltid hatt glede av å skrive, men det var først da min far tipset meg om at søknadsfristen til Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforenings debutantstipend var to uker unna, at jeg vurderte å gjøre noe mer med denne gleden. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli sakprosaforfatter. Skrivebordsskuffen er fylt av langt mer luftige saker, som dikt og science fiction-utkast, men det er viktig å gripe de mulighetene livet kaster på en. Så da jeg fikk stipend basert på en ide jeg spant frem mellom tipset fra far og søknadsfristen til NFF, så var det bare å gjennomføre.

Hvorfor valgte du å gå indie?

I begynnelsen av prosjektet sendte jeg noen forespørsler til noen forlag, men fikk avslag. Fordi jeg jo hadde fått dette stipendet og følte jeg «måtte» fullføre, begynte jeg å se meg om etter andre muligheter. En annen jeg fikk stipend samtidig med (Sarah Roxana Herlofsen), hadde kommet mye lengre enn meg i prosessen og hadde opprettet eget forlag. Hun og jeg dro i 2017 på det første «Indieforfatterseminaret» arrangert av blant annet gründeren bak BoldBooks, Kristin Over-Rein. Etter å ha blitt kjent med indiemuligheten, ble jeg også mer oppmerksom rundt dette med rettigheter til eget verk.

For meg er det viktigste å nå frem med budskapet, ikke å «selge bøker», eller «bli anerkjent som forfatter». Dersom jeg ga ut på eget forlag, ville jeg ha mulighet til å bruke, omskrive og distribuere eget verk så mye jeg ønsket. Dersom jeg ga ut på etablert forlag, vil jeg måtte forholde meg til forlagets regler og begrense gjenbruk av eget verk. Om jeg nå skal bruke så mye tid på å lære, filtrere, kvalitetssikre og formulere, så ville det være et tap for den kunnskapen om jeg måtte begrense omfanget jeg brukte den i.

Jeg ønsker å kunne gi boka mi til hvem som helst, jeg ønsker å kunne publisere store deler hvor jeg enn finner naturlig, og jeg ønsker å kunne endre og utvikle teksten etter behov for senere tilpasninger (skoleforedrag, bloggartikler, lærebøker, triviaspørsmål, tegnefilm – alt mulig). Jeg ønsker friheten til uendelige muligheter. Skal jeg klare å nå målet mitt, som er en økt kompetanse, jeg ha alle muligheter åpne slik at jeg kan gripe muligheter uten å måtte be om lov og forhandle vilkår for mitt eget verk. Ellers når jeg aldri lengre enn til de 50 som er interessert i tema fra før.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Kvalitetssikring. Og det koster penger. Jeg har vært dyktig til å søke – og få innvilget – støtte til dette prosjektet. Alle, kanskje særlig de som skriver skjønnlitterært, har ikke den samme muligheten. Det er mange om beinet og det er beinhard konkurranse. Selv om pengene fra eget salg går direkte til en selv, er det mange kostnader for å drive selv. I prosessen jeg har vært i, har jeg nok fått mer respekt og forståelse for hva et forlag tilbyr (gitt at det er et godt forlag). Redaksjonelle tjenester er virkelig ikke noe å spare penger på. Jeg har savnet noen å arbeide tettere med i prosessen. En som «spiller på mitt lag», men som samtidig ikke er tjent med å være «venn». Jeg har venner jeg spør om støtte når jeg trenger litt motivasjonsboost, men for å kvalitetssikre må man ha noen som tør å ta frem kniven. Man når ikke potensialet i prosjektet sitt om man ikke blir sablet ned noen ganger. Det må man tåle, og det må man prioritere, selv om det koster penger. Så tipset er vel «bli sablet ned, og ikke prøv å spar penger på denne sablingen».

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Jeg liker å prøve alt. Jeg har hatt en prosess gående med en illustratør for å lage en avtale om en illustrert barnebok jeg ikke har strek til selv. Men å være både forfatter og forlag i en forhandlingsposisjon er vanskelig, så det spørs om dette prosjektet blir ferdig før et roman/nær fremtids-prosjekt jeg også holder på med, ser dagens lys (sannsynligvis i løpet av 2022). Jeg vurderer stadig nye prosjekter – ideer har aldri vært problemet mitt, men akkurat nå under korona har det vært mer fokus på å rett og slett tjene penger.

Har du noen litterære forbilder?

I faglitteraturen må jeg trekke frem Thomas Hylland Eriksen. Jeg studerte et par fag sosialantropologi i hine hårde dager, og ble vitne til hva jeg opplevde som en bisarr konflikt mellom ham og andre i fagkretsen som mente at Thomas Hylland-Eriksen ødela faget ved å popularisere det. Helt uvirkelig for meg at noen som gjør en så god jobb i å formidle et fagfelt skal få kritikk for at han er flink til å spre kunnskap om fagfeltet ut over egne kretser. For meg personlig har det vært helt essensielt at folk som han finnes; folk som ønsker å formidle fag og ikke bare høste respekt i egne, indre kretser.

Internett Internett Internett kan bestilles gjennom Mudskipper Publishing. Den kan også skaffes som e-bok på ebok.no.

Av Edith Embla Frydenlund